Enslig mann vil adoptere...

[cubbyhouse]

Hei.

Jeg har en mannlig venn av meg som er enslig. Han har vært enslig i de siste fire årene etter et forhold med en dame som ikke gikk så bra. Han begynner å nærme seg 40-årene og vil så gjerne oppleve gleden av å ha barn – det å ha en liten familie.

I fjor tok han selv initiativ til å søke om adopsjon. Han tenkte som så at det er mange barn rundt om kring, i ulike aldre, som lever på barnehjem. Det ville ha gitt han masse glede å ha gitt et barn en verdig barndom og oppvekst i et ordentlig hjem.

Aller først møtte han mange fordomsfulle blikk og spørsmål som hentydet til om han hadde seksuelle intensjoner for adopsjonen. Deretter merket han hvor, generelt sett, urealistisk det faktisk var for en enslig å adoptere et barn, spesielt som mann(!). Det er, realistisk sett, tilnærmet umulig! Altså; er man millionær og har mange henvisninger til tidligere arbeid med barn osv, så blir det litt mer realistisk, men må man ha alt dette for å kunne gi et barn et normalt liv? Hva med alle de foreldrene som aldri skulle hatt barn, men som sammen kan få så mange de vil uten at noen krever noe som helst fra dem? Eller alle de som jobber med barn som aldri skulle jobbet i et slikt yrke? Er ikke dette ”en smule” paradoksal mentalitet? Min venn har eget hus, ny bil, fast jobb og en økonomi som ligger et godt stykke over gjennomsnittsfamilien. Han har ikke noe på sitt rulleblad og kan henvise til både tidligere arbeidsplasser, nåværende arbeidsplass, alle sine arbeidskollegaer (tidligere som nåværende), venner og familie at han er et hyggelig og normalt menneske – han er faktisk en av de virkelige få gode menneskene i denne verden! Men dette er langt ifra bra nok til å kunne gi et barnehjemsbarn et verdig liv!

Selv er jeg privilegert med fire herlige unger, der tre av dem er mine biologiske og en av dem er mitt stebarn. Bare tanken av å leve et ensomt liv uten barn er uforståelig for meg. Her tenker jeg ikke ut fra egoisme, men ut fra det menneskelige, genuine faktum at vi er omsorgspersoner, kvinner som menn! Og det finnes så mange barn i dag som sårt trenger et normalt hjem, god omsorg og masse voksenkjærlighet!

Foreldreløse barn på et barnehjem er, reelt sett, identitetsløse, og mange av dem har det vondt! Hvorfor vil samfunnet at disse stakkars sjelenes smerte skal vedvare? 90 % av alle par som søker om adopsjon søker etter spedbarn, og tar ikke til takke med noe som helst annet enn det. Men det finnes likevel veldig mange enslige kvinner og menn der ute som faktisk gjerne tar i mot et større barn, eller flere, med åpne armer.

Det er for meg helt utrolig at samfunnet er så gjennomført råttent!

Hva mener dere?

[Tusenfryd]

Først; dette er trist :cry:

Det ER åpnet for at enslige kan adoptere i dette landet. Det må jo bety at menn i teorien også skal kunne det. Det må vi være enige om.

MEN det er slik at ikke alle land godtar enslige foreldre til barna derfra, i alle fall blir ektepar prioritert, også foran samboere.

Ville likevel tippe at en mor, som i mange andre sammenhenger, faktisk er mer "verd" som omsorgsperson - ja, når jeg tenker meg om, er dette egentlig ikke uventet. Riktig - nei, gud forby! Men som forventet, ja, dessverre.

Hvordan er det med enslige kvinner som vil adoptere? Vet vi noe om dem? Er det også en masse argumenter mot dem, eller går dette greit - i praksis?

Jeg håper inderlig at din venn møter en eller annen saksbehandler fra barnevern til Bufa som innser at menn også kan være nydelige omsorgspersoner, som kan legge ned fordommene for en stund og jeg håper at han en dag får sin lille familie.

Så vil jeg bare oppklare litt - det står faktisk ikke en kø av barn fra utlandet klare til å adpoteres til Norge. Det er en vanlig misforståelse. mange land velger å la barn bo på barnehjem og andre institusjoner, dersom de mener at forholdene som kan tilrettelegges i Norge er gode nok. Her tas det også hensyn til kultur. De færreste barn blir sluppet ut av landene før de er født og saksgangen har tatt den tiden det tar - derfor er barn som kommer til Norge ofte 1 år eller mer. Mange land tilbyr kun gutter på over 4 år fx.

Selv om man er ressurssterk fra Norge som er et nydelig og fritt land, er vi ikke himmelen for andre, og de som ønsker å adoptere, kan ikke velge fritt fra "øverste hylle" - men så er da dette heller ikke noe problem, ønsker man seg barn sterkt nok...