Depresjon og samliv

[Gjest Justin Case]

Regner med det er ålreit å stille spørsmål her selv om man er mann?

Har en samboer jeg har bodd sammen med i ca 14 år. Vi har en datter på 12.

De siste 4-5 årene har samboeren min slitt med dype depresjoner. Det har gått litt opp og ned, men mest ned føler jeg. Medisinene hun tar ser ikke ut til å virke på annen måte enn at de gjør henne trøtt. Hun sover stort sett "hele tiden", og er alltid sliten. Orker ikke finne på noe som helst, og om noe i forholdet vårt er "galt" er det min skyld. Jeg gir henne for lite oppmerksomhet, maser for mye (hun vil helst være i fred og sove så mye som mulig) Prøver jeg og ta dette opp med henne blir hun sur og tverr og vil ikke snakke om det. Og jeg er selvfølgelig også da vanskelig/umulig, og maser for mye. I det siste har jeg faktisk vurdert å gå fra henne, da dette har tæret på meg igjennom mange år, og jeg føler at jeg ikke har stort mer å gi. Datteren vår har jo også spurt en del i det siste. Hun lurer selvfølgelig på hvorfor mamma alltid er sliten, og sover selv når hun kommer hjem fra skolen. Syns jeg har prøvd det meste, men ingenting forandrer seg. Når jeg kommer hjem fra jobb i godt humør (noe jeg stort sett gjør) er det som det kommer en svart sky over meg i det jeg kommer inn og sier hei. Stemningen i huset er ikke god, og det er nesten så man kan bli deprimert selv. Det jeg egentlig lurer på er om det er egoistisk av meg å bryte ut av forholdet. Jeg er forferdelig i tvil om hva jeg skal gjøre. Det eneste jeg er sikker på er at det ikke kan fortsette sånn i all evighet. Da blir nok jeg også deprimert. Synspunkter?

[MonicaR]

Jeg har selv vært i et lignende forhold, selv om det ikke var en sååå tung depresjon...

Og for min del var det også veldig tung, som du skriver... Og jeg ble ganske så deprimert selv av å være hjemme...

Nå ble ikke forholdet avsluttet på grunn av det - og heller ikke mens han var nede - men det var ikke mye om å gjøre at jeg gikk der en periode....

Men en ting er å avslutte forholdet... Men hva med deres datter?

Du nevner ikke henne oppi dette... Skal hun bli med en depressiv mor, eller har du tenkt å ta henne med deg?

[Gjest Gjest]

Jeg har selv vært i et lignende forhold, selv om det ikke var en sååå tung depresjon...

Og for min del var det også veldig tung, som du skriver... Og jeg ble ganske så deprimert selv av å være hjemme...

Nå ble ikke forholdet avsluttet på grunn av det - og heller ikke mens han var nede - men det var ikke mye om å gjøre at jeg gikk der en periode....

Men en ting er å avslutte forholdet... Men hva med deres datter?

Du nevner ikke henne oppi dette... Skal hun bli med en depressiv mor, eller har du tenkt å ta henne med deg?

Om det skulle ende med brudd vil jeg prøve å få til delt omsorg. Det tror jeg hun vil gå med på, men at jeg får omsorgen alene vet jeg er helt uaktuelt for min samboer. I tillegg vil jeg finne meg leilighet/hus som er såpass nærme dem at hun kan komme til meg når hun måtte ønske det. Skal selvfølgelig ikke bo "oppå" dem, men sånn at det ikke tar datteren vår mer enn maks 10 minutter å sykle. Men jeg har ikke bestemt meg for noe som helst ennå. Tankene har dreid mer og mer i den retning i det siste, men beslutningen er på ingen måte tatt. er kanskje egoistisk, men jeg føler at jeg må tenke litt på meg selv og datteren vår oppi det hele. Det beste hadde selvfølgelig vært om hun hadde fått tilbake livsgnisten og hatt lyst til å gjøre noe for å komme ut av den vonde sirkelen, men det er helt sikkert ikke så lett for henne heller. Er glad for alle innspill. Positive elelr negative. Spilelr ingen rolle.

[MonicaR]

Om det skulle ende med brudd vil jeg prøve å få til delt omsorg. Det tror jeg hun vil gå med på, men at jeg får omsorgen alene vet jeg er helt uaktuelt for min samboer. I tillegg vil jeg finne meg leilighet/hus som er såpass nærme dem at hun kan komme til meg når hun måtte ønske det. Skal selvfølgelig ikke bo "oppå" dem, men sånn at det ikke tar datteren vår mer enn maks 10 minutter å sykle. Men jeg har ikke bestemt meg for noe som helst ennå. Tankene har dreid mer og mer i den retning i det siste, men beslutningen er på ingen måte tatt. er kanskje egoistisk, men jeg føler at jeg må tenke litt på meg selv og datteren vår oppi det hele. Det beste hadde selvfølgelig vært om hun hadde fått tilbake livsgnisten og hatt lyst til å gjøre noe for å komme ut av den vonde sirkelen, men det er helt sikkert ikke så lett for henne heller. Er glad for alle innspill. Positive elelr negative. Spilelr ingen rolle.

Hva om dere snakker med legen hennes og prøver på innleggelse på psykiatrisk sykehus? Å legge seg inn på frivillig basis og bare ta seg av seg selv og sine problemer en stund?

