Hvor mye hadde dere vært villige til å godta?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Sett dere inn i følgende situasjon, og si meg: Hadde dere akseptert eller satt ned foten rundt dette:

Ektefelles eller samboers arbeidshistorikk gjennom de siste årene har vært:

* 2 år arbeidsufør

* 5 år på yrkesskole. Påbegynt 5 studieretninger, fullført 2.

* 4 år lærlingetid

* 4 arbeidsplasser, kun ett arbeidssted lenger enn 5 år

I løpet av årene med uførhet, utdannelse og lærlingetid har du hatt største forsørgerbyrden, og dere har levd på et eksistensminimum i de fleste årene av samlivet. Det er først de siste 5 årene at økonomien har tatt seg opp, og dere har kunnet begynne å ha et romsligere budsjett.

I tillegg til å ha hovedansvar for økonomien, har din kjæres arbeidstider gjort det nødvendig at du har tatt hovedansvar for hus og barn også.

Så kommer din kjære hjem og sier at h*n ønsker å bytte jobb/karriere igjen.

Det medfører nye 2 år på skole, ca 2 års læretid, pluss at yrkesretningen som h*n ønsker å utdanne seg innen er et "fritt yrke", med lite etterspørsel etter arbeidskraft, få faste stillinger (mest freelance) og dermed også ustabil inntekt.

Det er ikke helsemessige årsaker til ønsket om jobb-bytte, det er snakk om selvrealisering.

Hvordan ville dere reagert?

[Rosalie]

Jeg hadde blitt fly forbannet. Rett og slett. "Wake up, smell the flowers, og bli voksen, mann!"

[Gjest Gjest]

Ja det er ikke lett når en ikke vet hva en vil. Jeg er uansett ikke negativ til utdanning, men når har tar flere utdanninger på yrkesskolenivå så er det selvsagt tvilsom nytteverdi.

Det store spørsmålet er jo hva som skjer når du setter foten ned. Kan dette trigge et senere samlivsbrudd pga ja du vet hva. Er det kanskje ikke bedre at han videreutdanner seg innen et fagfelt han allerede kan/er kvalifisert i ??

Jeg tok selv høyere utdanning sent i livet og selvsagt slet vi voldsomt de årene det tok, men det har jo lønnet seg ekstremt etterpå med god trivsel og høyere lønn. Nå angrer vi ikke på disse harde åra.

Kanskje du bør oppmuntre og støtte ham i et valg som vil være gunstig for dere begge to eller leve med syting og problemer resten av livet

[Gjest Illiya]

Jeg hadde ikke godtatt det nei. Er man alene, kan man gjøre hva man vil, men når man er i et forhold blir det å gi og ta.

Mannen her har hatt alle muligheter, og han har valgt flere ganger. Samtidig har skolegangen gått utover familien i flere år allerede. En gang må det være nok, hvis det fortsatt er den andre som må trå til.

Kanskje det heller er din tur nå, ts.

[Gjest Gjest]

Dump han og finn deg en rik mann som kan underholde deg heller..

[Gjest Gjest_Nora_*]

Jeg hadde blitt fly forbannet. Rett og slett. "Wake up, smell the flowers, og bli voksen, mann!"

Samme her. Jeg hadde klikket. Greit nok å ikke være sikker første eller andre gangen, men man kan ikke forvente at partneren skal orke å leve studentliv i lange baner når man har rotet rundt så lenge! Jeg holder på å utdanne meg, og selv om det tar lang tid og selv om det ikke er mitt første studie så ender vi opp med plenty penger når jeg er ferdig, samt at jeg jobber _mens_ jeg studerer. Etter dette skal mannen ta seg et studie, og da er det min tur å ha hovedansvaret for å dra inn penger, men han kommer til å ha noe jobb ved siden av slik jeg har nå. Grunnen til at jeg er den første til å studere er at jeg alltid har hatt planer om det og han ble inspirert av å se på meg nå mine mål.

Det blir ekstremt egoistisk å forvente at partneren skal støtte oppunder deg i mangfoldige år og gjennom ørten studier, utelukkende på grunn av selvrealisering! Da må han jammen klare å bli voksen og finne ut hvem han er på en annen måte! Studier hjelper tydeligvis ikke! Hva i alle dager gjorde han på dagtids da han var arbeidsledig?? Fantes det ikke en gang en vaskejobb han kunne ta for å hjelpe til med regningene???

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Kanskje du bør oppmuntre og støtte ham i et valg som vil være gunstig for dere begge to eller leve med syting og problemer resten av livet

Jeg har støttet og oppmuntret gjennom snart 20 år! Hver gang har det vært "drømmejobben" det har vært snakk om... og hver gang har det vært "siste gangen".

[Gjest Gjest]

Jeg har støttet og oppmuntret gjennom snart 20 år! Hver gang har det vært "drømmejobben" det har vært snakk om... og hver gang har det vært "siste gangen".

