Grådig samboer spiste opp alt middagsmaten før jeg rakk hjem fra jobb

[Gjest Gjest]

Samboer har 2 særkullsbarn, vi har en 3 åring sammen og jeg er gravid med nr.2, kanskje litt emosjonell pga graviditeten, men jeg bidrar ikke mindre hjemme for det, vasker klær, lager mat, følger og henter, i tillegg til full jobb og en stadig mer plasskrevende mage.

I går da jeg kom hjem fra arbeid, duftet det deilig mat i huset. Samboer og de to særkullsbarna satt og gaflet i seg middag. Det hører med til historien at samboer er svært grådig i matfatet, han spiser dobbelt så mye som han trenger (og har også bare est ut de siste årene). I det jeg kommer inn på kjøkkenet ser jeg at han hiver innpå noen svære munnfuller så det spruter av spaghettitråder og kjøttsaus. Og kasserollene er tomme!! De har spist opp alt, og jeg som var skrubbsulten etter en lang dag på jobb.

Det hadde aldri falt meg inn å ikke sette av mat til han, dersom det hadde vært motsatt situasjon. Han kunne forsynt seg litt mindre, heller tatt en brødskive ved siden av. Eller laget større porsjon/kokt mere spaghetti og drøyet kjøttsausen. Stedatteren min sa også at det var unødvendig at det ikke ble noe igjen, for" pappa hadde forsynt seg kjempegrådig."

Så jeg ble skikkelig sint. Det ser barnslig ut når jeg skriver det her, men det føles som om han setter seg selv og sin egen mage foran meg (og min mage), skynder seg å spise opp før jeg rekker hjem.

Og nå er han liksom sint på meg fordi jeg er sint på han. Han mener åpenbart at jeg ikke har noen grunn til å være sint, men jeg er så sint at jeg vemmes over å se han. Hva skal jeg gjøre? Vente til jeg kjenner at sinnet glir over? Har vært sint siden i går ettermiddag...

[Gjest]

Slutt å lag mat til han, eller pass på at barna og du forskyner deg først slik at han rett og slett ikke får en for stor porsjon...

[Gjest Gjest_pippen_*]

Ja, syns du har rett til å være sint. Egoistisk oppførsel! Han er sikkert sint tilbake fordi han skammer seg og vet at du har rett... Uansett så er det ikke noe hjelp i å gå rundt å være sint i lange tider. Få blåst det ut og bli ferdig med det. Det beste hadde vært å bare blåst det ut der og da, blir for dumt å gå å være sint og sur i lange tider pga dette. Høres egentlig ut som at dette bare var den berømte dråpen og at det er mer som egentlig plager deg.

[Gjest Gjest_pippen_*]

men det at det er hans særkulsbarn syns jeg er helt irrelevant i denne sammenheng! Det var jo samboeren din det gjaldt, ikke dem...

[Gjest Stjernedryss]

men det at det er hans særkulsbarn syns jeg er helt irrelevant i denne sammenheng! Det var jo samboeren din det gjaldt, ikke dem...

Jeg stusset også litt på at det ble nevnt. Unødvendige detaljer.

[Gjest Gjest_Gunn_*]

Jeg synes dette var dårlig gjort av samboern din, dvs. om han visste at du kom til den tiden.

Hvis det derimot er sånn at du jobber overtid/sent og sjeldent kommer hjem til fast tid så tror jeg rett og slett han er blitt vant til at maten bare blir stående og bli kald før du kommer hjem. Hvis gubben jobber sent og ikke sier i fra i god tid slik at jeg kan utsette middagen så føler jeg meg ikke skyldig om det er tomt når han kommer hjem.

[Gjest gjeest]

Jeg hadde klikket totalt, men det virker som det ligger litt mer bak også kanskje?

Skjønner også at du blir ekstra sint med ekstra hormoner også...

Hvis det ligger noe mer bak kan det også være godt å få ut..

Jeg sperrer også sinne inne i visse situasjoner til jeg inser hvor dumt det er å bli sint for noe sånt, men DET DER ville jeg ikke sperret inne!

[Piper]

Jeg synes dette var dårlig gjort av samboern din, dvs. om han visste at du kom til den tiden.

