Hvor langt tid tok det før du gikk videre?

[Gjest ts]

Hvor lang tid tok det før det var slutt med eksen og du følte det var over? Jeg mener ikke nødvendigvis funnet en annen, men føle at du kunne gå videre uten at det var vondt å tenke på han. Ett brudd er jo vondt uansett så lurer litt på hvor lang tid det tok for deg? Hjalp det etter salg av felles leilighet eller lignende eller tok det lenger tid.

Håper på svar

[Pokahonta]

Det gikk ett år før jeg sluttet å være trist når jeg tenkte på han.

Har gått videre, men nesten ikke en dag uten at han streifer tankene mine på en eller annen måte. Han var min første store kjærlighet! Vi begge har fått nye kjærester, så jeg er ikke nostalgisk lengere.. Men hele byen har minner om han, så det er vanskelig å la være..

Ville ikke gått tilbake til han nå.

[Gjest Alabama]

Tok kanskje 1 år før jeg ikke tenkte på ham lenger. Så tok det nesten et år til før jeg synes det var godt at det hadde blitt slutt, og jeg ikke kunne tenke meg å bli sammen med han igjen.

[Gjest Gjest_Hilde_*]

var sammen i 3 år, og det tok ca 1 år før det ikke gjorde vondt lenger.. tenker på han av og til, men det svir ikke lenger !

[Morgause]

Det nærmer seg et år for meg, og jeg merker at det går bedre. Løsningen, for min del, var ikke å "glemme" han, men å bygge opp meg selv og min selvtillit slik at jeg innså at jeg hadde det fint med meg selv igjen.

[Pokahonta]

Huff, det ser ut som at et år er malen her.. Iallefall om man er blitt dumpet av en man virkelig elsket!

Husker en venninne som "formante" meg om at tre mnd var toppen av tiden man kunne bruke på å ha kjærlighetssorg! Jeg tror ikke man har elsket om man sier sånn. Likevel, jeg bruker ikke et år av livet mitt igjen på å ha kjærlighetssorg (jeg satt ikke inne et helt år altså.. når jeg om noen år skal se tilbake på den epoken, håper jeg at jeg bare husker turene jeg var på, de morsomme vennene jeg fant det året og glemmer alt det såre, at eksen ikke helt lot meg gå og alle gangene jeg våknet med angst midt på natten)..

Kjærlighetssorg ER virkelig en sorg man må jobbe seg gjennom!! Tiden hjelper heldigvis godt til med å bearbeide dette!!

[Gjest Gjest]

ARghh.. deprimerende tråd..

Jeg er inne i uke 1 med kjærlighetssorg, og jeg takler rett og slett ikke tanken på at denne vondskapen skal vare i ett ÅR (eller mer)! Hver dag går ekstremt seint, jeg tenker ikke på andre ting enn han, jeg gråter rett som det er, klarer ikke å jobbe, klarer ikke å ha det morsomt.. jeg klarer bare å late som jeg har det, og skyve han et lite hakk bak i hodet, men han er der fremdeles hvert eneste sekund.

Hadde dere det virkelig slik så lenge? Jeg hadde håpet at klumpen i halsen ville løse seg opp snart, og at jeg ville få til å konsentrere meg om jobb fortest mulig (har en deadline i juni, hvis dette fortsetter så når jeg aldri den og vil ødelegge karrieren pga dette helvetet!!).

Uff, men det finnes vel ingen fasit akkurat. Jeg gleder meg bare sånn til den dagen hvor jeg har null følelser for ham.. kommer nok aldri til å tenke at det var bra det ble slutt, for det er det mest idiotiske og meningsløse bruddet jeg har hatt i mitt liv og han er fremdeles den perfekte mann.

[Pokahonta]

ARghh.. deprimerende tråd..

Jeg er inne i uke 1 med kjærlighetssorg, og jeg takler rett og slett ikke tanken på at denne vondskapen skal vare i ett ÅR (eller mer)! Hver dag går ekstremt seint, jeg tenker ikke på andre ting enn han, jeg gråter rett som det er, klarer ikke å jobbe, klarer ikke å ha det morsomt.. jeg klarer bare å late som jeg har det, og skyve han et lite hakk bak i hodet, men han er der fremdeles hvert eneste sekund.

Hadde dere det virkelig slik så lenge? Jeg hadde håpet at klumpen i halsen ville løse seg opp snart, og at jeg ville få til å konsentrere meg om jobb fortest mulig (har en deadline i juni, hvis dette fortsetter så når jeg aldri den og vil ødelegge karrieren pga dette helvetet!!).

