Når mor må ta det tyngste valget

[Gjest Fortvilet og ensom]

Jeg sliter med forferdelig tunge tanker for tiden. De siste to årene har vært en tung myr av mørke og depresjoner.

Historien min er ikke unik;

Ung pike flytter til en annen by, møter ung mann. Årene går, de gifter seg, får barn. Etterhvert kommer samlivsbruddet, han skaffer seg ny dame, får masse støtte av familien sin. Hun får hovedomsorgen for barna ettersom det er hun som har hatt hovedomsorgen for dem siden de ble født. Eksen og familien lover henne hjelp og støtte, men dette faller fort i fisk. Dermed er hun alene i hans hjemby.

Byen er bitteliten, alle kjenner alle. Å få bygget seg et nytt nettverk uten at noen kjenner eksen er umulig. I tillegg er det få ledige jobber, hun begynner å studere via nettet.

Slik har jeg hatt det i to år. Kanskje ikke mye å klage over, men jeg kjenner at dette kan ikke fortsette lenger. Jeg har ingenting å se frem til, skal jeg ta hensyn til barna må jeg bli her i minst femten år til. Det kommer ikke til å gå.

Jeg har skissert flere løsninger som jeg synes er gode kompromisser mellom hans og mine ønsker, men han har forkastet alle. Barna er så små at jeg ønsker ikke å spørre hva de vil ennå, jeg er livredd for at jeg skal stille spørsmålet på feil måte.

Jeg tenker nå på å la ham få hovedomsorgen. Selv om han er i overkant opptatt av jobb, trening og ny dame, er han ingen dårlig far. Han er ofte først til å levere i barnehagen og sist til å hente, og har generelt en annen holdning til barneoppdragelse enn meg, men han er ikke en dårlig far som sådan.

Jeg har alltid sagt at jeg ville gi livet mitt for barna, og nå føles det som om det er det som er i ferd med å skje. Bokstavelig talt. Og tanken min er da at en helgemamma er bedre enn ingen mamma. Å skilles fra barna mine kan jeg klare hvis jeg vet at de har det bra.

Aller helst ville jeg hatt dem med meg når jeg flytter, men jeg ser at det mest sannsynlig ikke vil la seg ordne.

Har noen av dere her inne noen erfaring med å være helgemamma. Hva når jeg forteller barna om planene, skal deres ønsker tas hensyn til selv når det gjelder en flytting far motsetter seg? (Begge er over syv år.) Kan fars bestemmelsesrett overstyre barnas ønsker?

Jeg vil jo nødig påføre barna mine unødvendig lidelse, men jeg er ikke istand til å være en god mor nå.

Beklager at dette bli forferdelig rotete, men jeg har det virkelig ikke bra nå.

[Gjest Gjest]

Jeg sliter med forferdelig tunge tanker for tiden. De siste to årene har vært en tung myr av mørke og depresjoner.

Historien min er ikke unik;

Ung pike flytter til en annen by, møter ung mann. Årene går, de gifter seg, får barn. Etterhvert kommer samlivsbruddet, han skaffer seg ny dame, får masse støtte av familien sin. Hun får hovedomsorgen for barna ettersom det er hun som har hatt hovedomsorgen for dem siden de ble født. Eksen og familien lover henne hjelp og støtte, men dette faller fort i fisk. Dermed er hun alene i hans hjemby.

Byen er bitteliten, alle kjenner alle. Å få bygget seg et nytt nettverk uten at noen kjenner eksen er umulig. I tillegg er det få ledige jobber, hun begynner å studere via nettet.

Slik har jeg hatt det i to år. Kanskje ikke mye å klage over, men jeg kjenner at dette kan ikke fortsette lenger. Jeg har ingenting å se frem til, skal jeg ta hensyn til barna må jeg bli her i minst femten år til. Det kommer ikke til å gå.

Jeg har skissert flere løsninger som jeg synes er gode kompromisser mellom hans og mine ønsker, men han har forkastet alle. Barna er så små at jeg ønsker ikke å spørre hva de vil ennå, jeg er livredd for at jeg skal stille spørsmålet på feil måte.

Jeg tenker nå på å la ham få hovedomsorgen. Selv om han er i overkant opptatt av jobb, trening og ny dame, er han ingen dårlig far. Han er ofte først til å levere i barnehagen og sist til å hente, og har generelt en annen holdning til barneoppdragelse enn meg, men han er ikke en dårlig far som sådan.

Jeg har alltid sagt at jeg ville gi livet mitt for barna, og nå føles det som om det er det som er i ferd med å skje. Bokstavelig talt. Og tanken min er da at en helgemamma er bedre enn ingen mamma. Å skilles fra barna mine kan jeg klare hvis jeg vet at de har det bra.

