Jeg sørger så dypt

[Gjest Knust]

Jeg møtte mitt livs store kjærlighet veldig ung, og vi holdt sammen i årevis.

Jeg tror hormoner og utforskertrangen har en enorm påvirkning i denne alderen, for den førte i allefall til at jeg gikk bak ryggen på han jeg elsker over alt på jord, flere ganger.

Han såret meg etterhvert like mye, og det ble mye kludder, før det etterhvert ble slutt.

Siden har årene gått, og jeg elsker han stadig like høyt.

Han har fått seg ny dame, som han har bedratt, med meg, flere ganger. De to har vært sammen i flere år nå.

Han vet at jeg elsker han, og han har flere ganger sagt at han elsker meg, senest nå i høst. Likevel går han ikke fra henne.

Poenget her er: Jeg klarer ikke å se for meg livet uten han, på ingen måte. Han har holdt meg "varm", og jeg trodde virkelig han mente det. Han svarer ikke på sms/tlf., bortsett fra når han er i samme by. All min fornuft sier jo at jeg blir holdt så til de grader på gress her, men hjertet mitt er helt sønderknust.

Hva gjør jeg? Jeg klarer ikke mer av dette, men jeg klarer heller ikke å leve uten han!

[Gjest Gjest]

Det er leit å lese dette, men jeg må være rett-på her.

Du har 2 valg;

-enten bli i dette slik du er nå. La han holde deg på gress, knuse deg på denne måten.

-kutt han ut, bruk tid på å føle deg litt bedre, og etterhvert gå videre.

Det er ikke noe hokus pokus, ikke noe du ikke har hørt før. Din fornuft er intakt. Du VET hva som er rett å gjøre. Men du har også bestemt at dette ikke går, du klarer det ikke. Du har satt deg selv i en bevisst situasjon hvor du blir taperen på alle måter og slik er det bare. Når tankene styrer så mye av det vi gjør, og du har tenkt slik, så blir det altså slik du vil leve.

Så lenge du tillater han å såre deg på denne måten, så vil du aldri klare å komme deg videre. Han er ugress som må bort for at du får puste igjen. Jeg sier ikke at han er en dårlig person eller noen ting, jeg kjenner han ikke. Jeg sier at han er dårlig for deg, samme hvor mye du elsker han. Han elsker kanskje ikke deg tilbake, siden han bevisst velger å være sammen med kjæresten. Selvom han bedrar henne med deg. Om det ikke hadde vært med deg, så hadde det vært med noen andre. Poenget er, hvis han ville ha deg,ville han vært sammen med deg.

Så hva er alternativene dine? Du må bare kutte han ut. Det er absolutt ikke så vanskelig som det kan føles. Det begynner med at du sletter nr (selv om du kanskje kan det utenat), du sletter han fra facebook, msn, nettby,blink, whatever. Du tar alle sakene hans, alt som minner om han og legger det langt bort, eventuelt kaster det/gir det tilbake. Du slutter å være der du vet han er.

Alt dette er fysiske ting du KAN gjøre. Hvis du slutter å tenke på hva det betyr å slette nr hans, så er det barnemat å gjøre det.

Når alt dette er gjort, så setter du deg ned i et mørkt rom og gråter til du sovner. Slik gjør du i et par dager. Gråt i 24 timer om du må. Tøm deg selv for tårer. Alt dette er symbolsk. Smerten blir ikke noe mindre. Men du får det ut av systemet.

Etter dette, så begynner du å holde deg selv opptatt; studier, jobb, hobbyer,venner, reiser, u name it. Gjør alt. Bygg et hus om du må. Keep busy. Etter et par måneder (eller lengre) så begynner du å gå på dater. Ha et åpent sinn. Du kan gjerne sammenligne med han, men ikke idealiser han. Før du vet ordet av det, blir du betatt av en eller annen. Kanskje er det ingen du dater, men postmannen. Gutten på gata. Han på t-banen. Han på kinoen. Han i Spania. Anything. Etter det, er du reddet =)

[Crow Jane]

Applaus for et godt svar. Henger meg på den, ja.