På tonen din høres det ut som om dere ikke kommer til å dele videre samliv da hvis han setter seg på skolebenken igjen....

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

På tonen din høres det ut som om dere ikke kommer til å dele videre samliv da hvis han setter seg på skolebenken igjen....

Jeg kommer ikke til å gå fra ham om han setter seg på skolebenken igjen, men jeg vet ikke hvor mye støtte for selvrealisering som er igjen i meg...

[Veronica88]

Jeg har flere venner i 20årene som har skiftet videregående et par ganger, og dermed laget litt "rot" for seg selv, med mange år sløst bort på halve skoleår og praksisplasser her og der, før de starter på noe helt annet. Da er det bedre med et helt friår (eller folkehøgskole eller hva som helst), og SÅ bestemme seg. Og å holde på med det surret i voksen alder, jeg synes du har lov å bli litt lei.

selv lurer jeg på om jeg klarer å komme meg inn på skole til høsten, blir i såfall utdannelse nr 2, for å rett og slett ha noe og gjøre, og så øke sjansene på jobb et sted. Men kommer jeg ikke inn, da håper jeg at jeg har en jobb til høsten i stedet. Jeg har ihvertfall ingen planer om å slippe alle jobbmuligheter for å så starter på noe helt annet igjen!

Du kan gi ham noen valg, han har bare gått yrkesfag sier du, da har han ikke studiekompetanse som det heter nå, altså russe-året? Men er han gammel nok så trenger han vel ikke det for å gå på høyskole uansett? Det året kan han vel også både da som voksen på kveldskurs eller som privatist... Mulig det tar kortere tid en å følge et skoleår?

Så kan han enten:

- Gå på en høyskole, bli noe han klarer å jobbe som i noen år, og faktisk tjene lass med penger på. Dette vil jo føre til at han må ta utdannelse, men kanskje han klarer å holde ut denne gangen?

- Ta kveldskurs innen noe, da må han jo ikke slutte i jobben for det!

- Pelle seg ut og bli voksen.

Si klart ifra at du støtter ham, men at du er møkk lei. Skriv gjerne en CV for ham, med alt han har gjort og ikke fullført. Spør ham rett ut om han er stolt av den lista der!! Et bytte er ingen skam, masse u-fullførte år er det!

[Gjest et fruentimmer]

Sett dere inn i følgende situasjon, og si meg: Hadde dere akseptert eller satt ned foten rundt dette:

Ektefelles eller samboers arbeidshistorikk gjennom de siste årene har vært:

* 2 år arbeidsufør

* 5 år på yrkesskole. Påbegynt 5 studieretninger, fullført 2.

* 4 år lærlingetid

* 4 arbeidsplasser, kun ett arbeidssted lenger enn 5 år

I løpet av årene med uførhet, utdannelse og lærlingetid har du hatt største forsørgerbyrden, og dere har levd på et eksistensminimum i de fleste årene av samlivet. Det er først de siste 5 årene at økonomien har tatt seg opp, og dere har kunnet begynne å ha et romsligere budsjett.

I tillegg til å ha hovedansvar for økonomien, har din kjæres arbeidstider gjort det nødvendig at du har tatt hovedansvar for hus og barn også.

Så kommer din kjære hjem og sier at h*n ønsker å bytte jobb/karriere igjen.

Det medfører nye 2 år på skole, ca 2 års læretid, pluss at yrkesretningen som h*n ønsker å utdanne seg innen er et "fritt yrke", med lite etterspørsel etter arbeidskraft, få faste stillinger (mest freelance) og dermed også ustabil inntekt.

Det er ikke helsemessige årsaker til ønsket om jobb-bytte, det er snakk om selvrealisering.

Hvordan ville dere reagert?

Alle ser ut til å konkludere at dette handler om en mann, men det kan jo like mye handle om en kvinne.

Jeg har ikke særlig erfaring med selvrealiserende ektefeller, min mann har sluttet for å omskolere seg en gang og da var det helt naturlig at jeg støttet han. Det har vært tøft økonomisk og tidsmessig siden hans utdanning tar mye tid også hjemme. Det har gått fire år og økonomien er fortsatt trang og det tærer alltid på et forhold. Ordtaket "når krybben er tom, bites hestene" har mye for seg. Og jeg vet ikke om jeg hadde orket flere runder med dette samt å ha hovedansvaret for barn og hjem i tillegg til egen fulltidsjobb.

Så jeg syns vel du har vært støttende nok, nå er det på tide at ting roer seg en stund. Kanskje du også har lyst på selvrealisering?

