Synes samboer er egoistisk, tar meg som en selvfølge

[Gjest Gjest]

Jeg har vært naiv, flyttet inn i samboers bolig, som er stor og flott og alt det. Vi har ennå ikke fått ordnet med innkjøp, men jeg har hele tiden trodd at ting skulle ordne seg til det beste for oss sammen. F.eks har jeg trodd at han kom til å fri (så jeg slapp å betale masse dokumentavgift), og jeg har trodd han skulle få papirene i orden, fastsette en takst og komme med finaniseringsforslag (jeg har kommet med flere forslag).

Jeg har ofret mye for samboer, synes jeg selv. Flyttet fra hjemstedet mitt hvor jeg hadde alle mine, søsken, foreldre, venner og en godt betalt jobb, til hans hjemsted, hvilket innebar et lønnstap på nesten 200 000 kr for meg (og mye mindre hjelp i hverdagen da vi fikk barn). Jeg har bosatt meg i det huset han tidligere delte med sin ex, fordi han ønsker å bli boende. Jeg ønsket at vi skulle kjøpe noe nytt sammen, både av symbolske grunner og av økonomiske grunner, slik at jeg skulle ha råd til å være med å kjøpe + kunne bo billigere, men han har insistert på å bli boende.

Jeg hjelper han med hans barn fra tidligere forhold, som bor hos oss annenhver uke.

Jeg er med til hans mor og hans gamle bestemor og hjelper til der også.

Jeg er med han opp på den gamle hytta han eier, selv om jeg egentlig heller kunne tenkt meg å gjøre andre ting i helgene i blant.

Jeg synes ofte det er hans vilje som er "viktigst". Han må passe på hytta. Han må jobbe ekstra. Han må trene. Han må hentes på flyplassen. Han trenger ditt og datt, ønsker seg ditt og datt, synes jeg kan gjøre ditt og datt. Hans mor trenger følge, hans bestemor trenger handlehjelp, hans bestefar skal besøkes på sykehjemmet, hans barn skal spille turnering, skal ha engelskprøve, skal i svømmehallen.

Jeg har begynt å tenke: "men hva med meg?" Er jeg god bare til praktisk hjelp, mens sannheten kanskje er den at han egentlig ikke er glad i meg, elsker meg eller vil dele livet sitt med meg? For hvis han var glad i meg, så ville han vel se at jeg også har behov, bl.a. behov for trygghet for framtiden gjennom å kunne spare i bolig, men det har han ingen forståelse for. Behov for å komme ut i fritiden og bli kjent med andre mennesker, få venner. Det skjønner han heller ikke. Barnevakt? For risikabelt, kunne jo ødelegge eller stjele noe i det fine huset hans. Gjøre noe sammen? Har ikke tid.

Jeg har sikkert ikke stillt noen krav, men bare trodd at han såklart skulle se meg også, se mine ønsker og behov (slik han tar hensyn til andre mennesker, barna og gamle slektninger, han er jo veldig omsorgsfull overfor andre).

Mine ønsker har vært at vi kjøper en bolig sammen. At vi får en barnevakt så vi kan gjøre noe sammen. At han tilbyr seg å holde huset en gang iblant, så jeg får litt tid for meg selv. At han anerkjenner at også min jobb er krevende og slitsom.

Det er som om jeg og mitt liv ikke betyr noe, så lenge hjulene ruller i alle hans prosjekter. Jeg kjenner meg veldig trist av dette, og lurer på om jeg skal sette han på en test: f.eks si at : enten kjøper vi en mindre bolig sammen til 3 mill, deler fifty-fifty, ellers så går vi til fam.vernkontorer og blir enige om en samværsavtale, og jeg flytter til en to-roms leilighet.

God eller dårlig ide? Kan ikke se at jeg har noe å tape slik situasjonen er nå..

[Gjest Gjest_mann_*]

Selvfølgelig har du grunn til å være skuffet og jeg forstår deg godt. Det er lett å falle inn i et slikt rollemønster. Problemet slik jeg ser det er at kvinner desverre alt for lett tar på seg denne rollen.