[Gjest Gjest]

Kanskje du har idealisert han for mye fordi du møtte han da du var veldig ung osv.

Vil du virkelig være sammen med som ikke har respekt for dine og andres følelser? Selv om dere er glade i hverandre, hvor godt tror du et sånt forhold kan bli?

[Gjest Knust]

Det er leit å lese dette, men jeg må være rett-på her.

Du har 2 valg;

-enten bli i dette slik du er nå. La han holde deg på gress, knuse deg på denne måten.

-kutt han ut, bruk tid på å føle deg litt bedre, og etterhvert gå videre.

Det er ikke noe hokus pokus, ikke noe du ikke har hørt før. Din fornuft er intakt. Du VET hva som er rett å gjøre. Men du har også bestemt at dette ikke går, du klarer det ikke. Du har satt deg selv i en bevisst situasjon hvor du blir taperen på alle måter og slik er det bare. Når tankene styrer så mye av det vi gjør, og du har tenkt slik, så blir det altså slik du vil leve.

Så lenge du tillater han å såre deg på denne måten, så vil du aldri klare å komme deg videre. Han er ugress som må bort for at du får puste igjen. Jeg sier ikke at han er en dårlig person eller noen ting, jeg kjenner han ikke. Jeg sier at han er dårlig for deg, samme hvor mye du elsker han. Han elsker kanskje ikke deg tilbake, siden han bevisst velger å være sammen med kjæresten. Selvom han bedrar henne med deg. Om det ikke hadde vært med deg, så hadde det vært med noen andre. Poenget er, hvis han ville ha deg,ville han vært sammen med deg.

Så hva er alternativene dine? Du må bare kutte han ut. Det er absolutt ikke så vanskelig som det kan føles. Det begynner med at du sletter nr (selv om du kanskje kan det utenat), du sletter han fra facebook, msn, nettby,blink, whatever. Du tar alle sakene hans, alt som minner om han og legger det langt bort, eventuelt kaster det/gir det tilbake. Du slutter å være der du vet han er.

Alt dette er fysiske ting du KAN gjøre. Hvis du slutter å tenke på hva det betyr å slette nr hans, så er det barnemat å gjøre det.

Når alt dette er gjort, så setter du deg ned i et mørkt rom og gråter til du sovner. Slik gjør du i et par dager. Gråt i 24 timer om du må. Tøm deg selv for tårer. Alt dette er symbolsk. Smerten blir ikke noe mindre. Men du får det ut av systemet.

Etter dette, så begynner du å holde deg selv opptatt; studier, jobb, hobbyer,venner, reiser, u name it. Gjør alt. Bygg et hus om du må. Keep busy. Etter et par måneder (eller lengre) så begynner du å gå på dater. Ha et åpent sinn. Du kan gjerne sammenligne med han, men ikke idealiser han. Før du vet ordet av det, blir du betatt av en eller annen. Kanskje er det ingen du dater, men postmannen. Gutten på gata. Han på t-banen. Han på kinoen. Han i Spania. Anything. Etter det, er du reddet =)

Tusen takk for et gjennomtenkt og godt svar.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Alle mennesker håper jo innerst inne at noe vidunderlig skal skje, en dag, en gang..dette vidunderlige skjedde meg, jeg måtte klype meg i armen flere ganger om dagen i ren lykke, for å være sikker på at jeg ikke drømte.

Men, i den alderen der, når man etterhvert debuterer med både alkohol og andre ting som er nye, så ble det til at jeg bedro han.

Mitt livs største tabbe, på alle måter, som jeg klandrer meg for helt intenst, som jeg aldri får gjort om på, og som var det som sørget for at "snøballen" begynte å rulle feil vei.

