Hvordan gjøre samboer til medeier i min bolig?

[Gjest Mann40år]

Jeg er en 40 år gammel mann. Tidlig på 90- tallet flyttet jeg sammen med en kvinne og fikk 2 barn med henne. Denne kvinnen hadde 2 barn fra et tidligere forhold. Jeg forsørget oss begge, hennes 2 barn og etterhvert også våre fellesbarn. Hun skulle studere, men tok ikke studiene seriøst og det ble aldri noen eksamen. Hun tok seg ikke noe arbeid, fordi hun "studerte."

Jeg eide en leilighet som jeg solgte og kjøpte en gammel villa for 2 mill. Hun hadde hverken egenkapital eller inntekt, men da vi skulle undertegne kjøpekontrakten, tok hun det som en selvfølge at hun skulle være med å signere. Det ble heldigvis ikke slik. Etter noen få år orket jeg ikke være sammen med henne lenger, jeg var lei av å stå alene med forsørgeransvar for henne og hennes særkullsbarn, og at hun ikke gjorde forsøk på å bidra ved å ta seg jobb eller få seg en utdannelse.

Jeg hjalp henne med å kjøpe en leilighet i nærheten, og jeg har etter samlivsbruddet hatt barna hos meg litt mer enn halvparten av tiden. Jeg har også betalt (og betaler fortsatt) alle større utgifter som barna har.

For 6 år siden traff jeg en ny kvinne. Hun er helt annerledes, med høy utdannelse, karriereorientert, doktorgrad, fast jobb... Men innen akademia tjener de visst ikke så bra som jeg trodde. Hun ligger på ca 500 000 i året.

Hun flyttet inn hos meg, og vi har fått ett barn sammen, og har en ny spire på gang.

Hun har stor arbeidskapasitet, er ambisiøs, og tar seg også av særkullsbarna mine på en god måte, er en kjemperessurs både for meg personlig og for særkullsbarna. I perioder hvor jeg har jobbet mye med eget firma, har hun stått for det praktiske i hjemmet, husarbeid, henting og bringing av barn, nattevåk med vår baby...

Jeg ønsker å dele resten av livet med henne, men er usikker på hvilke økonomiske avtaler vi bør ha.

Problemet er først og fremst huset. På de årene som er gått siden jeg kjøpte det, har jeg brukt betydelige beløp på oppgradering, og boligen har hatt en formidal verdiøkning og har en verdi i dag på godt over 6 mill. Min samboer ønsker at vi kjøper noe mindre og billigere sammen, f.eks en rekkehusleilighet til 3 mill. Hun vil ikke "bo seg i hjel," og hun vil at vi bygger oss et felles hjem sammen, hvor vi eier likt. Med en inntekt på en halv mill, kan hun få et boliglån på 1,5 mill.

Jeg vil helst bli boende, jeg ser for meg at det blir trangt i en mindre bolig, og jeg kjenner meg knyttet til dette huset som jeg har investert så mye i.

Hun sier hun ikke ønsker å eie f.eks bare 10%, at hun ikke klarer å engasjere seg helhjertet i et hjem som ikke er hennes, og at driftsutgiftene på huset er for høye. Hun synes hun har tilpasset seg mye til mitt liv (hvilket er sant), og at jeg også bør kunne tilpasse meg henne ved å flytte til en bolig hun har råd til.

Jeg vil jo ikke "gi" henne halve huset mitt (har jo dårlig erfaring fra mitt første forhold), men ser samtidig at hun er en helt annen kvinne enn den snylteren jeg levde med i yngre år. Jeg vil for alt i verden ikke miste henne pga uenighet om økonomi. Samtidig vil jeg ikke flytte. Hvordan kan jeg ordne det slik at hun eier tilnærmet halve huset, uten at det blir urimelig overfor barna eller altfor risikabelt for meg...? Er det i det hele tatt mulig?

[Gjest Ingeniøren]

Du har slik jeg ser det ingen andre alternativer enn de du skisserer;

1. Ett gavesalg der kjæresten din får 50% eierandel under markedspris

2. Kjøpe noe nytt og rimeligere sammen

3. La kjæresten kun bli minoritetseier

4. Kombinasjon av punktene ovenfor

Spørsmålet er jo også litt om det kun er økonomi som er årsaken til at kjæresten din vil ha noe nytt, for mange er jo også følelsen av å kjøpe noe sammen og ikke "flytte inn hos kjæresten" viktig.

