Krangel med svigersøster

[Gjest farge]

For noen uker siden hadde jeg og svigersøster en krangel.

Slik jeg ser det så var det svigersøster som "dummet seg ut". Vi har hatt et meget godt forhold til nå, det forholdet har mest gått ut på at jeg har vært "supertante" for barna hennes og at jeg har hørt på mange hemmeligheter og ting som skjer i hennes liv. Jeg har ikke åpnet meg så mye for henne, hun er jo tross alt min svigersøster og nå er jeg bare så glad for at jeg var forsiktig med hva jeg sa. Hun derimot har fortalt meg mange ting som er ille, ting som kan ødelegge hele hennes forhold, det handler om menn på si, ting hun har sagt om sin mann osv.

Jeg trodde at vi hadde et godt forhold, men da denne krangelen satt i gang så skjønte jeg at vi hadde nok ikke egentlig det alikevel. Jeg kan ikke skrive akkurat hva krangelen gjaldt men det hadde noe med at jeg ble skuffet over noe og sa fra, jeg var ikke stygg, jeg ga bare uttrykk for at jeg var skuffet. Jeg har ikke sagt fra før, men denne gangen gjorde jeg det og det føltes også riktig, det var kanskje egentlig på tide, for vårt forhold har vært preget av at jeg er den som gir og hun er den som tar.

Det som overrasket meg i den krangelen var hvor rå hun var. Hun gikk på en måte rett i strupen på meg, hun holdt seg ikke til noe tema, men det var bare snakk om å finne på verst mulige ting å si om meg slik at jeg skulle bli såret kanskje? Sa hun det for at hun trodde at det skulle bli noe bedre? Jeg prøvde å si flere ganger at jeg bare var skuffet og at jeg følte at det måtte være mulig å få si i fra om det også. Jeg som er et konfliktsky menneske ble overrasket over hvor hardt dette utviklet seg. Jeg er ganske klar over hvordan mennesker kan bruke herksteknikker i krangler, det å legge alt av skyld over på en person, kanskje til og med den som har minst skyld, hun overrasket meg for hun var skikkelig god til dette. Hun vred på alt jeg sa og brukte mot meg alt som kunne tenkes å brukes. Hun er "minstebarnet" i familien og har alltid vært veldi bortskjemt, noe hun bare har videreført over i sitt forhold, hun er bortskjemt nå også, men nå er det mannen som gjør dette.

Mannen min som kjenner henne mye bedre en meg prøvde å skrive til henne på sms. Han fikk masse stygt slengt tilbake, han sier selv at han ikke var stygg mot henne og jeg tror han for jeg var ikke stygg selv da hun ble sånn. Det jeg holder på å skrive meg frem til her er at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg har forstått det sånn at hun har snakket med svigermor, men jeg vet ikke hva hun har sagt. Jeg kan jo ikke akkurat gå å forklare min versjon til svigermor, jeg tror min mann har sagt noe, men det var såvidt han fikk sagt noe før han ble avbrutt.

Et av mine barn hadde bursdag heromdagen, hennes barn kom ikke, de var invitert, det ble skrevet melding om det senest dagen før. En stund etterpå kom det bare en melding om at det var ramlet ut av hodet. Ikke noe beklagelse, bare en kald melding og at det var avglemt. Vi var invitert på middag til svigerbror (hennes bror) forrige helg og gjett hvem som ikke kom?

Det er så trasig at det skal bli sånn her. Jeg kjenner meg nervøs og vet ikke hva jeg kan vente fra henne fremover. Hvorfor kommer hun ikke når familen møtes, er det for å straffe noen? Er det for at hun er for feig til å se oss i øynene? Kan jeg plutselig vente meg noe helt vilt fra den siden, som at jeg må be om unnskyldning? Jeg har vært litt redd for det de siste dagene, at det kommer til å ende slik. Hun virker på meg som såpass avstumpet at hun kan godt finne på å snu situasjonen til at hun er et stakkars offer og at hun faktisk må ha en eller annen som skraper å bukker for seg før hun tør gå ut av huset. Hva i alle dager er hun truende til å finne på sitter jeg her å tenker.