Jeg kan på ingen måte "stå" for det jeg gjorde, selv om det var jeg som gjorde det, om du skjønner.

Jeg er en idiot, som kastet bort det fineste jeg noengang har opplevd. Hjertet mitt føles som et åpent sår.

Det blir så "feil" å se etter andre, når jeg vet at han er der, at det er han jeg vil ha, når jeg elsker han over alt.

Og som han elsket meg! Han visste ikke hva godt han skulle gjøre for meg, hjemme har jeg kassevis med bilder, kjærlighetsbrev fra han, klærne hans, alt han ga meg av smykker og ringer.. vi forlovet oss også da vi var 18 år gamle.

Jeg vil ikke ha noen andre, virkelig ikke. Eller, jeg klarer ikke å se for meg at jeg skal kunne elske noen andre i løpet av mitt liv.

Så, av de alternativene du nevner, så kan jeg ikke se at det blir noe annet enn en mellomting..jeg må bare prøve å gå videre på en eller annen måte, men at jeg skulle ville han noen andre er utenkelig.

Jeg har elsket han hver dag, hver time, i 13 år nå. Jeg leste en gang at lidelse er lykkens pris...men dette her, det holder jeg bare ikke ut.

[Gjest O]

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg hadde det på samme måte med en fyr, men jeg er nok mye yngre enn deg da.. Vi var egentlig ikke sammen heller, var mer at vi "holdt på", men jeg fikk helt utenkelige følelser for han som jeg trodde jeg ALDRI skulle få ettersom jeg hadde likt en annen i 4 år før han. Men jeg fikk DE følelsene, jeg elsket han av hele mitt hjerte selv om jeg egentlig innerst inne visste han ikke elsket meg, men jeg greide ikke gjør det slutt. Han var utro, flere ganger, men jeg tilga han hver gang, men så gjorde han det slutt. Jeg har aldri vært så nedfor i hele mitt liv, jeg ble helt forandret og det merket han også. Han fikk seg også ny dame men han var med meg hele tiden og dagen før hun gjorde det slutt ble det til at vi rotet, jeg angret som faen etterpå siden han hadde gjort det samme mot meg, men whatever..

Poenget mitt er at jeg vet hvordan du har det, du har det sikkert enna verre enn meg siden han elsket deg tilbake, men jeg vet hvor hardt det er! Jeg vet også hva folk sier til sånne ting, at du skal glemme han og han er ikke bra for deg på noen måte, men jeg skjønner ikke helt det der, jeg er så utrolig glad når han er der, og jeg tror du kanskje har det på samme måte? Så han er jo bra for deg på DEN måten, men han har oppført seg idiotisk også og at han bedrar dama hans med deg vet jeg ikke om det er pga han vil det med akkurat DEG eller at han vet du er den han kan "bruke" til det siden han vet om følelsene dine.. For å være ærlig så vet jeg ikke helt hvordan du kan komme over han for jeg selv er egentlig pissa lei av å høre alle si at jeg må glemme han og komme meg videre fordi det er IKKE lett, og hvis jeg eventuelt dater noen andre så kommer jeg bare til å tenke at de ikke duger nok sammenlignet med han.. Jeg vet ikke om du er like svak som meg på det men jeg håper du greier å komme over han fyren, men jeg blir faktisk overrasket om du greier det med tanke på alt dere har gått gjennom og alle minnene dere har.. På en måte håper jeg det blir dere to igjen, men på en annen måte håper jeg du finner en annen du kan greie å elske på samme måte og at det ikke går rett vest denne gangen, syns du fortjener å ha et lykkelig kjærlighetsliv! Vet hvor vondt du har det og jeg tror egentlig ingenting kan lindre et knust hjerte, men du lever bare en gang og det er jo faktisk en mulighet for at du kan finne en annen Lykke til hvertfall!

[Gjest Gjest]

kjære deg.. dette var trist å lese. Men man lærer så lenge man lever. det er vanskelig å vite hvor glad man faktisk er i en person før man mister personen.. Føler med deg. og håper det ordner seg.