Aller helst ville jeg hatt dem med meg når jeg flytter, men jeg ser at det mest sannsynlig ikke vil la seg ordne.

Har noen av dere her inne noen erfaring med å være helgemamma. Hva når jeg forteller barna om planene, skal deres ønsker tas hensyn til selv når det gjelder en flytting far motsetter seg? (Begge er over syv år.) Kan fars bestemmelsesrett overstyre barnas ønsker?

Jeg vil jo nødig påføre barna mine unødvendig lidelse, men jeg er ikke istand til å være en god mor nå.

Beklager at dette bli forferdelig rotete, men jeg har det virkelig ikke bra nå.

Det var som tatt ut av mitt liv, utenom biten om helgemamma.

Jeg var i samme situasjon. Ingen egen fam.

Jeg var deprimert,ingen jobb, var sliten, og kunne ikke tenke meg jobb heller.

Du skriver, han er opptatt av jobb, ny kjæreste, men en god far.

Tror du far vil legge om jobben, og tror du nydamen er villig til å få to barn inn i hverdagen?

Dessuten, kan ikke far forkaste alt du foreslår. Du kan ikke bo og leve der du er, bare for å tilfredstille hans ønsker ang.barna.

Jeg var fortvilet,og viste ike hva jeg skulle gjøre.

Støtte var jeg uten, fam. hans viste seg ikke.

Jeg søkte hjelp. Jeg fikk kontakt med en sosionom, og psykolog på et fam.vernskontor. Hun skønte at jeg trengte mere hjelp, og fikk sendt meg til lege. Jeg hadde tenkt og undet, så lenge at depresjonen satt dypt. jeg tenkte som deg, at jeg ike kunne klare barna selv.

Etter et halvt år så flyttet jeg. Ganske langt. Der min fam. bor, og med barna.

Fam.vernkontoret der jeg bodde hadde sørget for kontakt med kontoret på den plassen jeg fyttet.

Motet steg da jeg fikk leilighet. Tankene ble borte under oppussing og etablering i nytt område for meg og barna. Det var lettere for barna, naturlig nok å komme seg inn i miljøet. For meg tok det lang tid, både pga tider med depresjon,ikke jobb, og ikke lett å få nye venner. man har ikke nok bare med familie.

Jeg gikk i samtale i to år. Alt ordnet seg. Jobb, ny samboer, giftemål osv.

Tenker på om jeg hadde gitt opp barna den gangen.

Ting er ikke så vanskelig at man ikke kan få hjelp.

Hvorfor tror du ikke at det lar seg gjøre at du tar med deg barna?

Jeg vurderte nettstudie den gangen,men ble frarådet det. Det er et ensomt studie. iallefall i en slik situasjon jeg var.

Man kjører seg fast i et spor, og da er det lurt å søke hjelp til å løse flokene.

[Gjest Gjest]

Når du har hovedomsorgen så kan faktisk ikke far nekte deg å flytte innelands MED barna. Hvis han hevder det, lyger han.

Det andre er, som også er nevnt, far kan heller ikke bare nekte og nekte. Dersom han ikke vil noe av det du foreslår er det en løsning å gi han en frist til å komme med løsninger, hvis ikke vil du måtte ta dine valg.

Dessuten - hvorfor mener du at det er bedre for barna dine at du forlater dem, enn at de må flytte? Hvis de har hatt deg som hovedomsorgsperson bestanding, hvorfor tror du at de vil synes det er greit å "miste" deg? Dette handler faktisk om BARN og deres følelser, og dette bør du faktisk også vurdere. Det er nemlig ikke sånn at barn bare kan sendes som pakker fra den ene til den andre, og alt er like greit. Dersom barna er mer knyttet til deg, de er vant til at du er der for dem, vil det være en enorm overgang om du reiser fra dem. Og det er ganske sannsynlig at det er på den måten barna vil oppleve det - ikke at du gjør dem en tjeneste ved at de får fortsette å bo der de "alltid" har bodd, og "slipper" å flytte. For de fleste barn er det mer traumatisk å miste sin primæromsorgsperson enn det er å flytte....

[Gjest TS]

Takk for rådene. Det er litt vanskelig å sortere tankene mine akkurat nå, beklager hvis jeg høres lettere forvirret ut.

Dersom jeg først flytter, blir det mest sannsynlig utenlands. Jeg har ingen familie her i landet lenger, og jeg har venner på stedet jeg kunne tenke meg å flytte til.

