Hva kan jeg gjøre?

[Gjest Gjest]

Hei...

Jeg tror at moren min nå drikker alt for mye... Det har nesten alltid vert drikking hver helg, og som liten syntes jeg det var ubehagelig med besøk hjemme i helgene...

Synes enda at det er flaut om mine venner ser mamma full, men det er en annen sak....

Nå føler jeg at det er blitt mye verre. Har ikke pratet direkte med henne på nesten to måneder, da jeg begynnte å bli lei av å ALLTID være den som tok kontakt. Det blit slitsomt i lengden å hele tiden føle at jeg "presser" meg på. Har bodd alene i over 5 år og kan telle på en hånd de gangene jeg har hatt besøk av henne. (Da har det i tillegg vert omtrent pressing fra min side)

Føler at vi har et bra frhol når vi er sammen, og har alltid kunne prate om alt så det virker liksom litt rart at jeg aldri hører noe fra henne.

Bor ca 1 times reise fra henne, så det burde heller ikke vøre noe problem.

Hun bor nå sammen med mine to lillesøstre, der den minste er rett over 2 år... Gjennom den siste perioden har jeg hatt jevnlig kontakt med disse to, samt en tredje søster som bor hos pappa. Det er gjennom dem at jeg har fått intrykk av at nå har dett egått for langt.

Jeg er 100% sikker på at hun ikke gjør dem noe, men husker jo selv fra jeg var liten hvor ubehagelig dette var... Jeg vil ikke at mine søsken også skal ha det slik..

Noen som har noen råd om hva jeg kan gjøre for å hjelpe?

Hilsen redd storesøster...

[Far til 2]

Jeg trekker denne litt opp i tilfelle det er noen som kan hjelpe trådstarter.

[Gjest Voksent Barn av Alkoholiker]

Kjære Redd Storesøster.

Jeg forstår godt at du er både redd og fortvilet, for dette er en vanskelig situasjon. Du har sikkert så ekstremt mye og blandede følelser for dette, og ikke så rent lite kjærlighet og lojalitet til både mor og søsken...

Jeg har vel ikke noen helt konkrete råd om hva og hvordan du burde løse denne situasjonen, men jeg vil fortelle deg litt av min egen historie.

Jeg vokste opp som skillsmissebarn sammen med moren min og storesøknene mine. Moren min drakk ofte; hver helg, fridager, hellidager, ferier osv osv. Hjemme hos oss var dette en normalsituasjon og jeg opplevde det som om INGEN reagerte på dette, hverken familie eller venner. Det var liksom bare sånn det var. Jeg husker hvor for jævlig jeg syntes det var i perioder, for jeg ante vel aldri når jeg fant moren min dødrukken på innsiden av dørene når jeg kom hjem. Mine søsken var en god del år eldre enn meg og flyttet ut før jeg var ferdig med barneskolen. De hadde selv vokst opp med denne drikkingen og da de flyttet så så de kanskje ikke på det som unormalt å la et barneskolebarn takle dette alene. For det er det jeg føler at jeg måtte; takle min alkoholiserte mor alene. Allerede da jeg var 8-9 år hadde jeg lært meg å blande drinker som jeg satte på nattbordet hennes, i håp om at hun ville gå inn på rommet, ramle om i sengen og sovne. Vi kranglet mye når hun drakk og kommenterte jeg drikkingen hennes, så fikk jeg høre hvilken utakknemlig og bortskjemt unge jeg var...Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg i min barndom gråt meg selv i søvn, redd og helt alene. Og siden vi ikke hadde for vane å snakke om dette i min familie, så var det selvsagt ingen som fikk vite om dette heller. Og jeg, som bare var et lite barn, trodde at livet skulle være sånn og hadde derfor ingen mulighet til å be noen om hjelp.

Min mor la heller ALDRI hånden sin på meg, men jeg vil ikke si at hun "ikke gjorde meg noe" likevel. Det å leve sammen med en omsorgsperson som drikker, kan i seg selv være en enorm belastning. Det skaper utrolig mye uforutsigbarhet og utrygghet, ensomhet og fortvilelse. En barndom full av uforutsigbarhet, utrygghet og frykt kan gi konsekvenser senere i livet også. Omsorgssvikt vil i mange, kanskje i de fleste, tilfeller gjøre noe med personlighetsutviklingen og barnets oppfattning av seg selv. For jeg mener at alkoholmisbruk er omsorgssvikt. Hvis barna selv reagerer på at mor eller far drikker for mye, så drikker de for mye! Og hvis barn uttrykker bekymring for mor eller far sin drikking, så er det et uttrykk for frykt og utrygghet, på egne og foreldrenes vegne. Og det MÅ ikke feies under teppet!! Det må tas på alvor og snakkes om med alle parter, både barn og voksne. Dersom mor da ikke tar barnet på alvor og gjør noe med sitt eget problem, så bør noen andre voksne ta ansvar og koble inn noen som kan hjelpe familien. Noen profesjonelle. Hvis mor ikke har et alkoholproblem, så bør det ikke være noe problem for henne å ta hensyn til barnet dersom det uttrykker bekymring og redsel.

Jeg har gått i terapi omtrent hele mitt voksne liv, for å bearbeide skaden som ble påført meg i min barndom. Og det er vel ikke før nå, etter at jeg ble mor selv, at jeg virkelig forstår hvor galt alt dette som ble gjort mot meg var. Og det er først nå jeg har begynt å snakke om det. For veldig mange rundt meg har min historie kommet som et sjokk. Da spesiellt nære barndomsvenninner som var med meg hjem både titt og ofte. De hadde aldri lagt merke til at noe var galt, og jeg tror det skyldes at jeg var så lojal og beskyttende for min mor, at jeg gjorde alt jeg kunne for å skjule hjemmesituasjonen min.

For ikke så veldig lenge siden snakket jeg med min storesøster om barndommen vår. Noe vi aldri har gjort før. Hun sa hun virkelig angret på at hun ikke gjorde noe for meg den gangen. Hun sa at hun innerst inne var klar over situasjonen, men at det "alltid hadde vært sånn", så hun lot det heller være...Hun hadde for lengst trukket seg unna, fordi hun ikke orket mer. Hennes barndom var jo på samme måte som min, og ingen hadde reagert den gangen heller, så hvorfor skulle hun?!! "Sånn er det jo bare..."

Jeg har i mange år vært bitter på søskna mine, fordi jeg opplevde det som et svik at de flyttet fra meg og lot meg være alene med min mor. Jeg klandrer ingen av de i dag for det som skjedde, men vi er alle veldig enige om at tingene kunne vært langt anderledes om bare noen hadde våget å snakke om dette. Kanskje mamma hadde fått hjelpen hun trengte? Fått nok hjelp til å være den gode moren vi hadde fortjent å ha.

Jeg vet ikke om dette kan hjelpe deg på noen måte, men jeg håper i alle fall at du tør prate med moren din om bekymringene dine. Og selvsagt snakke med søskna dine som bor sammen med henne. Prøve å kartlegge hvor alvorlig situasjonen er. Mulig dere med litt hjelp og støtte fra hverandre kan løse det, eller kanskje dete må få hjelp fra utenforstående. Det vil nok oppleves både ubehagelig og vondt, men med bare litt hjelp så kan alle få det så mye bedre.

Lykke til.