Husk at det er ikke ditt ansvar å følge opp hans mor,bestemor og løsunger. Du bør bli mer egoistisk og tenke mer på deg selv og dine. Dette er nok problematisk nå siden du allerede har stilt deg tilgjengelig så du må nok finne på noen gode unnskyldninger eller bare bli brutalt ærlig.

Når det gjelder hus og hytte så bør du vel ikke henge deg opp i det for mye. Det må vel være muligheter for at du kan gjøre det "ditt" "deres" hvis viljen er tilstede. Det er vel også økonomisk dumt å forandre for mye der.

Når det gjelder resten må du nok bare sette deg ned å snakke med ham og si at du er misfornøyd med hva livet har gitt deg til nå og han bør gjøre noen forandringer i livet sitt slik at du og deres unger kommer først. Dette er en kamp du skulle tatt for lenge siden og som vil vise om han og du har det som skal til. Du er kommet til en viktig fase i livet ditt og du bør nok ta denne kampen hvis du i hele tatt skal føle at du/dere er verd å satse på. Hvis han viser ingen vilje så er det kanskje like greit å komme seg videre....

[Gjest gjestedamen]

Det som har skjedd her er at du hele tiden har gått i hans fotspor uten å fortelle noe om deg selv og hva du ønsker. Ingen vet hva du vil uten at du sier i fra selv, og menn er erfaringsmessig ikke tankelesere (ikke vi kvinner heller for den saks skyld).

Du må åpne munne og fortelle han hvordan du har det og hva du lnsker deg av fremtiden. Nå lever du hans liv og ikke ditt, og klart du føler deg lei og oversett. Skulle bare mangle når du er "utro" mot deg selv.

Jeg ville personlig ikke stilt noe ultimatum, men heller begynt å dele mer av hva jeg hadde på hjertet og deretter evt bestilt time til familieveiledning. Hvorfor bruke mye energi på å skape vanskelige situasjoner og kanskje samlivsbrudd når den samme energien kan rette sinn mot forholdet for å få det til å fungere igjen?

[Gjest Gjest_Alicia_*]

Forstår ikke det siste resonnementet ditt. Du ønsker jo at han skal ta hensyn til deg og dine behov i hverdagen. Da har det jo ikke så mye med hvordan dere bor å gjøre. Du må heller ta tak i det du ønsker forandring på. Fortell han om dine behov og at han også må ta hensyn til det innimellom. Du har selv en rolle i dette. Ved å ikke si fra og stå på kravene dine, aksepterer du på en måte tingene som de er.

[Gjest Gjest]

Skulle bare mangle når du er "utro" mot deg selv.

Hva mener du med å være utro mot seg selv?

Hvordan kan man være tro mot seg selv i et forhold,bør man ikke tenke på forholdet først/fellesskapet (familien) før man tenker på seg selv?

[Gjest Gjest]

Hva mener du med å være utro mot seg selv?

Hvordan kan man være tro mot seg selv i et forhold,bør man ikke tenke på forholdet først/fellesskapet (familien) før man tenker på seg selv?

Nei, man skal ikke sette andre først. Hvordan kan du være god mot andre når du ikke er god mot deg selv?

Hvor skal du hente ditt overskudd og din inspirasjon fra? Du lever ditt eget liv og andre lever sitt liv. Det er ikke din "jobb" å ofre deg selv for andres ønsker og krav.

Dette er veldig satt på spissen, men jeg gjorde det med vilje. Jeg har også barn og familie, og i mange år gjorde jeg det samme som deg. "Glemte" meg selv for at alle andre skulle ha det bra. La meg fortelle; det førte ingenting godt med seg. Jeg er en bedre mamma når jeg har overskudd, når jeg gjør ting for meg selv som jeg liker, når jeg trives i hverdagen, når min stemme blir hørt, når jeg gjør ting for at jeg vil og ikke fordi jeg blir presset... catch my drift?

Du kan ikke leve andres liv, og ditt liv blir ikke bedre av at du ikke er tilstede i det. Er du i ditt liv eller er du i andres? Tar du vare på deg selv? Ikke bare kroppen, men sinnet ditt også? Gir du seg selv ros og ser deg selv for det flotte mennesket du er?