Jeg er på mange måter veldig svak, jeg tviler lett på meg selv, tar lett all skyld på meg. Jeg jobber hardt med meg selv nå for jeg vet med alt jeg har i meg at hun har vært slem og urettferdig mot meg og at jeg ikke skal finne meg i at noen behandler meg sånn. Hun vet godt hvor "svak" jeg er i slike tilfeller, det har hun erfart før. Men jeg skal ikke gi meg nå. Med å gi meg så mener jeg at jeg skal ikke undergrave meg selv og det jeg tror på for henne igen.

Men blir det fred i verden av det da? Burde jeg være den som stryker henne litt med hårene så hun kommer ut av huset igjen, sånn at barna våre kan feire bursdager sammen og slik? Slik at familen kan møtes igjen uten tomme stoler? Jeg føler meg såpass dårlig behandlet at jeg tror selv at det ville være dumt mot meg selv å gjøre det...

Vanskelig. Takk for at du leste, dette ble langt.

[Gjest Svigersøstermonster offer No 1]

Dama virker jo helt gærn. Jeg vet ikke helt hva du skal gjøre.

Det virker som du gjør alt du kan! Jeg tror du får la tomme stoler bare gå sin gang nå, hva skal du gjøre, binde dem fast? Det er jo hun og hennes barn som taper på dette. Bare vær grei og hyggelig du, men IKKE legg deg flat for henne!

Først og fremst tror jeg det er riktig at du til nå har holdt henne litt på avstand,

i forhold til hva du forteller om deg selv. Du er jo tross alt gift med broren hennes, og blod er tykkere enn et giftemål, det har jeg selv fått erfare.

Min første ektemann hadde en dyktig pen og grei søster, men som dessverre var både herskesyk og sjalu. Hun var singel veeeeldig lenge, og var alltid misunnelig på "oss to". (Tilslutt stjal hun bestevenninnen sin kjæreste og giftet seg med ham...).

Men det var ikke så bra mellom broren hennes og meg som hun trodde.

Mye fordi HAN broren hennes og ektemannen min, alltid idealiserte søsteren sin. Dvs han kunne kritisere meg for noe og deretter legge til: men HUN er bra på det og det hun! Kjempekult! Jeg fikk til og med kritikk av dette slaget som fersk mamma det første halvåret med ny baby. Jeg fikk høre hvor klønete og overbeskyttende jeg var, at jeg var årsak til eventuelle små og store problemer med babyen (kolikk de første månedene, fremmed-redsel ved 7 måneder. Herregud, dette er jo helt NORMALT og var ikke MIN skyld!!!).

Da barnet var 2 år sluttet det hele med at DE TO SAMMEN skjelte meg ut for en filleting (jeg ville ikke at hun skulle få låne en ting, mest fordi hun tok det for gitt at hun kunne komme og gå hos oss og forsyne seg av allting vi hadde, så jeg ville endelig for en gangs skyld dette en grense. Da eksploderte hun!).

Jepp, det var DEN svigersøsteren.

I dag har vi et greit forhold. Jeg og mannen er skilt for lengst, men alle i hans familie er glade i barnet vårt, så de har greid å oppføre seg veldig pent etter skilsmissen, takk og lov, så barnet her det HELT TOPP!

Mitt råd er: Pass deg for svigersøstere generelt. HOLD AVSTAND! De er alltid litt sjalu på deg, og vil alltid klare å finne feil ved deg. Og de er verre enn svigermor!!! Fordi de har en viss makt over broren sin og utnytter den til sin fordel. De VET jo at vi ikke kan/vil/tør bli uvenner med dem.

[Gjest ble litt provosert gitt]

Mitt råd er: Pass deg for svigersøstere generelt. HOLD AVSTAND! De er alltid litt sjalu på deg, og vil alltid klare å finne feil ved deg. Og de er verre enn svigermor!!! Fordi de har en viss makt over broren sin og utnytter den til sin fordel. De VET jo at vi ikke kan/vil/tør bli uvenner med dem.

Nå ble jeg helt satt ut, jeg er svigersøsteren i forhold til mine to brødres koner og jeg må si jeg kjenner meg ikke igjen i hele tatt. Makt over brødrene mine, det er til å le seg i hjel av og det hadde nok både de og konene gjort også.