Kanskje er det beste ett kompromiss der dere kjøper noe nytt sammen, men du betaler litt ekstra for å få plassen du behøver uten dere kjøper like dyrt som dagens hus? Den økonomiske gaven reduseres, dere får din fine følelsen av å kjøpe hus sammen og begge blir likeverdige eiere, økonomisk og følelsesmessig.

Jeg har igrunn full forståelse for begge parter, men synes det er rimelig opplagt at du må vike på ett av punktene dine. Sånn er det med sterke jenter, men det er da bedre enn snylterne

[Gjest Gjest]

Jeg er en 40 år gammel mann. Tidlig på 90- tallet flyttet jeg sammen med en kvinne og fikk 2 barn med henne. Denne kvinnen hadde 2 barn fra et tidligere forhold. Jeg forsørget oss begge, hennes 2 barn og etterhvert også våre fellesbarn. Hun skulle studere, men tok ikke studiene seriøst og det ble aldri noen eksamen. Hun tok seg ikke noe arbeid, fordi hun "studerte."

Jeg eide en leilighet som jeg solgte og kjøpte en gammel villa for 2 mill. Hun hadde hverken egenkapital eller inntekt, men da vi skulle undertegne kjøpekontrakten, tok hun det som en selvfølge at hun skulle være med å signere. Det ble heldigvis ikke slik. Etter noen få år orket jeg ikke være sammen med henne lenger, jeg var lei av å stå alene med forsørgeransvar for henne og hennes særkullsbarn, og at hun ikke gjorde forsøk på å bidra ved å ta seg jobb eller få seg en utdannelse.

Jeg hjalp henne med å kjøpe en leilighet i nærheten, og jeg har etter samlivsbruddet hatt barna hos meg litt mer enn halvparten av tiden. Jeg har også betalt (og betaler fortsatt) alle større utgifter som barna har.

For 6 år siden traff jeg en ny kvinne. Hun er helt annerledes, med høy utdannelse, karriereorientert, doktorgrad, fast jobb... Men innen akademia tjener de visst ikke så bra som jeg trodde. Hun ligger på ca 500 000 i året.

Hun flyttet inn hos meg, og vi har fått ett barn sammen, og har en ny spire på gang.

Hun har stor arbeidskapasitet, er ambisiøs, og tar seg også av særkullsbarna mine på en god måte, er en kjemperessurs både for meg personlig og for særkullsbarna. I perioder hvor jeg har jobbet mye med eget firma, har hun stått for det praktiske i hjemmet, husarbeid, henting og bringing av barn, nattevåk med vår baby...

Jeg ønsker å dele resten av livet med henne, men er usikker på hvilke økonomiske avtaler vi bør ha.

Problemet er først og fremst huset. På de årene som er gått siden jeg kjøpte det, har jeg brukt betydelige beløp på oppgradering, og boligen har hatt en formidal verdiøkning og har en verdi i dag på godt over 6 mill. Min samboer ønsker at vi kjøper noe mindre og billigere sammen, f.eks en rekkehusleilighet til 3 mill. Hun vil ikke "bo seg i hjel," og hun vil at vi bygger oss et felles hjem sammen, hvor vi eier likt. Med en inntekt på en halv mill, kan hun få et boliglån på 1,5 mill.

Jeg vil helst bli boende, jeg ser for meg at det blir trangt i en mindre bolig, og jeg kjenner meg knyttet til dette huset som jeg har investert så mye i.

Hun sier hun ikke ønsker å eie f.eks bare 10%, at hun ikke klarer å engasjere seg helhjertet i et hjem som ikke er hennes, og at driftsutgiftene på huset er for høye. Hun synes hun har tilpasset seg mye til mitt liv (hvilket er sant), og at jeg også bør kunne tilpasse meg henne ved å flytte til en bolig hun har råd til.