Uff, men det finnes vel ingen fasit akkurat. Jeg gleder meg bare sånn til den dagen hvor jeg har null følelser for ham.. kommer nok aldri til å tenke at det var bra det ble slutt, for det er det mest idiotiske og meningsløse bruddet jeg har hatt i mitt liv og han er fremdeles den perfekte mann.

Det skjer, jeg lover... sorgen må du gjennom, men klart du kan gjøre mange aktive grep for at det skal gå fortere over. Hvis du, i motsetning til meg og millioner andre, klarer å kutte kontakten HELT, hjelper dette masse. Ingen sex, ingen sentimentale møter, ingen sms (som gjør at du venter i dagesvis på svar), og ingen rasjonering av at 'når han får tenkt seg om kommer han tilbake'.. (les: gjort alle feilene selv)

Vær tøff med degselv, og finn egenverdi og stram deg opp det beste du kan.. Det kan helt sikkert korte ned tiden masse.

Men gråt deg ferdig først du vennen,

[Gjest Gjest]

Det skjer, jeg lover... sorgen må du gjennom, men klart du kan gjøre mange aktive grep for at det skal gå fortere over. Hvis du, i motsetning til meg og millioner andre, klarer å kutte kontakten HELT, hjelper dette masse. Ingen sex, ingen sentimentale møter, ingen sms (som gjør at du venter i dagesvis på svar), og ingen rasjonering av at 'når han får tenkt seg om kommer han tilbake'.. (les: gjort alle feilene selv)

Vær tøff med degselv, og finn egenverdi og stram deg opp det beste du kan.. Det kan helt sikkert korte ned tiden masse.

Men gråt deg ferdig først du vennen,

Takk for klem

Jeg har faktisk klart å kutte kontakten helt, men det er bare en del av min plan for å få ham tilbake. Så jeg er skyldig i det siste du skriver, har overbevist meg selv om at han kommer tilbake når han har fått tenkt seg om.. Det er bare for tungt å tenke på at det faktisk er helt slutt akkurat nå, jeg klarer ikke å akseptere det. Den eneste trøsten er at jeg tenker vi vil bli sammen igjen.

Kanskje litt destruktivt, i tilfelle det ikke er sånn..

[Gjest Gjest]

jaja, man må bare lære det selv gjennom THE HARD WAY! hjelper ikke hva vi andre sier.

men bare så du har det i bakhodet så forlenger du sorgen MYYYE lenger ved å gå slik..

da bruddet endelig er et faktum for deg, det er først da du begynner sakte men sikkert å helbrede deg selv.

av erfaring tok det nesten to år på min første store kjærlighet. dette fordi vi var mye frem og tilbake, og jeg håpet for stort. og ble skuffa og såra- gang på gang. denne lærdommen tok jeg med meg videre..

også tok det kun 3-4 måneder på siste eks. selvom jeg vet at jeg forgudet og elsket han, viste jeg at dette forholdet kom ikke til å fungere i bunn og grunn. så disse tankene lå i bunn og skurra. jeg håpet at ting skulle bli annerledes og at vår situasjon skulle bedres, (ikke felles fremtidsplaner).

vi var alt for forskjellige. men jeg brukte ikke lang tid på å komme over han. selvom jeg grinte meg i hjel de første månedene. mye av grunn for at det tok så kort tid er pågrunn av at jeg godtok bruddet. forstod at det var endelig, og at det var over og ut. nå måtte jeg bare finne meg selv igjen i alt dette. hvem var jeg? hva likte jeg og gjøre? er jeg sterk nok? og klarer jeg meg helt allene? jeg fant igjen meg selv, og jeg ble så utrolig mye sterkere ved å være allene.

det var akkuratt i eksamens tiden min på høgskolen, bestemte meg for at den jævelen ikke skulle få ødelegge. så jeg la tankene til side og leste på dagen. og gikk ut med venninner på kveldene. og fant på mye i helgene.

det endte med at jeg klarte å glemme han ved å få oppmerksomhet av andre gutter. det var i tillegg sommer. så det ble mye fyll og rot .

etter sommeren fant jeg min nåværende kjæreste.

så når man godtar et brudd, er det så enklere å gå videre med rak rygg.

ikke tillate seg selv å leve i smerter og forhåpninger. for godtar man å vente og håpe så daler selvtilliten bare mer og mer... og selvmidlinenheten står i taket! da er det ikke rart at mange bruker lang tid på å komme over noen på..

[Ethereal]

Det har gått tre måneder nå, og jeg har fremdeles vondt når jeg tenker på han...

[Cata]

Jeg brukte 3 år.

*levende eksempel på at Ting Tar Tid*

[Gjest sandracasandra]

Fin tråd, fordi det er godt å se at jeg ikke er alene.