Greit nok at TS har en svigersøster fra helvete men det betyr ikke at alle svigersøstre er sånn.

Jeg blander meg minst mulig, så lenge det ikke handler om vold og det har heldigvis ikke vært tema. De lever sitt liv og jeg mitt, bor langt unna hverandre og det gjør jo ting litt lettere når man en sjelden gang møtes.

[Gjest Gjest]

Mitt råd er: Pass deg for svigersøstere generelt. HOLD AVSTAND! De er alltid litt sjalu på deg, og vil alltid klare å finne feil ved deg. Og de er verre enn svigermor!!! Fordi de har en viss makt over broren sin og utnytter den til sin fordel. De VET jo at vi ikke kan/vil/tør bli uvenner med dem.

Altså... Trist at du hadde en ubehagelig opplevelse med din mann og din svigersøster. Men det du skriver her er å skyte langt over mål.

Folk er forskjellige. Det er ikke rollen som svigersøster/svigermor/svigerdatter som får noen til å oppføres seg sånn eller slik. Jeg har et godt forhold til min manns søstre og hans foreldre. Jeg har også et godt forhold til mine brødre og søstres ektefeller/samboere. Min mann har et godt forhold til sine svigersøsken/svigerfamilie. Og det samme opplever jeg at mine venner har til sine svigerfamilier.

At du har hatt en ubehagelig opplevelse gjør ikke det til en sannhet som gjelder for alle andre.

Til ts: Så lenge du vet at du har ditt på det rene så vil jeg anbefale deg å fortsette å leve som vanlig. Gå i familieselskaper, inviter svigersøster og familien hennes når ting skjer osv. Vær høflig og imøtekommende, men ikke for hjertelig. Lat som ingen ting, rett og slett. Videre er det vel grovt sett tre mulige scenarioer:

1: Svigersøster glemmer sinnet sitt og ting roer seg. Dere går videre uten å konfrontere saken. Svigersøsterforholdet blir heretter høflig og vennlig, men ikke hjertelig og nært som før.

2: Svigersøster fortsetter å være sur "til evig tid". Det kan du ikke gjøre stort med. Konsentrer deg om å leve et godt liv uavhengig av hennes humør. Kos deg med mann og barn, overse hennes urimeligheter.

3: Svigersøster tar initiativ til en konfrontasjon. Om hun krever en unnskyldning fra deg sier du bare at "Jeg mente ikke å såre deg, men jeg har rett til å si at jeg ble skuffet. Det er leit at du reagerer så sterkt."

Ingen fasit altså, bare mine tanker om hvordan du kan takle dette. Lykke til!

[Gjest Svigersøstermonsteroffer Nr1]

Nå ble jeg helt satt ut, jeg er svigersøsteren i forhold til mine to brødres koner og jeg må si jeg kjenner meg ikke igjen i hele tatt. Makt over brødrene mine, det er til å le seg i hjel av og det hadde nok både de og konene gjort også.

Greit nok at TS har en svigersøster fra helvete men det betyr ikke at alle svigersøstre er sånn.

Jeg blander meg minst mulig, så lenge det ikke handler om vold og det har heldigvis ikke vært tema. De lever sitt liv og jeg mitt, bor langt unna hverandre og det gjør jo ting litt lettere når man en sjelden gang møtes.

Selvfølgelig mente jeg ikke alle. Beklager om jeg var litt for streng.

Det var ikke meningen! Men mine egne erfaringer er så såre at det er vanskelig å glemme. Og jeg har venninner og en søster som har opplevd litt av det samme, at svigersøstrene er veldig kritiske til dem, men ikke det jeg opplevde. Men alle er jo ikke slik, det er jeg klar over. Jeg mente bare et det er en viss risiko for "merkelige relasjoner" her dersom man kommer for nære. Håper du forstår meg bedre nå da .

PS: Så fint at du er en grei svigersøster, jeg tviler ikke! Jeg selv ville nok også vært grei, for jeg er snill og grei mot de som er det mot meg, men jeg har ingen bror