Jeg vil jo ikke "gi" henne halve huset mitt (har jo dårlig erfaring fra mitt første forhold), men ser samtidig at hun er en helt annen kvinne enn den snylteren jeg levde med i yngre år. Jeg vil for alt i verden ikke miste henne pga uenighet om økonomi. Samtidig vil jeg ikke flytte. Hvordan kan jeg ordne det slik at hun eier tilnærmet halve huset, uten at det blir urimelig overfor barna eller altfor risikabelt for meg...? Er det i det hele tatt mulig?

Sannelig ikke enkelt. Uansett trenger dere en stor bolig. Du har to barn fra før,to sammen. Dere blir 6 personer som skal bo

[Rawien]

Jeg er helt enig i det første svaret du fikk!

[Gjest Gjest]

Kanskje er det beste ett kompromiss der dere kjøper noe nytt sammen, men du betaler litt ekstra for å få plassen du behøver uten dere kjøper like dyrt som dagens hus? Den økonomiske gaven reduseres, dere får din fine følelsen av å kjøpe hus sammen og begge blir likeverdige eiere, økonomisk og følelsesmessig.

Hvor mye ekstra synes du TS bør betale for et nytt hus/leilighet da? La oss si at de finner en bolig til 5 mill, de trenger jo 5 soverom, så 5 mill er vel ikke urealistisk dersom de bor i en større by som Oslo, Bergen eller Stavanger?

Da skal de teoretisk betale 2,5 mill hver for å eie likt, men TS skriver jo at samboeren ikke får mer enn 1,5 mill i lån??

(På den annen side er det jo ikke samboerens sitt problem at han trenger ekstra plass til sine særkullsbarn, spørsmålet er bare hvordan dette skal prises. Dersom TS betaler mer, og de likevel eier likt, blir det uansett da en gave til hans samboer som særkullsbarna kan komme til å synes er urettferdig når de blir voksne!?)

[Heritære]

Selv om han har særskullsbarn så vil jo de to barna som de har sammen ha lik arverettighet via faren. Kan ikke hun forfordele sin 1/3 til hans særkullsbarn så de arver mer av huset enn deres felles barn? Hun har jo rett til å gjøre hva hun vil med sine siste 1/3. Det samme kan jo han også gjøre. Like viktig å sette opp ett testamente som en samboeravtale .

[Gjest Flode]

Unnskyld, innlegget mitt ble bare rot...

Endret 9. februar 2009 av Flode

[Gjest Gjest]

Selv om han har særskullsbarn så vil jo de to barna som de har sammen ha lik arverettighet via faren. Kan ikke hun forfordele sin 1/3 til hans særkullsbarn så de arver mer av huset enn deres felles barn? Hun har jo rett til å gjøre hva hun vil med sine siste 1/3. Det samme kan jo han også gjøre. Like viktig å sette opp ett testamente som en samboeravtale .

Hvorfor skal hun forfordele særkullsbarn? Dersom hun dør, har vel alle barna fortsatt et hjem, i boligen, sammen med faren. Dersom han dør, vil samboeren hans og fellesbarna stå på bar bakke, så lenge hun ikke har eierskap i boligen. Så et testamente bør vel primært ta hensyn til samboer og fellesbarn her?

[Gjest Gjest]

Jeg er en 40 år gammel mann. Tidlig på 90- tallet flyttet jeg sammen med en kvinne og fikk 2 barn med henne. Denne kvinnen hadde 2 barn fra et tidligere forhold. Jeg forsørget oss begge, hennes 2 barn og etterhvert også våre fellesbarn. Hun skulle studere, men tok ikke studiene seriøst og det ble aldri noen eksamen. Hun tok seg ikke noe arbeid, fordi hun "studerte."

Jeg eide en leilighet som jeg solgte og kjøpte en gammel villa for 2 mill. Hun hadde hverken egenkapital eller inntekt, men da vi skulle undertegne kjøpekontrakten, tok hun det som en selvfølge at hun skulle være med å signere. Det ble heldigvis ikke slik. Etter noen få år orket jeg ikke være sammen med henne lenger, jeg var lei av å stå alene med forsørgeransvar for henne og hennes særkullsbarn, og at hun ikke gjorde forsøk på å bidra ved å ta seg jobb eller få seg en utdannelse.

