Skal, skal ikke...

[Zabine]

Hei,

Har vært gift i 13 år og har 2 flotte gutter. Kjærligheten til mannen min har vært død i 2 år og dette vet han. Vi lever derfor som venner men han har sagt at han heller ønsker dette. Så var det det store spørsmålet da som jeg har knuget på disse årene. Jeg vurderer for og i mot og når jeg først finner ut at jeg bør flytte går det maks en dag så er jeg usikker igjen. Vi er gode venner og han støtter meg i mange situasjoner, men han er sjalu så det å ta en tur med venninner osv er lite velkomment, føler meg derfor begrenset og kontrollert. Slik har det alltid vært. Men som sagt han er utrolig snill og støtter meg i jobb og interesser. Jeg ønsker jo som alle at barna våre skal ha det bra og det er et så utrolig stort skritt å ta - å skille seg og flytte fra hverandre. Den gangen jeg fortalte om situasjonen (vi har snakket fint lite om det etterpå) sa han at han ville ha 50/50 og jeg blir fysisk uvel ved tanken på å se dem så lite, og det er jo det samme for mannen min. Jeg har vurdert muligheten til å dele boligen i 2 - slik at vi har hver vår del og ha barna 50/50 men da vil en jo lettere kunne se dem hver dag, men da blir en liksom ikke "fri" likevel.

Er det noen som har noen erfaringer og tips? Jeg vet jo med meg selv at jeg ikke kan leve slik til barna flytter ut ( de er nå 3 og 8 år). Setter stor pris på alle råd og tips jeg kan få.

Hilsen VELDIG USIKKER

[cilja]

Men som sagt han er utrolig snill og støtter meg i jobb og interesser.

Han støtter jo ikke dine interesser om du føler at det er upopulært å gå ut med venninner.

...han ville ha 50/50 og jeg blir fysisk uvel ved tanken på å se dem så lite.

..., men da blir en liksom ikke "fri" likevel.

Pose og sekk...?

Ønsker du å leve livet ut med mannen din? Ønsker han å leve livet ut med deg? Har dere vurdert familierådgivning? Om du ikke føler at du ønsker å bli hos ham livet ut, så er det vel ingen grunn til å vente. Kan være like skadelig for barna å bli et sted du ikke vil være som å skille deg.

[MeLi]

Hva er vitsen med å fortsette samlivet når, som du selv sier, kjærligheten er død?

Skjønner at du synes det er behagelig, at det er trist å se ungene mindre osv., men tror du det er verdt det da, i lengden? "Begrenset og kontrollert, sjalu"..., det høres ikke ut som et lykkelig liv... .

Ja, det er et stort skritt å ta, men det høres egentlig ut som du har bestemt deg. Så blir du kanskje usikker når du tenker på hva det faktisk innebærer. Hvis det føles uoverkommelig å fortsette nå, hva mer må til før du sier nok da??

Håper du finner ut av det, snart. Lykke til!