Ikke lenger enn en halvtimes flytur unna, men det gjør jo at far faktisk kan nekte meg å ta med barna, med loven i hånd. Han er tilbøyelig til å gjøre akkurat det, og har allerede sagt at han ikke synes at barnas tilknytning til meg som hovedomsorgsperson er noe legge vekt på. Jeg er selvfølgelig uenig, men kommer til å prøve å ta hensyn til hva barna vil.

Nå har jeg ikke spurt dem ennå, så det kan jo hende at de vil bo hos far. Jeg vil selvfølgelig helst ha dem med meg, men er livredd for at de skal føle at de må velge mellom mamma og pappa. Jeg føler jeg vet for lite om hvordan barn egentlig opplever dette.

Selv er jeg oppvokst med nanny, og den eneste måten jeg kjenner jeg "tok skade" av det, er måten jeg knytter meg til barna mine. Jeg har vært mye hjemme hos dem, har alltid hatt dem korte dager i barnehagen, stort sett gitt dem en barndom som var motsatt av det jeg hadde selv.

Uff, dette er vanskelig.

[Gjest Gjest]

... og har allerede sagt at han ikke synes at barnas tilknytning til meg som hovedomsorgsperson er noe legge vekt på.

Hva HAN synes er revnende likegyldig. Om du hadde tatt det rettens vei ville du fått medhold. Jeg synes ikke så små barn skal bli stilt spørsmålet om hvem de vil bo hos.. de ønsker å gjøre begge til lags.

Kontakt familievernkontor / advokat og be om råd.

[Gjest Gjest]

Takk for rådene. Det er litt vanskelig å sortere tankene mine akkurat nå, beklager hvis jeg høres lettere forvirret ut.

Dersom jeg først flytter, blir det mest sannsynlig utenlands. Jeg har ingen familie her i landet lenger, og jeg har venner på stedet jeg kunne tenke meg å flytte til.

Ikke lenger enn en halvtimes flytur unna, men det gjør jo at far faktisk kan nekte meg å ta med barna, med loven i hånd. Han er tilbøyelig til å gjøre akkurat det, og har allerede sagt at han ikke synes at barnas tilknytning til meg som hovedomsorgsperson er noe legge vekt på. Jeg er selvfølgelig uenig, men kommer til å prøve å ta hensyn til hva barna vil.

Nå har jeg ikke spurt dem ennå, så det kan jo hende at de vil bo hos far. Jeg vil selvfølgelig helst ha dem med meg, men er livredd for at de skal føle at de må velge mellom mamma og pappa. Jeg føler jeg vet for lite om hvordan barn egentlig opplever dette.

Selv er jeg oppvokst med nanny, og den eneste måten jeg kjenner jeg "tok skade" av det, er måten jeg knytter meg til barna mine. Jeg har vært mye hjemme hos dem, har alltid hatt dem korte dager i barnehagen, stort sett gitt dem en barndom som var motsatt av det jeg hadde selv.

Uff, dette er vanskelig.

Siden du er oppvokst med nanny, så vet du hva savn av mor er. Jeg forstår deg slik at du vil dekke dine behov først ved å flytte til utlandet. Bør du ikke tenke på barnas behov først. Det går så fort årene, de blir eldre og kan forstå hva valgene til voksne betyr. Man legger ikke valg til små barn. Du bør oppsøke hjelp

[Gjest Gjest_gjest_*]

Dette høres ikke godt ut. Jeg skjønner at du har det veldig vanskelig nå!

Ta kontakt med familiekontoret i kommunen din. De kan hjelpe deg meg mange ting.

De kan hjelpe med å skrive søknader til psyk.sykepleier som du kan gå til samtale og få hjelp NÅ, uansett om du planlegger å flytte eller ikke.

De kan også fungere som meglere mellom deg og din eks. Det vil si at de kan komme med forslag til avtaler mellom dere. Forhåpentligvis vil far føle seg litt mer forpliktet til å følge opp slike avtaler når det er en tredjepart innvolvert.

Kanskje de til og med kan hjelpe til slik at du kan ta barna med og flytte utenlands, fordi de kan få far til å forstå at han fortsatt vil få treffe barna.

Familiekontoret kan også hjelpe deg til å kunne komme inn i et miljø hvor du kanskje kan finne venner.

Uansett så trenger du noen å snakke med. Noen som tar tankene dine på alvor og hjelper deg til å søke etter den beste løsningen, både for deg, barna dine og barnas far.

Ring familiekontoret i dag!

Det ordner seg! Lykke til!