Jeg hjalp henne med å kjøpe en leilighet i nærheten, og jeg har etter samlivsbruddet hatt barna hos meg litt mer enn halvparten av tiden. Jeg har også betalt (og betaler fortsatt) alle større utgifter som barna har.

Jeg kan snakke ut fra meg selv. Det er ikke lett å flytte inn i en innbodd bolig.

Huset betyr mye for deg,noe det ikke gjør for henne.

For at hun skal føle at dette er også hjemmet hennes, så kan dere hive ut innbo,og pusse opp,male som hun liker. Slik at hun får følelsen at dette er også hennes verk.

Du har barn fra før, som du også skal ta hensyn til.

Du har dårlig erfaing fra før,men du er heller ikke gaantert at dette forholdet holder. Hva skjer om det blir brudd, og hun har kjøpt seg inn?

Da er du antagelig på husjakt igjen.

O hun er uvilig til å betale for driften,men samtidig klarte du utgifter før du traf henne. hva om du betalte lån,kommunale avgifter, som du gjorde før du traff henen?

Hva om hun kjøpte en leilighet som hun leier ut.(i tilfelle krise) hu sparer på konto det hun må betale i et evt banklån. Slik kan hun spare seg opp penger om det skulle bli brudd.

Jeg er så ego, at om jeg fikk ny samboer\ektefelle så hadde det ike blitt aktuelt med å la den person kjøpe seg inn. Mine barn fra før,og senere barn ville blitt sikret uansett.

men deling av mat, strøm, nett,tlf

Hun viste vel før dere ble samboere at huset betydde mye for deg.

For 6 år siden traff jeg en ny kvinne. Hun er helt annerledes, med høy utdannelse, karriereorientert, doktorgrad, fast jobb... Men innen akademia tjener de visst ikke så bra som jeg trodde. Hun ligger på ca 500 000 i året.

Hun flyttet inn hos meg, og vi har fått ett barn sammen, og har en ny spire på gang.

Hun har stor arbeidskapasitet, er ambisiøs, og tar seg også av særkullsbarna mine på en god måte, er en kjemperessurs både for meg personlig og for særkullsbarna. I perioder hvor jeg har jobbet mye med eget firma, har hun stått for det praktiske i hjemmet, husarbeid, henting og bringing av barn, nattevåk med vår baby...

Jeg ønsker å dele resten av livet med henne, men er usikker på hvilke økonomiske avtaler vi bør ha.

Problemet er først og fremst huset. På de årene som er gått siden jeg kjøpte det, har jeg brukt betydelige beløp på oppgradering, og boligen har hatt en formidal verdiøkning og har en verdi i dag på godt over 6 mill. Min samboer ønsker at vi kjøper noe mindre og billigere sammen, f.eks en rekkehusleilighet til 3 mill. Hun vil ikke "bo seg i hjel," og hun vil at vi bygger oss et felles hjem sammen, hvor vi eier likt. Med en inntekt på en halv mill, kan hun få et boliglån på 1,5 mill.

Jeg vil helst bli boende, jeg ser for meg at det blir trangt i en mindre bolig, og jeg kjenner meg knyttet til dette huset som jeg har investert så mye i.

Hun sier hun ikke ønsker å eie f.eks bare 10%, at hun ikke klarer å engasjere seg helhjertet i et hjem som ikke er hennes, og at driftsutgiftene på huset er for høye. Hun synes hun har tilpasset seg mye til mitt liv (hvilket er sant), og at jeg også bør kunne tilpasse meg henne ved å flytte til en bolig hun har råd til.

Jeg vil jo ikke "gi" henne halve huset mitt (har jo dårlig erfaring fra mitt første forhold), men ser samtidig at hun er en helt annen kvinne enn den snylteren jeg levde med i yngre år. Jeg vil for alt i verden ikke miste henne pga uenighet om økonomi. Samtidig vil jeg ikke flytte. Hvordan kan jeg ordne det slik at hun eier tilnærmet halve huset, uten at det blir urimelig overfor barna eller altfor risikabelt for meg...? Er det i det hele tatt mulig?

