Hjelp: jeg blir snart alene, singel, alenemor

[Gjest Gjest]

Jeg er på vei ut av mitt samboerforhold, må finne et sted å bo og få oversikt over økonomien osv., praktiske problemer... Det som lammer meg litt er angsten over å bli alene i hverdagen, samtidig som jeg gleder meg til å "slippe fri"...

Jeg lurer på:

- finnes det noen nettsteder hvor jeg kan bli kjent med andre single foreldre, ikke bare kjent på nettet, men at man kan møtes i den byen man bor?

- finnes det noen gode bøker som handler om de ulike aspekter ved samlivsbrudd, alt fra hvordan man best ivaretar sine barn til råd om arbeid/yrkesliv og økonomi?

- jeg har fast jobb, har gode kolleger, men har aldri nevnt for noen av dem om mine samlivsproblemer, jeg kjenner jeg gruer meg skrekkelig til å slippe katta ut av sekken, er redd jeg kommer til å gråte og miste ansikt fullstendig, og at de andre skal baktale meg og gå rundt og synes synd på meg; hvordan skal jeg klare å venne meg til tanken på å fortelle på jobb, i barnehagen, i nabolaget, til familie og venner, at jeg flytter fra min samboer? For å gjøre det enda verre så er jeg gravid, tydelig med stor struttemage... Er redd folk vil tenke at jeg er en dårlig forelder. Vi har også en 3 åring sammen..

[Crow Jane]

- jeg har fast jobb, har gode kolleger, men har aldri nevnt for noen av dem om mine samlivsproblemer, jeg kjenner jeg gruer meg skrekkelig til å slippe katta ut av sekken, er redd jeg kommer til å gråte og miste ansikt fullstendig, og at de andre skal baktale meg og gå rundt og synes synd på meg; hvordan skal jeg klare å venne meg til tanken på å fortelle på jobb, i barnehagen, i nabolaget, til familie og venner, at jeg flytter fra min samboer? For å gjøre det enda verre så er jeg gravid, tydelig med stor struttemage... Er redd folk vil tenke at jeg er en dårlig forelder. Vi har også en 3 åring sammen..

Har ingen barn og slikt selv, men ville bare si at erfaringen fra mitt forrige samlivsbrudd er at jeg hadde aldri kommet meg gjennom det uten mental støtte fra bl.a. kollegaer. Ikke undervurder dine nærmeste. Sjansen for at de støtter deg og lar deg gråte / prate ut er langt større en sjansen for at de dømmer deg.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle gråte på jobb, men proppen brast da en av mine kollegaer la hånden på skulderen min og sa "Hvordan går det med deg, da?" Det føltes ikke som å miste ansikt. Hadde gjettet det på forhånd, men da det først skjedde så føltes det ikke slik.

Folk er generelt sett mindre dømmende enn man tror - heldigvis!

Lykke til.

[Gjest Gjest_lilo_*]

Hei!

Kjenner meg igjen i alt du skriver, er i akkurat samme situasjon selv. Du er ikke alene, selv om det er bare en liten trøst.. Hvor bor du? Jeg vil også bli kjent med andre i samme situasjon, hvis du har en email adresse kan jeg skrive til deg