[Gjest TS]

Jeg har bodd på dette stedet i over ti år, og i forbindelse med at jeg ble alene fikk jeg også "hjelp" ved flere anledninger. Jeg må innrømme at jeg er såpass egoistisk atjeg ikke ønsker å medisineres "lykkelig". Jeg hadde det ikke bra den tiden jeg gikk på antidepressiva. Dessverre er det eneste tilbudet jeg har her.

Siden du er oppvokst med nanny, så vet du hva savn av mor er. Jeg forstår deg slik at du vil dekke dine behov først ved å flytte til utlandet. Bør du ikke tenke på barnas behov først. Det går så fort årene, de blir eldre og kan forstå hva valgene til voksne betyr. Man legger ikke valg til små barn. Du bør oppsøke hjelp

Det er disse tankene som er så vanskelige - at dersom jeg velger å komme meg bort herfra, straffer jeg barna. Det er nok bedre for barn i ettertid å tenke at mamma ble syk og gikk bort, enn at hun bare dro fra dem, selv om mors sykdom var selvpåført, om man kan si det sånn.

Det er uhyre vanskelig å få utenforstående til å skjønne hvor tungt dette faktisk er, jeg tror man må ha følt det på kroppen. Årene går ikke fort. Selv en eneste dag føles som en evighet. Jeg prøver ikke å være sutrete og vanskelig, men ser at det er slik jeg fremstår.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår at du er deprimert og at du føler alt er tungt og vanskelig, at det ikke finnes noen gode løsninger som vil hjelpe deg i hvordan du har det.

Jeg har noen spørsmål til deg:

1) Er det ingen hjelp å få der du er nå av fagpersonell som ikke medisinerer deg, men som enten er familievernkontor, en psykolog, hva med en klarsynt eller et eller annet menneske som kan hjelpe deg og din depresjon aller først?

2) Du vil flytte en halvtimes flytur unna. Hvor ofte vil du ha råd til å besøke barna dine? Hvor skal dere bo når du besøker dem? Vil de ha sjansen til å besøke deg?

3) Har du diskutert med din eksmann om det ikke lar seg gjøre at barna får flytte med deg? Og har du diskutert med han om hvordan han stiller seg til å overta hovedomsorgen og ditt samvær med barna? Eller ønsker du å komme til en beslutning selv først?

Mitt barn har en far som ga opp alt til slutt. Samværene ble sjeldnere og sjeldnere, nå er det kanskje et til to plikttreff i året som betyr alle ting i verden for barnet mitt. Han er også "syk", men dette er svært vanskelig å forstå for et barn. Hva med barnas "sykdom" som kanskje vil komme etter savnet. Er dette mindre betydningsfullt enn ditt, slik at de faktisk vil forstå deg?

Jeg mener ikke å strø salt i sårene dine for de er dype nok som er, slik jeg leser det. Men ta ikke en enkel løsning for deg selv nå for bare å komme deg bort fra problemet. Hva om du ender opp mer syk enn nå?

Lykke til.

[Gjest bsøh]

jeg tror du nå må stoppe opp tankespinningen før det tar helt av.

uansett hva du skulle bestemme deg for, så er det jo ingen tvil om at det må skje forandringer i livet ditt.

det du rett og slett må gjøre er å ta kontakt med familievernkontoret slik at dere sammen(du og barnefar) kan snakke om dette skikkelig først.

dere kommer ingen vei ved å krangle om det på egenhånd.

så etter dette, hvis dere fortsatt er uenige, så må det uansett gå til en form for mekling.

i denne omgangen tror jeg ikke det er hensiktsmessig å spørre barna hva de vil, jeg synes ikke det er rettferdig å legge denne byrden på dem

dere to valgte å gifte dere/få barn, og dermed må dere som voksne også ta byrden med å tilrettelegeg livene deres etter bruddet.

det kan godt hende at barna skal kunne komme med egne ønsker etterhvert. men nå er ikke tidspunktet.

hvis du snakker om kun en halvtimes flytur, så kan jo ikke dette være mer enn en tre-fire timers biltur.

både far og mor må være villige til å gi opp noe her, så det nytter ikke av far å "avslå" alle forslag.

dere lever ikke lengre samme liv, og dermed må dere begge uansett gå inn i en form for fialog for å ordne opp.

det blir ikke rettferdig for barna at noen av dere umiddelbart skal gi opp alle rettigheter når andre løsninger ikke er diskutert.