[Gjest en mamma]

Selvfølgelig har du grunn til å være skuffet og jeg forstår deg godt. Det er lett å falle inn i et slikt rollemønster. Problemet slik jeg ser det er at kvinner desverre alt for lett tar på seg denne rollen.

Husk at det er ikke ditt ansvar å følge opp hans mor,bestemor og løsunger. Du bør bli mer egoistisk og tenke mer på deg selv og dine. .

Helt enig, bortsett fra at jeg misliker ordet "løsunger".

[Lissi]

Helt enig, bortsett fra at jeg misliker ordet "løsunger".

Skrevet av en mann som ikke skjønner at det blir "løsunger" når mannfolka kjører sine elskerinner på tjukka og stikker fra ansvaret.

Kvalmt utsagn forøvring.

[Gjest Gjest]

Synes du burde stille litt krav. Hvis ikke du står opp for deg selv og sørger for at du trives, hvem skal da gjøre det?

Litt av poenget er vel å skape et liv sammen, det er ikke bare du som skal passe inn i hans liv, uten at han trenger å justere på noen ting. Vil du sitte der om 10 år og føle du har ofra alt det du nevnte pluss ti år på noe du ikke engang trives med?

[Jade]

Det løser ikke alle problemene; men alle de slektningene hans som skal ha hjelp hele tiden. Kan ikke noen av dem være barnevakt av og til? Moren, ihvertfall?

[Gjest gksgh]

jeg forstår veldig godt at du er veldig frustrert, og jeg synes absolutt du må ta et skikkelig oppgjør.

samtidig er det ikke sikert han skjønner hvordan dette går inn på deg, og han ser nok ikke seg selv gjennom andres øyne.

jeg ville ikke stilt noe ultimatum, men mye heller gått til samlivsterapeut/familievernkontor.

det vil jo faktisk bare være et babyskritt på veien om du får viljen ifht huset - du vil jo at han skal respektere deg mer ved å ta valg deretter.

så jeg ville nok tatt det i omvendt rekkefølge: først samtaler med tredjepart, så økonomiske avtaler.

[Gjest Gjest_mann_*]

Skrevet av en mann som ikke skjønner at det blir "løsunger" når mannfolka kjører sine elskerinner på tjukka og stikker fra ansvaret.

Kvalmt utsagn forøvring.

Men det er så deilig å provosere dere KG damer av og til .

Men fra spøk til revolver. Jeg reagerer selvfølgelig når hans unger kommer på avtalt tid for samvær med ham og så stikker han av i jobb/trening/etc og lar den nye samboeren ta "familie" ansvaret. Høres ut som er bedagelig slask som liker å ha alt i pose og sekk uten å måtte involvere seg for mye.

Det er utrolig hva enkelte damer er i stand til å svelge når de blitt etablert med drømmetypen. Bare prøv å få en ny mann til å ta så mye ansvar for damas unger/familie. Damene er taperene i dette nye samfunnet vårt med masse skilsmisser og generell uansvarlighet, men selvfølgelig hvem tenker på slikt i 20-årene når en er mest opptatt av å knulle rundt og ha det gøy uten ansvar.

[Gjest Gjest]

Jeg ville personlig ikke stilt noe ultimatum, men heller begynt å dele mer av hva jeg hadde på hjertet og deretter evt bestilt time til familieveiledning. Hvorfor bruke mye energi på å skape vanskelige situasjoner og kanskje samlivsbrudd når den samme energien kan rette sinn mot forholdet for å få det til å fungere igjen?

Ja!!! Klokt svar!

[Gjest Gjest]

Damene er taperene i dette nye samfunnet vårt med masse skilsmisser og generell uansvarlighet, men selvfølgelig hvem tenker på slikt i 20-årene når en er mest opptatt av å knulle rundt og ha det gøy uten ansvar.

Hm, det var en interessant konklusjon fra en mann i 2009.

I det siste har vi jo mest hørt om kvinners nye makt i forhold til mann og barn, og om de stakkars mennene som "mister" barna sine.