[Gjest Flode]

Jeg prøvde meg på et innlegg lenger opp her, men det ble bare rot så jeg slettet det, men prøver igjen:

Jeg var i noe lignende situasjon som din samboer, og flyttet inn i min kjæres hus. Dette var et hus han, eks-samboeren og familiene deres hadde pusset opp og satt sine særepreg på, så når jeg flyttet inn ønsket jeg veldig at vi kunne kjøpe noe nytt fordi jeg synes det var vanskelig å "gjøre det mitt". Med tiden endret dette seg.

Synes du skal vise startinnlegget ditt til samboeren din jeg, for hvis dette er tanker hun har gått med/en diskusjon som har pågått over lang tid kan det være vanskelig for henne å se din side. Jeg hadde med meg "egenkapital" etter salg av bolig som vi nedbetalte deler av lånet med, og satte lånet og skjøte i begges navn. Takst av huset ble også satt. Ved brudd vil han kjøpe meg ut med samme prosentandel som jeg puttet inn i lånet utfra ny takst som tas på det tidspunktet. Dette vil jo si at jeg på papiret eier mindre en han, men i hverdagen eier vi sammen. Vi har også felles økonomi, alt mitt er hans, alt hans er mitt. Forstår det sånn at hun ikke hadde med seg dette inn i forholdet deres, men kanskje hun trenger tryggheten på at hun også får igjen noe ved et brudd? Og ikke minst at det i hverdagen er deres hus, ikke ditt!!

Endret 9. februar 2009 av Flode

[Gjest TS (mann40år)]

Kanskje er det beste ett kompromiss der dere kjøper noe nytt sammen, men du betaler litt ekstra for å få plassen du behøver uten dere kjøper like dyrt som dagens hus? Den økonomiske gaven reduseres, dere får din fine følelsen av å kjøpe hus sammen og begge blir likeverdige eiere, økonomisk og følelsesmessig.

Takk for svar!

Denne løsningen er nok den beste, sett utenfra, og for min samboer. Personlig frister det lite å legge huset ut for salg, og flytte. Det blir mye arbeid. Barna er godt etablert her, vi bor rett ved siden av både barneskole og barnehage, og det er gangavstand til samboers jobb. Jeg synes det er litt krampeaktig av henne å holde fast ved flytte-ideen. Samtidig har jeg forståelse for hennes ønske om å være likeverdig eier til felles hjem. Likevel: hvis hun eier 25% av et hus til 6 mill, istedet for 50% av et hus til 3 mill; hva er egentlig forskjellen? Er det ikke en logisk brist her? Verdimessig - i kroner og øre - blir det vel ingen forskjell? Hvorfor

opplever hun det likevel annerledes?

TS

[Gjest regine ii]

Fordi det er en forskjell på å eie halvparten av noe og en fjerdedel av noe!

Jeg skjønner faktisk samboeren din veldig godt, og jeg kjenner jeg får litt "krampe" av dine praktiske argumenter. Ikke fordi de ikke er gode, for gangavstand og nærhet både hit og dit er selvsagt positivt. MEN - det er et stort men her: følelsesmessig - det er DITT hus som DU har lagd sånn som DU vil ha det. Det er såvidt dyrt at hun aldri noensinne kan bli likeverdig medeier, og det kan hun i grunn uansett ikke, nettopp fordi det har vært ditt prosjekt.

Mulig at hennes følelser er nokså irrasjonelle for deg, men jeg tror du gjør lurt i å ta de på alvor, dersom du ønsker at dere skal ha det bra sammen. Rett og slett fordi at en slik "underlegenhet" som hun nok opplever at det er, er vanskelig å leve med i lengden. Hun VET at uansett hva som skjer, så sitter du der med hus, mens hun står "på gaten".

Jeg tror dere må snakke mye om dette, og jeg tror du må være villig til å ta innover deg hennes argumenter og følelser mer enn omvendt. Høres muligens urettferdig ut, men det er på en måte du som har bukta og begge endene her, og dermed er du den som har mulighet til å være "raus".

lykke til!

[LukaFrost]

Jeg signerer innlegg #12.

