Orker ikke mer

[Gjest Ung_mann]

yes here goes...

for godt over ett halvår siden fikk jeg eneomsorg for ungen.

jeg er i begynnelsen av tyveårene og har altid vært svært ansvarlig av meg.

jeg var sammen med ei jente når jeg var 18-20.

Hun ble gravid etter kluss med p-piller, jeg tryglet om abort mens hun så for seg fryd å glede å ikke noen problemer. Jeg viste det ikke ville bli slikt for jeg kjente henne og hun har aldri hatt en jobb eller tatt skole seriøst i sitt liv, ikke ei jente jeg ville ha barn med.

Etter att barnet var halvt år gammel forlot jeg henne pga utroskap fra hennes side.

hadde så barnet annenhver helg + onsdager og hun begynte i det skjulte med hasj og hardere stoffer mens hun løp fra kuk til kuk, alt dekket over av hennes mor.

Når ungen var 1 1/5 år grep barnevernet inn og jeg tok på meg det "midlertidige" ansvaret mens hun for på avrusning, jeg måtte si fra meg lærlingstillingen pga dette og måtte også flytte bort fra alle mine venner og kjente.

Hun er nå kristen og mer "ordentlig" men fortsatt ei lita unge til tider virker det som.

Saken er det att jeg ønsker meg 50/50 eller iallfall flere dager fri for jeg orker ikke mer av dette. Jeg har lyst til å være med venner og "leve" livet litt.

Slik hun gjør idag!

Kjenner jeg blir forbannet over det hele samtidig som mine foreldre og svigers kjefter på meg om ansvar og repeterer "jammen er du ikke glad i han!?!"

Svigers er fryktelig til å spille på "det er så synd på oss" kortet.

De hjelper godt til, det er ikke det. Men for en gangs skyld ønsker jeg å kunne reise til min kjære på måfå og overnatte hos henne! Bare det å ha litt fri og gjøre hva alle andre på min alder gjør til tider, synes ikke det er så mye å forlange..

Jeg har også en ny jobb som skulle være drømmejobben min og innebærer mye kjøring/reising innen distriktet og treffe spennende folk og tjene gode penger.

Har funnet meg i så masse frem til nå men merker att nå er all energien borte.

All motivasjon er borte og jeg er langt nede selv om jeg har på meg en maske..

Er bare lei av alt, føler faktisk for å bare pakke å gå.

Hvordan søren skal jeg gå frem med dette?

[Gjest Gjest]

Veldig bra at du har tatt ansvar for ungen din! Og det må du nok fortsette med. Foreldre er man på livstid, men de blir mer selvgående etterhvert.

Kan du ordne deg faste helger eller ukedager hvor du får avlastning? Kan gutten være hos mor eller besteforeldre?

[Gjest Gjest]

Hei.

Ta kontakt med barnevernet å be om avlastning. Dei er her for å hjelpe vet du.

Lykke til:-)

[Heartbeats]

Søren, nå hadde jeg skrevet et langt innlegg..å trykket på feil knapp og dermed forsvant det!!

Får oppsummere kort hva jeg skrev.

Først og fremst så virker du som en flott og omsorgsfull pappa for barnet ditt. Det bør du være stolt av. Du har tatt på deg et stort ansvar, å det ser ut som du klarer det bra.

Jeg var selv ung når jeg fikk førstemann, men jeg var heldig med å få avlastning av og til slik at jeg fikk være litt ung sammen med venner. Ikke bare være omsorgsperson hele døgnet. Jeg elsker mammarollen, men merker at man må ha litt tid til seg selv også.

Som de over meg nevner..er det ikke noen du kan ta kontakt med i forhold til litt avlastning? Nå vet jeg ikke hvor du bor, men noen byer har en "forening" som heter Home start som er et tilbud for blant annet foreldre med lite nettverk. De er ofte behjelpelige med avlastning.

Eller hva med barnets besteforeldre? de burde jo stille opp litt istedet for å kritisere deg for at du vil ha litt av ditt eget liv utenom.

Håper ting ordner seg for deg

[Gjest Gjest]

Ja, du må be om hjelp! Snakk med fastlege, helsestasjon, barnevern, så fort som mulig! Gjør alt du kan for best å kunne ta vare på barnet.

[Prinsesse på erten]

Jeg forstår godt du er sliten.... Jeg fikk selv barn for fem måneder siden og det er pokker så slitsomt!!! Heldigvis er vi to om det. Tanken på å være alene med oppdragelsen av et barn får meg til å grøsse.

Samtidig er du ung. Det er klart du har lyst til å gjøre alt den dine venner gjør. Synes ikke det er det minste rart. Og i slike situasjoner mener jeg det er lov å klage litt til de nærmeste, f.eks. foreldrene sine, og forvente å få litt sympati. Et lite klapp på skulderen hjelper kanskje ikke så mye på hvor sliten du er, men det får en gjerne til å føle seg litt bedre...

På den annen side har du nå dette barnet! Og når det er slik at moren kanskje ikke bør ha omsorgen, er det et ansvar du bare må ta. Det er lett for andre å si at du bør være glad du har barn, ikke alle er like heldige - men det er faktisk en sannhet i det. Prøv å fokuser på de morsomme stundene du har med barnet ditt. Husk at for barnet er det du, og ikke moren, som er den trygge omsorgspersonen. Ikke alle fedre er det forunt.

Kanskje du bør snakke skikkelig med dine foreldre om hvordan du føler det slik at de kan trå til litt ekstra?