Og vokse opp

[Gjest Gjest]

Er ei jente i begynnelsen av 20åra som fortiden er hjemme i barselspermisjon med min nydelige unge. Har også verdens beste samboer og forholdet oss i mellom er godt og stabilt. Vi har begge omtenksomme, hjelpsomme og kjekke familier, og har alltid hatt stor vennekrets. Men så vokste vi tydeligvis opp alle mann. Alle er spredt for vinden og noen vennskap er sakte men sikkert gått over til å bli løse bekjentskaper. Vi har venner altså, men nesten ingen jeg anser for LIKE GODE som de vi hadde i barne- og ungdomsåra (med noen unntak selvfølgelig).

Alle er enten i andre byer/land, har fått familie, kjæreste/samboer/ektefelle, og startet på neste fase i livet. Utenom noen som fremdeles er single, fester og gjør som de vil.

Nå sitter jeg her og føler meg gammel, glemt og forlatt, selv om jeg selv har begynt å lage min egen familie og har trekt meg litt unna av naturlige årsaker mtp baby.

Føler at flere av mine barnløse venninner ikke gidder å inkludere meg siden jeg ikke kan være spontan lengre. Ei "venninne" venta 5mnd etter fødsel med i det hele tatt å gratulere meg med babyen! Og da var det mer "grattis med baby forresten" i forbifarten på sms.

Anyways. Er det bare jeg som føler litt vemod vedsiden av glede over å vokse opp? Virker som om alle andre er suuuper fornøyd med livene sine. Misforstå meg rett. Jeg elsker den lille familien min, og er egentlig ferdig med å feste. Liker livet mitt bra, og savner vel egentlig inkluderingen mest. Det å vite hverandres innerste hemmligheter og slikt. Slik vi gjorde i barndommen.

Er vel bare å følge strømmen å vokse opp slik alle andre tydeligvis ikke har noen problemer med. Føler meg avogtil bare så alene i tankene mine.

Hvordan var det for DEG å innse at voksenlivet hadde begynt på ordentlig?

[Gjest Gjest_Magda_*]

Du er ikke alene om å tenke det du gjør. Jeg gjør det samme. Men jeg tror det er lettere å se at andre har vokst, og ikke at man faktisk har gjort det samme selv. Kan være at hun "venninna" di du snakket om er misunnelig på deg og familien din. Eller så kan det hende at dere rett og slett har vokst fra hverandre. Dere hadde kanskje felles interesser den gangen med festing og slike ting, men når livet ditt ble fyllt med barn og familie kan det hende det skremte henne. Kanskje hun ikke vet helt hvordan hun skal forholde seg til deg siden du er blitt så "voksen". Hun har kanskje fortsatt litt igjen før hun er der. Eller så var hun ikke en ekte venn i utganspunktet. Det er når slike ting skjer at man finner ut hvem som er ekte venn og hvem som ikke er det.