Jeg har sørget i et år nå. Noen dager er gode, og noen virkelig ille. Opp og ned. Men mest ned. han var den rette. Han er alltid i tankene mine. Jeg overlever med håpet om at han skal angre. Samtidig vet jeg at jeg ikke burde tatt han tilbake, om han skiftet mening.

Det er veldig vanskelig dager/uker etter vi har hatt kontakt. Nå derimot begynner jeg å bli såpass sterk at jeg muligens snart klarer å ikke svare han på telefon og mail. Ser frem til den dagen jeg med hånden på hjertet kan si at jeg er helt over han.

Det hjelper forresten å ha noen andre der, å flørte med, tenke gode tanker om. Selv om de ikke er i nærheten av min eks.

Denne tråden gav meg faktisk litt mot. Det vil bli bedre, etterhvert. Og kanskje det til og med er en der ute som er den rette for meg. For det finnes flere rette for en, det er det nødt til.

Gir en god klem til alle som er i samme situasjon. De fortjener ikke at vi skal sitte å sørge i årevis.

[Gjest Gjest]

he he og jeg som føler meg så alene og forlatt, og at sorgen aldri går over.

Følelsen av at ingen andre har muligheten til å forstå.

......... så er det en sammling med slike jenter her...

oki, min sorg er nok ikke så unik.

[Gjest Gjest]

Vi hadde vært sammen i ca. 2 år, og jeg brukte ca. 10 mnd. på å komme over han, og da fikk jeg meg også ny kjæreste.

[Gjest Gjest]

Et halvt år. Trodde aldri jeg skulle møte noen bedre. Men jammen har jeg møtt noen tusen ganger bedre. Egentlig kunne det også ha gått raskere om jeg hadde villet...Håper min eks virkelig lider, det fortjener han!

[Gjest Gjest_Annie_*]

ARghh.. deprimerende tråd..

Jeg er inne i uke 1 med kjærlighetssorg, og jeg takler rett og slett ikke tanken på at denne vondskapen skal vare i ett ÅR (eller mer)! Hver dag går ekstremt seint, jeg tenker ikke på andre ting enn han, jeg gråter rett som det er, klarer ikke å jobbe, klarer ikke å ha det morsomt.. jeg klarer bare å late som jeg har det, og skyve han et lite hakk bak i hodet, men han er der fremdeles hvert eneste sekund.

Hadde dere det virkelig slik så lenge? Jeg hadde håpet at klumpen i halsen ville løse seg opp snart, og at jeg ville få til å konsentrere meg om jobb fortest mulig (har en deadline i juni, hvis dette fortsetter så når jeg aldri den og vil ødelegge karrieren pga dette helvetet!!).

Uff, men det finnes vel ingen fasit akkurat. Jeg gleder meg bare sånn til den dagen hvor jeg har null følelser for ham.. kommer nok aldri til å tenke at det var bra det ble slutt, for det er det mest idiotiske og meningsløse bruddet jeg har hatt i mitt liv og han er fremdeles den perfekte mann.

Det blir bedre! det kommer til å være oppturer(som når du tror du kanskje har glemt ham) og nedturer (som når du ser han igjen,eller finner en ting som er hans), men etter hvert blir du sterkere og sterkere! Det er værst i begynnelsen, da føles det helt JÆÆVLIG.. Men du greier dette! Finn deg en hobby,vær masse med venner, og snakk ut om det!

Stor klem

[Riskrem]

Det har tatt litt over et år for meg (et år og 2 mnd ca). Jeg er ikke 100% ferdig med ham enda, men det skjer når det skjer. Jeg får fortsatt tårer i øynene når jeg tenker tilbake på hvor trist og deprimert jeg var for et år siden. Det var grusomt! Men nå er jo ting så mye bedre

[Gjest Gjest_Anette_*]

Det har gått ca.10 måneder nå og det hender jeg fortsatt sliter veldig av å tenke på oss, men det har mye med at vi har så mye kontakt ennå tror jeg.

Jeg vil så gjerne gi slipp på han, men klarer det ikke helt. Vi har ikke fått solgt leieligheten vår så må ha mye med hverandre å gjøre. Oppfører oss som vanlig, men ikke fysisk og det tror jeg gjør det vanskeligere å komme over han. Tenker flere ganger at vi hadde det jo ikke vondt, men var alt for forskjellige, kan det likevel gå?

Innerst inne vet jeg at vi har gjort det riktige og må bare bite tennene sammen. Men det står så respekt av dere som klarer å gi slipp på kontakten, det har jeg mye problemer med. Hjelper forhåpentligvis når leiligheten er solgt og jeg får mitt eget sted å bo.

Veldig fin tråd.

Har trodd flere ganger at det må være noe galt med meg som aldri kommer over eksen.

Det er lys i tunnellen.