En sånn "mild" avdeling vil inneholde en god del som er i samme setting som henne, og de vil få oppfølging med samtaler og diverse flere ganger i uken...

Jeg kjenner flere som har vært sånne steder i noen måneder og har kommet seg godt opp igjen...

Da vil også hun få tid til å ta seg av seg og sitt, og du og datteren kan få det litt lettere hjemme en periode...

Dette kan også være med på å gi deg litt energi tilbake med tanke på å bli i forholdet og ha litt mer "giv" når hun kommer ut igjen....

Synes absolutt det er verdt et forsøk....

[Gjest Gjest]

Synes absolutt det er verdt et forsøk....

Dette er dessverre allerede prøvd. Både frivillig og tvang. (ikke fra min side, men fra legen/ psykiaterens side) Hun har også gått til jevnlig "behandling" hos psykiater i over et år. Det er utrolig vanskelig for meg å sette meg inn i hvordan hun har det, men jeg har en følelse av at sykdommen er blitt en slags hvilepute i forhold til å ta seg litt sammen og prøve å snu litt på ting. Og tro meg, jeg har prøvd det meste. Alt fra å sende henne og datteren vår en uke til Hellas, til å gjøre alt i huset og andre ting en lengre periode for at hun skulle få slappe av. Resultatet var bare at hun sov enda mer siden hun da ikke trengte å gjøre noe som helst. Jeg fordømmer henne på ingen måte, og det kan godt være jeg tar feil. Er som sagt ikke så lett å sette seg inn i hennes situasjon når jeg aldri har vært syk på den måten selv. I tillegg vil hun ikke snakke om det. Virker som hun har kommet inn i en "vond sirkel" som hun ikke kan eller vil bryte. Jeg tror får tenke litt, og se om det kanskje blir litt bedre nå som det går mot lysere tider! Uansett veldig glad for dine svar!

[Gjest B]

I vår familie er det -jeg- som er den som har problemer for tiden.

Jeg har slitt veldig med depresjon, kraftig angst og vært utbrent, men er heldigvis på god vei i bedring nå.

Så det slet veldig mye på mannen min mens jeg var på -mitt værste-

Jeg var konstant trøtt og sliten med ingen overskudd til noe som helst. Klarte ikke selv å komme ut av en vond sirkel av neggative tanker. Klarte faktisk ikke prate om annet en neggatit uansett hvor mye min mann forsøkte å få meg til å -spore av-. Orket til tider ikke engang at han tok i meg, hadde ingen sexlyst (noe som selvfølgleig kan bli et problem i et partnerforhold)

Angsten gjorde meg livredd for det aller meste. Er svært vanskelig å forklare dette siden jeg ikke engang skjøner -logikken- hva dette var selv. Å sette ord på følesler og de merkelige reaksjonene. Det er stort sett så urasjonell på hva en reagerer på. Og dette hemmet både meg å familien på de aller fleste ting.

Bare det å gå ut av døren ble et problem, angsten -tok meg- og depresjonen for at jeg var sliten og ikke klarte, gjorde det enda værre. Følte meg totalt misslykket som person.

Men når en er så -inn i seg selv- i neggative tanker. En klarer ikke selv helt å gjøre noe med det.. å bryte denne sirkelen. Men en ser at de rund seg også sliter, men har ikke ork eller energi til å få gjort noe med det.

Og jo.. mannen min var ikke langt unna å gå fra meg til slutt. Han var og sliten, lei og orket ikke alt det neggative uten å nå frem til meg.

Men det finnes hjelp å få, både for henne alene og for dere som et par. Er det behov for det kan også datteren din få hjelp for å komme igjennom dette.

Det tok lang tid for min del siden jeg hadde en lege som ikke hørte, gjorde noe og sendte ikke videre. Så jeg havnet på sykehus pga smerter (han viste vel ikke hvor andre steder han skulle -gjøre av meg-)Men det ble redningen min.

Jeg ble undersøkt i alle tenkelige retninger for å avkrefte event plager\sykdommer. Kom til en flink psykolog hvor jeg fikk pratet ut om problemene stille spørsmål og få noen svar. Jeg har ikke brykt noe medisiner. Men mange har behov for det.

Etter sykehusoppholdet fikk jeg et opplegg hos en annen psykolog, psykomotorisk fysioterapaut og så byttet jeg lege. Det hjalp. Jeg fikk tilbud om at datteren vår kunne komme å prate med psykologen og noe jeg takket ja til. Hun fikk også god hjelp. Vi fikk også tilbud om å gå til familieterapaut.

Det finnes også møter\ kurs for pårørende til deprimerte\ angst.

Hør med legen eller søk på nettet om dere har noe i nærheten av dere.

Må bare si jeg er utrolig glad og takknemlig for ta min mann var sterk nok til å holde ut... litt til. Det står stor respekt av det.

Om hun ikke har fått psykolog hjelp ennå, hør med legen om å få til noe raskt.

Det kan og hjelpe mye om både du og datteren din er delaktig hos en psykolog Enten vær for dere eller sammen. For dette er noe som tydeligvis påviker hele familene deres også.

Jeg ønsker deg lykke til. Håper det ordner seg for deg og dine.