Det er mulig at kvinner synes det er vanskeligere å flytte inn hos mannen enn det er for menn å flytte inn hos kvinnen. Ideelt sett ville jeg ha kjøpt nytt sammen og ikke flyttet inn hos han. Jeg hadde ikke følt meg helt hjemme om jeg ikke fikk forandre på ting. For å få en løsning foreslår at hun får pusse opp, ommøblere, plante i hagen ol.

Det gjør det klart vanskeligere når man har barn fra før.

Enn så lenge du omtaler huset som ditt skjønner jeg henne godt. Fra dikt av Halldis Moren Vesaas:"Det heiter ikkje: eg - no lenger. Heretter heiter det: vi."

Jeg tror at man må tørre å slippe kontrollen om man skal bygge en framtid sammen. Jeg vet, det er jævlig skummelt!

[Gjest TS (mann40år)]

Jeg tror at man må tørre å slippe kontrollen om man skal bygge en framtid sammen. Jeg vet, det er jævlig skummelt!

Jeg har jo tenkt på den løsningen at jeg selger henne halve huset for godt under takst, hvis hun får kjøpe halve huset for 2 mill, er det jo ren gave til henne (og kanskje tilogmed ulovlig overfor særkullsbarn?). Så lenge jeg står oppført som medlåntaker, og dersom jeg betaler mest i det daglige, vil hun jo både få innvilget og klare å betjene et lån på 2 mill.

Personlig ville jeg foretrekke det, framfor å flytte. Men jeg har jo ingen garantier for framtiden! Hun er en flott kvinne, intelligent, kreativ, en som alle liker og respekterer, mens jeg er mer sær og firkantet, virker sikkert litt usympatisk på noen. Hva om hun en dag kommer hjem og sier hun har forelsket seg i en annen? Eller hva om hun finner ut at hun vil flytte tilbake til sin hjemplass, hvor hun har hele familien sin og dessuten bedre jobbmuligheter? Da sitter jeg plutselig i en situasjon hvor jeg sannsynligvis må kjøpe henne ut til takst, og risikerer å tape store penger. Jeg driver mitt eget firma og selv om det går bra akkurat nå, er det jo ikke sikkert det kommer til å gå like bra i årene framover. Jeg har jo dessuten allerede brent meg når det gjelder kvinner.

Men det nytter ikke å la humla suse heller. Jeg har diskutert litt med en advokat, men savner skikkelig rådgivning. Hos advokaten fikk jeg inntrykk av at jeg må bestemme meg, og deretter kan advokaten sette opp en avtale. Men advokaten kan ikke fortelle meg hva som er "riktig" eller lurest for meg/oss. Det eneste jeg egentlig fikk ut av den samtalen, er at han mente at jeg bør betale noe mer for bolig enn henne, siden jeg har 2 barn fra før.

Men takk for alle innspill!

TS

[Rosenrød]

Jeg synes faktisk at samboeren din er litt egoistisk her, til forskjell fra hva andre i tråden har svart. Økonomisk så vil det, som du sier, bety lite om samboeren eier 25% av en bolig til 6 mill, eller 50% av en bolig til 3 mill. Når en i tillegg vet hvor mye arbeid du har lagt ned i huset, pluss at det er hjemmet til dine/deres barn, så forstår jeg ikke helt hennes argumenter. Hvorfor skal en måtte gå ned i standard og plass når det ikke er nødvendig? Så kan heller samboeren din forandre på innredning/pusse opp etter sitt (og ditt) ønske.

[Gjest Gjest_hei_*]

Jeg synes faktisk at samboeren din er litt egoistisk her, til forskjell fra hva andre i tråden har svart. Økonomisk så vil det, som du sier, bety lite om samboeren eier 25% av en bolig til 6 mill, eller 50% av en bolig til 3 mill. Når en i tillegg vet hvor mye arbeid du har lagt ned i huset, pluss at det er hjemmet til dine/deres barn, så forstår jeg ikke helt hennes argumenter. Hvorfor skal en måtte gå ned i standard og plass når det ikke er nødvendig? Så kan heller samboeren din forandre på innredning/pusse opp etter sitt (og ditt) ønske.

Jeg er enig i denne. Rent økonomisk må det vel være det samme om man sitter med 25 % av en bolig til 6 mill, eller 50% av en bolig til 3 mill?

