Venninner som klager

[Gjest Mizz]

Jeg har noen venninner som stort sett hver gang vi møtes klager over livet sitt. Disse venninnene er ikke mine nærmeste venner, men vi møtes iblant. Venninne A klager støtt og stadig over sine nærmeste venninner. Hun synes de er umodne, at de lager for mye drama rundt smått og stort. Hun sier ofte at "nå orker jeg ikke mer, jeg skal trekke meg unna dem". Men neste gang vi treffes er det samme ramsa på nytt igjen.

Venninne B og C klager over samboerne sine. Alt er galt i forholdene deres, skal jeg tro det de sier. Samboerne gjør aldri husarbeid, tar seg ikke av barna, blir aldri med ut på kino/restaurant/besøk/aktiviteter osv. Kvinnene vil ut av sine mislykkede forhold, men de er fortsatt sammen med samboerne sine etter å ha klaget i årevis over de samme tingene.

Venninne D klager over jobben sin. Sjefen er vanskelig, arbeidsoppgavene er kjedelige. Hun skal definitivt slutte, om ikke annet for å jobbe i kassa på Rimi eller som barnehageassistent mens hun leter etter en bedre jobb. Men hun gjør heller ikke alvor av "truslene" sine. Hun har fortsatt samme jobb.

Venninne E har alltid vondt et sted, føler seg dårlig, føler at legen ikke tar henne på alvor osv.

Jeg lurer litt på... Er det veldig vanlig med slik klaging? Er det jeg som tiltrekker meg folk som har lett for å klage? Bør jeg bli mindre flink til å lytte til andres problemer?

Jeg er egentlig ikke en klager selv, men merker jeg blir påvirket av negative strømninger. Jeg prøver å vri samtalen over på andre ting sammen med disse venninnene, men det er ikke alltid så lett. De er jo hyggelige, trivelige kvinner, og vi har det morsomt sammen når vi møtes. Men det slår ikke feil: Samtalen ender alltid opp rundt klaging på samme tema på nytt og på nytt. Jeg er redd jeg smittes litt av dette og begynner å klage selv. Hjelp!

Jeg har ikke lyst til å droppe disse venninnene, for de er kjempeflotte mennesker alle sammen! Men jeg vil gjerne slippe å være en del av klagekoret. Er det noen som har råd om hvordan jeg kan få dem til å slutte å klage uten å si noe som fornærmer og sårer?

[Veronica88]

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...p;#entry6531274 Ta en ditt i denne tråden, der er jo nettopp dette vi "anti-kakle-høner" mener at mange jenter gjør. Klage klage klage, det er så unødvendig! Se hva jeg skriver der, orker ikke å ta alt en gang til.

Jeg synes ihvertfall at folk har to valg i livet: GJØRE noe med det som er galt, eller holde kjeft. Enkelt og greit. Er det ikke ille nok til å f eks gjøre noe så drastisk som å flytte ut eller skifte jobb, vel da er det ikke ille nok til å klage over HELE TIDA.

Ikke misforstå, alle kan ha en dårlig dag. Noen dager er bare alle mennesker helt idiot, og jobben er bare dritt og ALT suger.. Men har man sånne dager hver eneste dag, da kan man gjøre noe!!! EN dårlig dag er ikke det samme som 2000..

Og når det har pågått i årevis..

Det JEG ville gjort, som har nulltoleranse for sånn "bullshit" som dette her, er å si at "vet dere, nå prater vi om noe POSITIVT!". Og prøver å hinte sterkt til at det er nettopp den praten der jeg vil ha slutt på..

Du vil beholde dem for de har så mange positive andre sider? Iverstefall så blir de sure av at du avbryter klagingen. Jeg har en slekt som bare krangler, jeg vil ikke være med på det! Så jeg sier: Skal du starte den krangelen der, så går jeg. Spesielt om det er andre til stede som ville blitt lei seg for at jeg går. Den trusselen førte til at mora mi ble enda surere, og da gikk jeg jo. Mormor satt bare igjen og ble nesten på gråten "Se nå går hun!! Hvorfor måtte du krangle nå? Vi hadde det jo så trivelig?". Neste gang jeg var der, hun hisset seg opp, jeg truet, hun ga seg... hun skjønte at jeg mente alvor..

