frustrert fruer, hvor er dere?

[Gjest Gjest_norvegia4_*]

Hei alle sammen. Jeg roper til alle frustrerte, ikke bare kvinner, men som oftest er det dem som lider i taushet.

Jeg er fransk, har vært gift i 7 år med en nordmann og vi har 3 barn sammen. Jeg er glad i min mann, men han irriterer meg sånn av og til. Eller for å være helt riktig han irriterer meg ofte, hver dag faktisk. Det gjør at jeg grubler mye på det valget jeg gjorde for 7 år siden. Jeg er ikke så sikker lenger at han er den rette for meg. Men så tenker jeg at det er normalt å møte krise situasjoner i et ekteskap, at man må lage kompromiser. Det er greit, det klarer vi. Vi er jo alle forskjellige, men vi har hver vår kultur akkurat som vi har hver vår erfaring av livet før vi traff hverandre, og det skaper store konflikter.

Problemene oppsto etter at vi fikk barn. Det er ofte tilfelle dessverre. Egentlig var det et alvorlig problem før vi fikk barn også men det ser ut som at den har enten helt forsvunnet eller flyttet på seg. Før vi giftet oss var min mann alt for sjalu... nå bryr han seg ikke lenger hvis jeg prater med en annen mann. Det skal jeg ikke klage på! Det er bare det at jeg savner hans oppmerksomhet nå. Men det er en annen sak.

Det som plager meg nå virkelig det er hans behov for å kontrolere alt jeg gjør når det gjelder barna våres. Han er alt for angstlig. Han forteller meg alt jeg skal eller ikke skal gjøre med dem. Han er dominerende og virker for meg som en diktatør. Han blir så sint hvis jeg ikke deler hans mening om ting. Det som ligger bakk hans behov for å kontrolere vår liv er en angst for hva som kan skje med oss. Han er overbeskyttende og kan bare stole på seg selv. Han nekter selfølgelig å innrømme det, men nå har det skjed så mange ganger at jeg er sikker på at han har et problem med å stole på andre. Han er ekstremt nøye på hygien og på sikkerhet, og det driver meg helt til vannvid.

Jeg kan ikke snakke med ham om det for han nekter blank at han har et problem og vrir det slikt at det er meg som er uansvarlig. Mange, blant annet hans egen familie, har pekt på hans overdimensjonelt urolighet (finnes det et sånt ord??), så han inrømmer at han overdriver litt av og til, men det kommer etter tid og klarer ikke å kontrolere angsten sin med det samme.

Jeg vet at ingen er perfekt og at vi må akseptere hverandre som vi er, men jeg vil gjerne vite hvordan jeg kan leve med dette problemet der, fordi det slitter følelsene mine.

Er det andre som lurer på om de har gjort det riktige valget? andre som kjemper mot lysten til å dra sin vei og ikke har samvittighet til det? andre som trodde på ekte kjærlighet, evig ekteskapsbånd og sitter nå der i tvil? Da trenger jeg dere for jeg vil kunne tro på det: for barna våres, for ham og for meg.

Takk for støtten deres