Kan man gjøre en avtale som sier at verdiøkningen av huset som er gjort etter at dere flyttet sammen skal deles 50 %?

Og la henne sette sitt preg på huset med feks oppussing, møblering etc.

[flickan]

Det viktigste her må jo være at samboeren din får råd til å sitte på en bolig om du faller fra. Kjøp livsforsikring som begunstiger henne (kryssforsikring) alene, sånn at hun har råd til å kjøpe ut barna i arveoppgjøret.

Sånn ellers kan ikke jeg, i likhet med flere andre her, se den store forskjellen for henne å eie 1/4 av en bolig til 6 mill, eller 1/2 av en bolig til 3 mill, så lenge dere er sammen og dere har en avtale om at du skal kjøpe ut hennes del til markedspris. Kan dere kansje lage en avtale der hun gradvis får større eierandel dess lenger dere har vært sammen? I begynnelsen kjøper hun seg inn for 1,5 mill og eier 25%. Etter x år, eier hun 37%, og etter ytterligere x år eier hun 50%.

På den måten sikrer du seg selv ved evt samlivsbrudd, og risikoen blir ikke så stor dess flere år dere har sammen.

[Gjest Gjest_hei_*]

Hva med en slik løsning:

La oss si at de får en takst på huset og hun går inn med 25% av boligens verdi og han 75 %.

Dersom det blir brudd skal hver deres egenkapital indeksreguleres. Hvert av deres innskudd blir da nåverdi av innskuddene de satte inn.

Resterende del av verdiønkningen på huset, etter at de flyttet sammen, skal deles 50 %.

[Gjest Flode]

Jeg synes faktisk at samboeren din er litt egoistisk her, til forskjell fra hva andre i tråden har svart. Økonomisk så vil det, som du sier, bety lite om samboeren eier 25% av en bolig til 6 mill, eller 50% av en bolig til 3 mill. Når en i tillegg vet hvor mye arbeid du har lagt ned i huset, pluss at det er hjemmet til dine/deres barn, så forstår jeg ikke helt hennes argumenter. Hvorfor skal en måtte gå ned i standard og plass når det ikke er nødvendig? Så kan heller samboeren din forandre på innredning/pusse opp etter sitt (og ditt) ønske.

Barna er godt etablert her, vi bor rett ved siden av både barneskole og barnehage, og det er gangavstand til samboers jobb. TS

Jeg er enig i denne. Rent økonomisk må det vel være det samme om man sitter med 25 % av en bolig til 6 mill, eller 50% av en bolig til 3 mill?

Kan man gjøre en avtale som sier at verdiøkningen av huset som er gjort etter at dere flyttet sammen skal deles 50 %?

Og la henne sette sitt preg på huset med feks oppussing, møblering etc.

Det viktigste her må jo være at samboeren din får råd til å sitte på en bolig om du faller fra. Kjøp livsforsikring som begunstiger henne (kryssforsikring) alene, sånn at hun har råd til å kjøpe ut barna i arveoppgjøret.

Dette sammendraget av tidligere innlegg er ett min mening den mest fornuftige løsningen for dere begge. Her har begge måttet inngå kompromisser, begge sitter igjen med en rettferdig del ved evt brudd, hun er ivaretatt ved dødsfall og viktigs av alt er barna satt først!!

[Gjest Gjest_Karna_*]

Jeg har jo tenkt på den løsningen at jeg selger henne halve huset for godt under takst, hvis hun får kjøpe halve huset for 2 mill, er det jo ren gave til henne (og kanskje tilogmed ulovlig overfor særkullsbarn?). Så lenge jeg står oppført som medlåntaker, og dersom jeg betaler mest i det daglige, vil hun jo både få innvilget og klare å betjene et lån på 2 mill.

TS

Du har lov til det. Så sant du ikke sitter i uskiftet bo altså. Dvs at du er enkemann og at huset derfor også er morsarv til barna.

Hvis du selv alene eier huset i dag så har du selvfølgelig lov til å dele det med ny sambo/kone. Det du må huske er at om du dør så arver barna dine din del av huset. Hvis du er samboer og skriver samboerkontrakt så vil barna dine uansett arve 2/3 av din del av huset.