Så i verstefall, du må gå en gang før de skjønner at du ikke orker å høre på dem. Si gjerne masse positivt som, jeg vet ikke hva dere prater om ellers jeg men, "jeg hadde håpet du hadde en morsom historie idag, en god oppskrift, et godt stykke sladder", til de som pleier å ha sånt til deg. Si hva du kommer til å savne ved at du går, men at all denne negativiteten uten ende gjør deg bare oppgitt og trist. Så da velger du heller å gå, om de ikke kan prate om noe litt mer oppbyggende.

Begynn også å være litt "Klara Klok". Da har venner sluttet å klage til meg ihvertfall!! Jeg kommer alltid med råd og løsninger, for jeg ser gjerne ting de ikke ser selv. "Men nei, den løsningen går ikke fordi ....". Da har jeg forsiktig sagt at "da får du bare godta problemet da, om du ikke har en bedre løsning?".

Mange jenter (aldri hørt gutter klage i åresvis for det samme?) klager bare for å klage. Leste et sted at språket i Norge er veldig sånn.. finn en felles negativ å prate om, heller enn en felles positiv. Vi som er ganske positive fra natur, faller derfor utenfor (Slik du også føler du gjør!), for vi vil jo ikke klage?!

Så løs problemene deres, så er det ikke mer å prate om. Si rett ut at, ja om du vil flytte fra mannen din, så kan du bo hos meg. Eller at du kjenner noen som kanskje trenger folk, så du kan godt gi dem nummeret deres. Osv.. LØS problemene, ikke bare lytt. Eller avbryt klagingen som jeg sa over.

Det er fort gjrot å sitte fast i gamle mønster, skulle bare ønske alle vennegjenger hadde en som deg som da kunne si at NOK ER NOK, gjør noe med livene deres eller hold kjeft. For det er mange som sitter fast i ulykkelige situasjoner, fordi de ikke klarer å komme med konkrete planer. Derfor bør noen gi dem det

[Gjest Jente38]

Jeg hadde en slik arbeidskollega en gang.

Maken til dramatikk i privatlivet, syting, grining og klaging har jeg aldri hørt maken på. Hver eneste dag var det et eller annet hun klaget og sytet over og utallige ganger truet hun med å slutte i jobben sin, fordi hun fikk ikke gehør for sine problemer....!! I begynnelsen var alle kollega ivrige etter å hjelpe denne jenta med pratiske råd og forslag, men etter et halvtår med samme syting om de samme problemene, skjønte vi at hun utnyttet situasjonen. Jenta hadde ingen intensjoner å høre på våre råd eller forbedre livet sitt. Men likte oppmerksomheten all hennes private dramatikk skapte.

Til slutt ble dette et så stort forstyrrende element på arbeidsplassen at sjefen grep inn.

Kanskje venninna di ikke vil ha råd, men liker all oppmerksomheten som hennes drama skaper i venninneflokken...? Jeg tipper dette er svaret.

[MissStiles]

Jeg har også noen sånne venninner men jeg tenker ikke så mye over det. Av og til har man et behov for å klage over alt og ingenting i sitt liv. Selvfølgelig så trenger ikke alt handle om bare den ene personen når man møtes. Men man må jo klare å si fra når det er nok. Jeg klager av og til jeg og men håper at jeg ikke gjør det hele tiden. Hvis jeg har det veldig dårlig en dag, så synes jeg det er best å være alene fordi da slipper noen å høre på klaginga mi.

[Gjest Gjest]

Noen klager fordi de har ingenting annet å snakke om.

Noen klager fordi de liker oppmerksomhet.

Noen klager fordi de går over ett problem om og om igjen i sinnet sitt.

Noen klager for at de faktisk ønsker å finne enn løsning de kan leve med.

Og noen..er rett og slett stuck i en slik lært negativ mentalitet...eller deprimerte..

Styr unna de oppmerksomhets klagerne..fordi de vil ikke ha løsninger..uansett hvilken løsning du gir de..

Folk flest vil som oftest bare høre sin egen stemme..og mange bruker andre som gratis psykolog.. ...å så er det lytterne..eller publikummet deres..som lytter av forskjellige grunner.

[Gjest Jente38]

Styr unna de oppmerksomhets klagerne..fordi de vil ikke ha løsninger..uansett hvilken løsning du gir de..

Folk flest vil som oftest bare høre sin egen stemme..og mange bruker andre som gratis psykolog.. ...å så er det lytterne..eller publikummet deres..som lytter av forskjellige grunner.

Ja og amen til dette!