[Gjest Gjest]

slike menn som han kalles for drømmere.

disse er farlige å rote seg bort i. de påbegynner mye, tror at gresset er grønnere på den andre siden, eller på neste osv. og syter og klager mye på jobbing.

og betaler andre for en, så kan de snike seg unna mange utgifter. å gå på skole er tusen ganger enklere enn å jobbe.

slike menn er ikke realister, men drømmere og store egoister. bidrar lite til felleskapet. fordi de selv vil gjøre som de vil.

har vært sammen med flere. dette er mannfolk som egentlig ikke skjønner at arbeidslivet er og blir hardt. jeg utdannet meg, og begynte å jobbe fullt. ante ikke at arbeidslivet skulle være så hardt, og har nesten revurdert en ny utdannelse eller annen jobb. men jeg har vett nok til å forstå at for å få penger må man jobbe, og en bidragelse til felleskapet. og jeg er såpass selvstendig og uavnhengig ved å tjene mine egne penger. og den følelsen liker jeg.

jeg vil påstå å si at jeg har høy arbeidsmoral og en realist. jeg er glad for at jeg har en utdannelse og at jeg har nå en jobb.

og at fleste parten av oss jobber fordi vi må, ikke fordi det er gøy. vi biter det i oss og står opp hver morgen og yter det vi kan, for å få tak over hodet og mat på bordet.

[Gjest Gjest]

ergo, slike mannfolk tærer på samlivet og en selv. fordi man blir hovedforsørgeren og blir den som må betale alt som er.

mens andre forhold ryker pågrunn av mindre økonomizke problemer, er dette absolutt en dårlig holdning fra din mann. i tillegg til at han ikke bidrar.

er en grunn for at disse mennene jeg har vært sammen med, er ekser!

fiksa ikke lenger så store egotripper!

det går til et punkt hvor man rett og slett ikke gidder å stå i det hele allene.

for dette er absolutt ikke en bidragelse til fellesskapet/samlivet.

det bevitnes gjennom alle hans forsøk og arbeidsledighet.

[Ethereal]

Jeg mener at mennesker har rett til å prøve å realisere sine drømmer.

[Gjest Sativa]

Jeg kan selvfølgelig forstå ønsket om selvrealisering, men dersom man befinner seg i en livssituasjon som ikke tillater at man kan studere der og da, så synes jeg personlig at man heller burde finne alternativer som passer inn livet sitt. Herunder kommer også livskvaliteten til resten av familien. Det blir jo litt feil å snu andres liv på hodet gang på gang, for sine egne behovs skyld.

[Vera Vinge]

Jeg mener at mennesker har rett til å prøve å realisere sine drømmer.

Og da må han kanskje innse at det handler om et valg mellom yrkesmessig selvrealisering og å delta i et familieliv og samliv.

For min del hadde det nok vært rimelig uaktuelt å være med på. Jeg blir også nysgjerrig på hvorfor han ikke klarer å bestemme seg selv etter så mye om og men.

[Gjest Gjest]

føtterakkaren for noen negative damer. Ikke mye støtte å få her nei. Jeg synes det er faktisk ganske modig gjort for en 40åring? og sette seg frivillig på skolebenken igjen. Hvis han harr litt vett så jobber han litt i tillegg til skole så går det vel på et vis. Her i famillien støtter vi hverandre i våre valg og jeg er sjeleglad at ingen av dere er min kone. Drittkjerringer!

[Ciara]

Jeg synes du har vært tålmodig, TS, jeg forstår godt hvis du ikke godtar dette.

[Ciara]

Jeg synes det er faktisk ganske modig gjort for en 40åring?

Det er vel ikke modig hvis det er noen andre som tar støyten?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Takk for alle synspunkter... det er litt delte meninger ser jeg.

Jeg har tatt til meg alt dere har skrevet, men det er noen få jeg vil svare direkte.

Til deg som mener han er modig som setter seg på skolebenken igjen når han er i 40-åra: ville du sagt det samme hvis jeg fortalte deg at han var ferdig med sin forrige utdannelse da han var 37 år? Og at han er 42 år nå?

Og til deg som mente han var en drømmer og en snylter: det er han ikke.

Han er veldig flink i de jobbene han har hatt, har en veldig god arbeidsmoral, har knappest hatt en sykedag hverken på skole eller på jobb, og han er veldig ettertraktet som arbeidstaker. Gamle arbeidsgivere er stadig vekk i kontakt for å høre om han kunne tenke seg å begynne hos dem igjen.

Han har heller aldri gått arbeidsledig, bortsett fra de to årene han var arbeidsufør i påvente av en operasjon.

Til Veronica88: akademisk utdannelse ønsker han ikke, og det ser ut til at du er av den formening av at det er nødvendig med en høyskoleutdannelse eller universitetsutdannelse for å tjene godt... slik er det ikke.

Jeg har en akademisk utdannelse, og etter 5 år i sin jobb har han dobbelt så høy årsinntekt som jeg har i min jobb etter 15 år.

Til Vera Vinge: Jeg tror problemet hans er at han går veldig fort lei og søker nye utfordringer.

Nå har han tatt all videreutdanning han kan ta innen sitt fagfelt, han har nådd så langt han kan nå uten å gå over i en lederstilling (noe han ikke vil), og da føler han at han trenger noe mer.