Det du får frem her er jo den fulle sannheten. At selv om kanskje dama noen ganger klarer å oppnå mer samværsrett med barna, så er det hun som taper tilslutt og på sikt.

Jeg er selv en slik dame, på en måte, men uten å ha valgt det selv! Jeg sitter igjen med 100% ansvar for barna, ødelagt karriere, derav dårligere økonomi, aldri tid til å "finne en ny mann", fritid hva er det?... mens min X har gjort stor suksess innen jobb, har ny dame og barn, og får "alles" sympati fordi stakkars han så sjeldent ser sine første barn. Spør noen ham om han kunne gjort det annerledes for å være nærmere sine første barn? Nei.

[Gjest Gjest]

Men det er så deilig å provosere dere KG damer av og til .

Men fra spøk til revolver. Jeg reagerer selvfølgelig når hans unger kommer på avtalt tid for samvær med ham og så stikker han av i jobb/trening/etc og lar den nye samboeren ta "familie" ansvaret. Høres ut som er bedagelig slask som liker å ha alt i pose og sekk uten å måtte involvere seg for mye.

Det er utrolig hva enkelte damer er i stand til å svelge når de blitt etablert med drømmetypen. Bare prøv å få en ny mann til å ta så mye ansvar for damas unger/familie. Damene er taperene i dette nye samfunnet vårt med masse skilsmisser og generell uansvarlighet, men selvfølgelig hvem tenker på slikt i 20-årene når en er mest opptatt av å knulle rundt og ha det gøy uten ansvar.

Men hvordan få tak i en ordentlig mann? Skulle hatt en sjekkliste slik pilotene har....

[aniana]

Jeg har vært naiv, flyttet inn i samboers bolig, som er stor og flott og alt det. Vi har ennå ikke fått ordnet med innkjøp, men jeg har hele tiden trodd at ting skulle ordne seg til det beste for oss sammen. F.eks har jeg trodd at han kom til å fri (så jeg slapp å betale masse dokumentavgift), og jeg har trodd han skulle få papirene i orden, fastsette en takst og komme med finaniseringsforslag (jeg har kommet med flere forslag).

Jeg har ofret mye for samboer, synes jeg selv. Flyttet fra hjemstedet mitt hvor jeg hadde alle mine, søsken, foreldre, venner og en godt betalt jobb, til hans hjemsted, hvilket innebar et lønnstap på nesten 200 000 kr for meg (og mye mindre hjelp i hverdagen da vi fikk barn). Jeg har bosatt meg i det huset han tidligere delte med sin ex, fordi han ønsker å bli boende. Jeg ønsket at vi skulle kjøpe noe nytt sammen, både av symbolske grunner og av økonomiske grunner, slik at jeg skulle ha råd til å være med å kjøpe + kunne bo billigere, men han har insistert på å bli boende.

Jeg hjelper han med hans barn fra tidligere forhold, som bor hos oss annenhver uke.

Jeg er med til hans mor og hans gamle bestemor og hjelper til der også.

Jeg er med han opp på den gamle hytta han eier, selv om jeg egentlig heller kunne tenkt meg å gjøre andre ting i helgene i blant.

Jeg synes ofte det er hans vilje som er "viktigst". Han må passe på hytta. Han må jobbe ekstra. Han må trene. Han må hentes på flyplassen. Han trenger ditt og datt, ønsker seg ditt og datt, synes jeg kan gjøre ditt og datt. Hans mor trenger følge, hans bestemor trenger handlehjelp, hans bestefar skal besøkes på sykehjemmet, hans barn skal spille turnering, skal ha engelskprøve, skal i svømmehallen.

Jeg har begynt å tenke: "men hva med meg?" Er jeg god bare til praktisk hjelp, mens sannheten kanskje er den at han egentlig ikke er glad i meg, elsker meg eller vil dele livet sitt med meg? For hvis han var glad i meg, så ville han vel se at jeg også har behov, bl.a. behov for trygghet for framtiden gjennom å kunne spare i bolig, men det har han ingen forståelse for. Behov for å komme ut i fritiden og bli kjent med andre mennesker, få venner. Det skjønner han heller ikke. Barnevakt? For risikabelt, kunne jo ødelegge eller stjele noe i det fine huset hans. Gjøre noe sammen? Har ikke tid.

