Hvor er paradiset?

[Gjest Gjest_Heidi_*]

Har fulgt med på serien Himmelblå, og ble litt inspirert. Bor i Oslo og er egentlig dritt lei av det. Stress og mas, en jobb jeg ikke trives med og dårlig råd. Men jeg vet ikke hvor man skulle flyttet til ellers. Må si jeg liker tanken på et sted der alle kjenner alle, vakker natur, kanskje sjø. Tenk så koselig! Men risikoen er jo stor når man gir opp alt og bare skal flytte til et sted man ikke kjenner til. Kan jo risikere å mistrives og angre...

Noen som har noen formeninger om hvor det er fint å bo? Noen som har gjort noe lignende? Hvor er paradiset tro?

[Gjest Himmelblå-fan]

Setesdal, Svalbard, Hammerfest eller Longyearbyen + alle stedene i "Der ein ikkje skulle tru nokon ville bu" er rimelig spesielle og sikkert paradis for de som søker noe annet enn storbyens mas?

[Kamikatze]

Det er hva du gjør det til.

Først må du skaffe deg en jobb der, for uten kan det være kjipt i distriktet. Er du trygdet, kommer ikke det aspektet inn.

Men når du flytter til et sted, kommer du uten et kontaktnett, til et sted hvor du hverken har slekt eller venner. Ingen kjenner deg, og kan være litt skeptisk i begynnelsen. Kommer du nord for trøndelag, er folk stort sett grei å omgås, men det krever at du selvdeltar i samfunnets aktiviteter.

Du kan jo prøve å leie deg et hus for en periode, søke permisjon på jobben, og prøve et studieår, med nettstudier? Da får du ro, oppgradering, og en mulighet til en verdig avslutning, hvis det ikke var tingen. Spar uannsett opp litt midler, før du hopper uti det.

[Drua]

Jeg tror paradis er "a state of mind"... Altså at det kanskje ikke så veldig viktig hvor man fysisk befinner seg, men hvordan man har det med seg selv og sin situasjon. Dessuten er det utrolig mange plasser man kan trives. Men, klart... Det er fint å kunne drømme seg bort, og hvis man ikke har noen ting som hindrer en i å flytte til et sted som virker bedre, da synes jeg absolutt at man burde vurdere det.

[Gjest Roy]

Helgelandskysten selvfølgelig:)

[Kamikatze]

Helgelandskysten selvfølgelig:)

Skal ikke krangle på den

Ellers er Paradis et stedsnavn sør i Bergen...

[Sort Pastill]

Sørlandet! Her finnes det en drøss små bygder som allikevel er nær nok f.eks Kristiansand, til at man ikke føler seg helt isolert. Det er vakker natur, innlandsnatur hvis du ikke bor langs kysten, og kystnatur med svaberg og alt det bringer med seg. Jeg synes folk er hyggelige, men det er nok en fordel å ha en jobb å gå til for å skape seg et nettverk. Man må, som innflytter, tørre å bli med på ting og være litt aktiv. Jeg er selv fra Oslo-området, men skal flytte til sørlandet om et par mnd. Gleder meg masse:D

[:-) anna]

Jeg kommer fra "Himmelblå". Men min øy ligger på Sunnmørskysten.

Der hadde du blitt tatt imot med åpne armer i allefall!!!

[Kamilia]

Jeg tror paradis er "a state of mind"... Altså at det kanskje ikke så veldig viktig hvor man fysisk befinner seg, men hvordan man har det med seg selv og sin situasjon.

Jeg sier meg enig i denne. Jeg tror paradiset er akkurat der man befinner seg til enhver tid, hvis man evner å glede seg over livet.

Dersom jeg skal slå et slag for en spesiell retning å flytte i, vil jeg anbefale Lofoten/Vesterålen. Mange små samfunn, men med lang tradisjon for innflyttere og tilfeldige gjester. Her har de vært vant med i alle år at innbyggertallene endrer seg i takt med fiskesesongene, og er alltid nysgjerrige på nye ansikter. Det betinger dog at du tar litt initiativ til sosial kontakt selv også. Utfordre dine egne grenser og gjør ting du ikke ville gjort til vanlig i byen. Det er ikke så mange sosiale arenaer å møtes på, så søndagsbasar på det lokale bedehuset kan være en grei plass å møte folk. (satt litt på spissen)

Har gode erfaringer med folkesjela i dette området i hvert fall. Dessuten er det mye ledige jobber for folk med god utdannelse, dersom du har det. Mange av de lokale med høy utdannelse, reiser ofte andre steder, i samme ærend som du.

[Kamikatze]

En ting har i alle fall det å flytte til et ukjent sted lært meg. Lytt til de som har gjort det. Hvilken erfaringer de har gjort seg.

Du vil også kunne finne store variasoner fra sted til sted, i hvordan folk generelt oppfører seg mot hverandre. Også i små kommuner kan stemningen være som dag og natt i to forskjellige bygder. Og det er klart.

Det skal bare en håndfull negative mennesker til for å forsure et sted med få hundre innbyggere. Men på den annen side, kun få positive ildsjeler til, på den andre siden, og du kan nesten ikke kjenne igjen stedet. Det blir som i borettslag. Noen kjipe slarvekjerringer og styremedlemmer, så er livet miserabelt. Du får ikke livsrom til å puste. Mens naboborettslaget kan være lutter idyll.

Så en god idé er å høre med single innflyttere. De inngifte kommer rett inn i et kontaktnett, som ikke andre automatisk blir innlemmet i.

Ta entusiastiske skrytehistorier fra innfødte med et øsekar med salt. De krydrer med barndomsminner. Og det er ikke alltid i tråd med deres entusiasme, hva du konkret må forholde deg til.

Endret 8. februar 2009 av Kamikatze

[Kamilia]

En ting har i alle fall det å flytte til et ukjent sted lært meg. Lytt til de som har gjort det. Hvilken erfaringer de har gjort seg.mmer rett inn i et kontaktnett, som ikke andre automatisk blir innlemmet i.

Ta entusiastiske skrytehistorier fra innfødte med et øsekar med salt. De krydrer med barndomsminner. Og det er ikke alltid i tråd med deres entusiasme, hva du konkret må forholde deg til.

Jepp, helt klart! De innfødte har ikke alltid et realistisk bilde av egen bygd. Det lønner seg å skaffe seg litt "lokalkunnskap" før du går til det skritt å flytte ut i periferien. Ene bygda kan være åpen, sosial og lykkelig for enhver innflytter, mens neste bygd 5 km bort, er et lukket samfunn du aldri vil få innpass i uten å være inngiftet. (og knapt nok da)

Det er nok lurt at du har helt klart for deg hva du er på jakt etter, og deretter sjekker flere alternativer. Det er en stor omveltning å endre livet sitt så radikalt, og ikke en avgjørelse man tar på impuls etter en tøff periode hvor man er lei av livet man har.