Hvor lang tid brukte du på å bestemme deg for å forlate samboer/ektefelle?

[Gjest Gjest]

Vi har barn sammen, og det har holdt meg igjen.

Har tenkt mye på saken, og blitt mer og mer sikker i troen på at det er det rette gjennom de siste månedene. Likevel har jeg ennå ikke den store vissheten, det føles riktig å gå, men følelsen er ennå ikke 100% sikker.

Skal jeg vente på 100%-følelsen, eller bare skjære gjennom og bestille time til fastsettelse av samvær for våre barn?

Kan man noen gang bli helt sikker på at det er riktig å avslutte forholdet?

[Gjest Gjest]

Jeg var lenge i tvil, vanskelig å si akkurat hvor lenge, halvannet år kanskje. Vet faktisk ikke hvorfor jeg holdt ut så lenge etterpå (sikkert hus og barn og håp om at ting endrer seg), men det er en annen sak.

Jeg gråt hele helga jeg bestemte meg for å gjøre det slutt, og gikk fra mannen 1,5 uke senere. Bestemte meg ikke for noen dag, men tok et "riktig tidspunkt" om det i det hele tatt finnes noe sånt. Trodde faktiskjeg ville gå lengre og vente, men godt å få det "unnagjort". Litt rart dagene derpå.

Jeg angrer ikke på valget. Vi var ikke kjærester mer, og følelsene var borte. Følte bare lettelse over at det var slutt lenge etterpå.

Hadde vel egentlig vært følelsesmessig over han lenge, men som sagt, man "holder ut" med barn og alt det der. Jeg husker at tanken på at han kanskje kom til å fri gjorde meg uvel, for jeg ville egentlig ikke gifte meg med han. Ble ikke glad når han kom hjem fra turer, ønsket egentlig at han skulle være lengre, så ikke fremtiden for oss etc. Så det var uten tvil et riktig valg.

Lykke til i din avgjørelse. Det praktiske løser seg alltid, vær ikke redd for det.

[Katta85]

Jeg brukte lang tid på å bestemme meg for jeg ville så gjerne at det skulle ordne seg, men etter jeg skulle hente han på flyplassen etter han hadde vært borte en helg lå jeg bare å gråt.. Ville ikke hente han. Hadde hatt det så godt når jeg var hjemme alene at jeg fant ut det var vel det bevise jeg trengte. Har ikke angret en eneste dag.. Eller bra alene enn tris sammen med noen. Har i dag ny kjæreste å har det flottere enn noen gang

[Gjest Gjest_Liselotte_*]

Brukte ca. ett og ett halvt år, vi var sammen i elleve år. Veldig mye tanker frem og tilbake, man blir aldri 100% sikker på å gå. Mannet meg opp også gjorde han en hyggelig ting som fikk meg til å tro at han hadde forandret seg og at vi ikke var så ulike likevel. Tok mot til meg en Fredag og sa at nok var nok. Det sto ikke på følelser, men man kan ikke forandre en person til å være en han ikke er. Uansett hvor lyst man har.

Det er det verste jeg har gjort i hele mitt liv. Hadde virkelig bare lyst å løpe tilbake hele tiden. Han ble veldig bitter og sur og gjorde ingen forsøk på å få meg tilbake. Det var nok det som gjorde at jeg klarte å holde meg unna. Om han hadde bedt på sine knær hadde jeg hatt store problemer. Det føles der og da som om livet faller i grus. Man savner tryggheten, hjemmet sitt. Alt det gode. Men tanken på hvorfor man gjør dette holder deg oppe.

I dag angrer jeg ikke ett sekund. Barna har det også bedre og alt ordnet seg til det beste. Men det er tøft når det står på. Mye tøffere enn jeg hadde drømt om.

Men uansett hvor vondt det er så er det verd det:) Man skal ha det godt den tiden man er her og det er opptil en selv hvordan man vil ha det.

[Gjest Gjest_Elin_*]

Jeg brukte 3 år på å bestemme meg, og etter min mening så var det 2 år for mye.

Tilslutt så bærer man på så mange "offer" for å holde en familie samlet at det eneste man egentlg oppnår er å ødelegge en bit av segselv.

Men prøv å finne tilbake, prøv å gjøre en siste felles kamp, da er det lettere å samarbeide rundt barn og familie etter et eventuelt brudd.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Hvis det ikke har skjedd "spesielle" ting som får en til å nærmest hate.. er det vel sjeldent man kan være sikker?

Jeg har barn med min mann og har vært sammen i fjorten år! Vi kamper og kamper og kommer et skritt frem.. og tre tilbake.

Det er slitsomt.. Jeg vet ikke hva vi skal gjøre..

Men, det er vel noe i det noen her sier, at om man føler det befriende å være alene.. godt når de er borte.. osv osv. da sier vel den følelsen noe om hvor man står i forhold til mannen sin?

Jeg skal nok vingle litt til før jeg fortsetter på veien min..

Lykke til til deg..