Jeg har sikkert ikke stillt noen krav, men bare trodd at han såklart skulle se meg også, se mine ønsker og behov (slik han tar hensyn til andre mennesker, barna og gamle slektninger, han er jo veldig omsorgsfull overfor andre).

Mine ønsker har vært at vi kjøper en bolig sammen. At vi får en barnevakt så vi kan gjøre noe sammen. At han tilbyr seg å holde huset en gang iblant, så jeg får litt tid for meg selv. At han anerkjenner at også min jobb er krevende og slitsom.

Det er som om jeg og mitt liv ikke betyr noe, så lenge hjulene ruller i alle hans prosjekter. Jeg kjenner meg veldig trist av dette, og lurer på om jeg skal sette han på en test: f.eks si at : enten kjøper vi en mindre bolig sammen til 3 mill, deler fifty-fifty, ellers så går vi til fam.vernkontorer og blir enige om en samværsavtale, og jeg flytter til en to-roms leilighet.

God eller dårlig ide? Kan ikke se at jeg har noe å tape slik situasjonen er nå..

Det er synd å se at det kan gå sånn. Jeg har ikke vært i samme posisjon og kan derfor bare si hva jeg _tror_ jeg hadde gjort...

En ting som kommer opp i hodet er jo nettopp det med at han vil leve sitt liv som om han gjorde før du kom inn i bildet.

Jeg lærte en ting ganske tidlig i livet og det var å snu på ting for å få den andre til å skjønne hvordan det føles å sitte på din stol.

Hvis han skal ha særeie på huset, hvillket jeg antar at han har så sett opp en avtale på hva du skal betale i husleie. Fordi du ikke er interessert i å betale ned lånet hans.. Sett av penger selv på egen sparekonto så du kan sikre deg selv om noe skulle gå galt.

Sett ned foten på en dag i uka hvor du skal få være med dine venner og gjør noe for deg selv... Vil han ikke ha barnevakt, neivel, men da får han stille opp som alle andre fedre bør gjøre. Får ikke du tid til å bare være deg selv, nei da går det utover dere.

Jeg levde ett liv hvor jeg..av egen fri vilje... gjorde alt for alle andre. Det endte opp med at jeg kjørte meg selv inn i veggen for jeg ikke ville kjenne på egne behov. Når jeg snudde var det stor forståelse for det (heldigvis), og har det idag myye bedre enn noengang.

Det er mange som glemmer å se på helheten i et forhold.. er det skeiv fordeling så kan det fort gå galt.

Det er til syvende og sist ditt valg hvordan du ønsker å leve ditt liv. Vil du snu på dette så finn ut av hva som plager deg og gjør noe med det. Ja det er lettere sagt enn gjort, men fortsetter dette så blir det iallefall ikke noe bedre.

Å føle at man blir tatt som en selvfølge er ikke annet enn vondt og sårt.

Men (hvor enn kjipt det er å være ærlig med dette...) så har man _ofte_ satt seg inn i en posisjon hvor det har vært lett for den andre å gjøre det.

Jeg ønsker deg lykke til, jeg vet det ikke er lett å snu på livet og man møter ofte låste dører og motstand der de er litt på gløtt. Stol på deg selv og jeg vet du vil få det mye bedre enn du har det. Vær konsekvent...!!!

[Gjest Gjest_haha_*]

Men hvordan få tak i en ordentlig mann? Skulle hatt en sjekkliste slik pilotene har....

Skal en dømme etter alle innleggene her på KG så er det viktigeste for dere frigjorte damer den seksuelle kjemien og kukstørrelse. Det er veldig mange ansvarsfulle menn uti verden her som prioriterer dere/familie, men uffameg så kjedelige de er. Mye bedre med en skikkelig selvsentrert drittsekk som kan gi dere seksuell tilfredstilhet og som dere kan klage over når dere har blitt litt modne og har oppdaget at sex er ikke alt.