[Gjest Gjest]

jeg tror du nå må stoppe opp tankespinningen før det tar helt av.

uansett hva du skulle bestemme deg for, så er det jo ingen tvil om at det må skje forandringer i livet ditt.

det du rett og slett må gjøre er å ta kontakt med familievernkontoret slik at dere sammen(du og barnefar) kan snakke om dette skikkelig først.

dere kommer ingen vei ved å krangle om det på egenhånd.

så etter dette, hvis dere fortsatt er uenige, så må det uansett gå til en form for mekling.

i denne omgangen tror jeg ikke det er hensiktsmessig å spørre barna hva de vil, jeg synes ikke det er rettferdig å legge denne byrden på dem

dere to valgte å gifte dere/få barn, og dermed må dere som voksne også ta byrden med å tilrettelegeg livene deres etter bruddet.

det kan godt hende at barna skal kunne komme med egne ønsker etterhvert. men nå er ikke tidspunktet.

hvis du snakker om kun en halvtimes flytur, så kan jo ikke dette være mer enn en tre-fire timers biltur.

både far og mor må være villige til å gi opp noe her, så det nytter ikke av far å "avslå" alle forslag.

dere lever ikke lengre samme liv, og dermed må dere begge uansett gå inn i en form for fialog for å ordne opp.

det blir ikke rettferdig for barna at noen av dere umiddelbart skal gi opp alle rettigheter når andre løsninger ikke er diskutert.

Jeg bare må kommentere dette... at de to valgte å få barn sammen er lett å si for utenforstående. HAN har det jo bra, og han driter tydelig i hvordan hun har det, eller hvordan barna blir påvirket av det. Så lenge han ikke får noe problem med det...

Forøvrig må jeg si meg enig i at det smarteste er å oppsøke hjelp. En flytting kunne vært en løsning, men ikke over landegrensene. Det tror jeg ikke barna har godt av nei. Men kanskje flytting til et større sted nærmere da? Nærmeste by for eksempel. Med flere muligheter for selvutvikling.

[Gjest Gjest]

Jeg har bodd på dette stedet i over ti år, og i forbindelse med at jeg ble alene fikk jeg også "hjelp" ved flere anledninger. Jeg må innrømme at jeg er såpass egoistisk atjeg ikke ønsker å medisineres "lykkelig". Jeg hadde det ikke bra den tiden jeg gikk på antidepressiva. Dessverre er det eneste tilbudet jeg har her.

Det er disse tankene som er så vanskelige - at dersom jeg velger å komme meg bort herfra, straffer jeg barna. Det er nok bedre for barn i ettertid å tenke at mamma ble syk og gikk bort, enn at hun bare dro fra dem, selv om mors sykdom var selvpåført, om man kan si det sånn.

Det er uhyre vanskelig å få utenforstående til å skjønne hvor tungt dette faktisk er, jeg tror man må ha følt det på kroppen. Årene går ikke fort. Selv en eneste dag føles som en evighet. Jeg prøver ikke å være sutrete og vanskelig, men ser at det er slik jeg fremstår.

Jeg har svart deg tdligere, jeg har følt det på kroppen. Når mn er i en sånn siyuasjon, så har man liten selvinnsikt. Jo, årene går fort. Vi som har barn, vet det. Plutselig er første skoledag der, så er det konfirmasjon....

Tiden går ikke fort for deg, du har det vanskelig og kan tenke meg at hverdagen er et ork. Jeg tenkte bare på å få dagen unna, så jeg fikk lagt meg igjen. Lite venner, lite penger hadde jeg. Alle problemer sto jeg alene om.

Hva om du forlater barna, vil du få det bra? Et annet land, venner og fam kan ikke gjøre deg lykkelig. Du vil få det tyngre i et annet land om du forlater barna. Du skal da være helgemamma, og da bør du være i form.

Om utlandet er en flytur på en halvtime, så er det ikke mere problem for far å ha barna\barna besøker han.

Jeg syns du skal bestille deg en time til fam.v.kontor. Eventuelt din fastlege også. Tror du sliter med deg selv, problemer som er uavhengi av brudd\barn. Brudd\barn har komt i tillegg til dine problemer.

Det er utrolig hvr svart\hvitt man tenker i en slik situasjon, og det er hjelp å få.

Du tenker at om far tar barna så vil alt løse seg for deg.

Tenker på min egen tid i denne situasjonen, og jeg ser i dag hva jeg selv gjorde og tenkte feil.

Jeg tilla bruddet alle mine prblemer,men slik er det ikke. Bruddet ble en tilleggsbelastning.

Jeg ble anbefalt å flytte. Og det var beste løsningen for barna og meg.

Håper du tar innover deg svarene du har fått her inne.

[Gjest Gjest_Mor_*]

Kontakt familievernkontor / advokat og be om råd.