[Gjest Gjest]

Tusen takk for et gjennomtenkt og godt svar.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Alle mennesker håper jo innerst inne at noe vidunderlig skal skje, en dag, en gang..dette vidunderlige skjedde meg, jeg måtte klype meg i armen flere ganger om dagen i ren lykke, for å være sikker på at jeg ikke drømte.

Men, i den alderen der, når man etterhvert debuterer med både alkohol og andre ting som er nye, så ble det til at jeg bedro han.

Mitt livs største tabbe, på alle måter, som jeg klandrer meg for helt intenst, som jeg aldri får gjort om på, og som var det som sørget for at "snøballen" begynte å rulle feil vei.

Jeg kan på ingen måte "stå" for det jeg gjorde, selv om det var jeg som gjorde det, om du skjønner.

Jeg er en idiot, som kastet bort det fineste jeg noengang har opplevd. Hjertet mitt føles som et åpent sår.

Det blir så "feil" å se etter andre, når jeg vet at han er der, at det er han jeg vil ha, når jeg elsker han over alt.

Og som han elsket meg! Han visste ikke hva godt han skulle gjøre for meg, hjemme har jeg kassevis med bilder, kjærlighetsbrev fra han, klærne hans, alt han ga meg av smykker og ringer.. vi forlovet oss også da vi var 18 år gamle.

Jeg vil ikke ha noen andre, virkelig ikke. Eller, jeg klarer ikke å se for meg at jeg skal kunne elske noen andre i løpet av mitt liv.

Så, av de alternativene du nevner, så kan jeg ikke se at det blir noe annet enn en mellomting..jeg må bare prøve å gå videre på en eller annen måte, men at jeg skulle ville han noen andre er utenkelig.

Jeg har elsket han hver dag, hver time, i 13 år nå. Jeg leste en gang at lidelse er lykkens pris...men dette her, det holder jeg bare ikke ut.

Selvfølgelig kan du ikke se for deg at du noen gang vil kunne elske noen andre på denne måten. Det er fordi hjertet ditt er opptatt, det er ikke plass til en annen. Det er også stor sannsynlighet for at du ikke finner noen du vil elske like mye heller. Men det er ingenting som sier at du aldri kan elske noen igjen noen gang. Det eneste som stopper deg, er deg. DU tenker at du aldri vil elske noen andre. Nei da kommer du ikke til å tillate deg selv å møte noen heller.

Derfor vi mennesker trenger den sørgeperioden hvor man bestemmer seg for at man SKAL klare å elske igjen. Det kommer etterhvert. Du kommer ALDRI til å kunne se en annen fremtid enn med han, dersom du aldri går gjennom den sorgprosessen.

Det er som å sørge over et dødsfall, sa venninna mi når jeg var i dine sko. Man MÅ sørge over tapet. Enten sørger man på en sunn måte, slik at en kan leve livet sitt etterpå, eller så sørger man ikke "riktig" (hva som er riktig varierer jo, men det er vanligst å ha det vondt og gråte en periode også leve videre) og bærer på tapet resten av livet til man selv ligger for døden og finner ut at "crap, nå skjønner jeg det...jeg kastet bort livet mitt".

I tilfellet lost love, så er det det samme. Du kan enten sørge på en sunn måte; slik jeg nevnte. Gråte ut, keeping busy osv.

Eller du kan bære på det for alltid,og gå glipp av livet.

Vi har dessverre ikke så mye å velge mellom. Det er enten eller. I enkelte tilfeller vil livet selv tvinge deg til å leve det. At du, helt uten videre, gir hjertet ditt til en annen når du minst venter det. I andre tilfeller, har man helt lagt bort eget liv og bare eksistert, istedet for levd. Da, når du har minutter igjen på denne jord, vil du forstå at crap..nå skjønner jeg det.