[Gjest Gjest]

Jeg orker ikke å høre på sånne mennesker. Jeg har også en bekjent som hele tiden klaget over livet sitt. Jeg støttet henne, og syntes at jeg virkelig brydde meg om henne og ga henne gode råd. Men ettersom tiden gikk så jeg at hun ikke gjorde noe med det i det hele tatt, og hang heller med "dårligere" venner som jeg syntes påvirket henne på en dårlig måte. Jeg skjønte at jeg ikke hadde noe med hvordan hun levde livet sitt og at ingenting jeg sa ville få henne til å endre kurs. Neste gang hun klagde over noe, sa jeg bare: "Åja." og viste at jeg var helt uinteressert. Når hun spurte meg om råd, sa jeg: "Jeg vet ikke." eller "Det tror jeg du må finne ut av selv." Etterhvert sluttet hun å klage til meg, og jeg slapp å bekymre meg over henne.

Ikke gi dem oppmerksomhet når de klager. Vis med all tydelighet at du ikke er interessert når de starter klagekoret.

[Gjest Gjest_AfterEight_*]

[Mange jenter (aldri hørt gutter klage i åresvis for det samme?) klager bare for å klage. Leste et sted at språket i Norge er veldig sånn.. finn en felles negativ å prate om, heller enn en felles positiv. Vi som er ganske positive fra natur, faller derfor utenfor (Slik du også føler du gjør!), for vi vil jo ikke klage?!]

Jeg jobbet tidligere som sykepleier. Arbeidsplass hvor kvinnelige kolleger er overrepresentert. Makan til klaging, syting og sutring.....SUKK!!

Og det var syting og klaging på alt fra privatliv, jobben og pasientene. Det samme dag ut og dag inn. Selv portørene og innvandrerne som vasket på avdelingene (som etter min mening gjorde en viktig jobb), ble møtt av klagende, sutrende, sure og grinete sykepleiere og hjelpepleiere hver dag. Begynte det en ny person på jobb, så var det om å gjøre å finne feil hos vedkommende før den første dagen h*ns var omme. Jeg kunne ikke annet enn skjemmes over

slik oppførsel.

Mange ganger når jeg kom på jobb, var vi underbemanna. Selvfølgelig ble jeg oppgitt hver gang det skjedde, men jeg tenkte at jeg får vel gjøre det beste ut av situasjonen; nemlig sette i gang og jobbe, og heller ta opp underbemannings- problemet med sjefen når hun kom på jobb. Vel, de fleste av mine kolleger ble da sittende på vaktrommet og klage på situasjonen mens tiden gikk, samtidig som de benyttet anledningen til å slenge dritt om den ene etter den andre som ikke var på jobb. Og der sprang jeg og jobbet skitten av meg.

Tenkte at det kanskje var bedre på andre avdelinger, institusjoner og sykehus, så jeg byttet jobb. Men NEI! Samme klagende møkkakjerringer (unge og gamle) over alt. Og da byttet jeg jobb 5 ganger med to års ansettelsestid på hver arbeidssted. Enden på visa ble at jeg sluttet helt i sykepleieryrket. Og den største grunnen til det var nettopp kvinnfolka som skapte dårlig stemning. Fra å være en positiv person hadde jeg blitt dratt inn i dragsuget av klaging og syting, jeg også.

Vel, jeg skal ikke generalisere alle kvinnelige sykepleiere. Hadde noen sykepleierkolleger som bare var de snilleste og søteste menneskene i verden. Men dessverre var flertallet medlem av klagekoret.

Nå er jeg tilbake til mitt gamle positive jeg. Har en ny jobb hvor begge kjønn er godt representert. Menn klager ikke på samme måte som kvinner. De diskuterer og resonnerer hvis det er noe de ikke liker. Selv om kjerringa hjemme oppførte seg som bitch hjemme før de kom på jobb, sier de ikke noe om det på pauserommet. Det er heller jeg som spør om det går bra, for jeg ser når de ikke har det bra. Og selv da er de forsiktige: "Det er bare frua hjemme som ikke er helt fornøyd...."

Ja, vi nordmenn er et klagende folk. Folk klager på alt, absolutt alt. Og det verste er at de ikke ser det selv. Og de klager på alle andre, men aldri noe galt med dem selv. Ja, jeg er enig i at man i blant har behov for å få ut litt frustrasjon, men ikke i de grader det er snakk om her. Heller ikke for en hver pris.