Hvis det derimot er sånn at du jobber overtid/sent og sjeldent kommer hjem til fast tid så tror jeg rett og slett han er blitt vant til at maten bare blir stående og bli kald før du kommer hjem. Hvis gubben jobber sent og ikke sier i fra i god tid slik at jeg kan utsette middagen så føler jeg meg ikke skyldig om det er tomt når han kommer hjem.

Mener du virkelig at den som kommer seint hjem, skal måtte lage sin egen mat når personen vel kommer hjem? Er det så vanskelig å varme opp maten igjen? Og er det virkelig så vanskelig å lage mat nok til hele familien?

Til ts:

En utrolig egoistisk mann du har valgt, og jeg hadde blitt både sjokkert og rasende om min mann hadde gjort noe slikt. Her i hsuet lager man nok mat til alle, og de som kommer seint hjem får varme opp maten når de vel kommer. Det er ikke tomt for middag, bare fordi den ene kom for seint hjem.

Endret 4. februar 2009 av Piper

[Gjest TS]

Ja, syns du har rett til å være sint. Egoistisk oppførsel! Han er sikkert sint tilbake fordi han skammer seg og vet at du har rett... Uansett så er det ikke noe hjelp i å gå rundt å være sint i lange tider. Få blåst det ut og bli ferdig med det. Det beste hadde vært å bare blåst det ut der og da, blir for dumt å gå å være sint og sur i lange tider pga dette. Høres egentlig ut som at dette bare var den berømte dråpen og at det er mer som egentlig plager deg.

Jeg burde sikkert blåse det ut, rope og skrike og slikt, men jeg synes det er ekkelt å "ta av" foran barna. Jeg sa bare at jeg syntes det var veldig dårlig gjort, og så gikk jeg ut av kjøkkenet, stelte 3 åringen, la henne etterhvert, pratet litt med stedatter om løst og fast, og gikk og la meg. Samboer holdt seg unna hele kvelden (siden han er sur siden jeg er sur...).

Dråpen? Mulig. Det har irritert meg at han ikke hjelper meg mer med 3 åringen i det daglige. Og jeg har begynt å grue meg for hvordan det vil bli med en en nyfødt baby og en trassig 3 åring ved siden av. Jeg er redd han ikke kommer til å ta initiativ til å hjelpe meg med morgenstell/kveldsstell av 3 åringen eller av babyen.

Det irriterer meg også at ikke særkullsbarna hans hjelper mer til, men man kan vel ikke forvente så mye av 5 - 6-klassinger, de har mange aktiviteter og trenger endel hjelp til skolearbeid. Dessuten er de alt i alt snille og flinke barn. Men jeg synes jo at når jeg hjelper de eldste med lekser, så kan samboer hjelpe med stell av den minste, uten at jeg behøver å be om det.

Og så har jeg denne ekle tanken i bakhodet, som har kommet i takt med at magen har vokst, at han egentlig ikke ønsker barn med meg, at han føler han har nok med de to han hadde fra før. Det er vel en form for sjalusi, kanskje går jeg bare rundt og leter etter bevis på at det er slik, som dette med middagen. Bevis på at han kjenner seg ferdig med kvinner og svangerskap, småbarnsliv, og heller vil gå videre med sine store barn (som han er veldig ambisiøs på vegne av, både når det gjelder idrett og skolegang) og sin yrkeskarriere...

Vet ikke hva jeg skal gjøre, synes det er plagsomt å være til for tiden (men har det heldigvis veldig godt på jobben da...)

TS

[Susan Sto Helit]

Om han visste du kom hjem til middag, og ikke hadde laget mat til deg, men til alle andre i huset, så hadde jeg lurt på hva han tenkte med.

Om han ikke visste når du kom hjem, så synes jeg du overreagerer.

Og det at han spiser for mye, synes jeg er en helt egen sak, som ikke egentlig har noen sammenheng med om det var mat igjen til deg eller ikke.

Høres ut som om du irriterer deg over at han legger på seg, og ikke viser vilje til å gjøre noe med det.

[Tiit]

Jeg var selv gravid for noen måneder siden, og jeg kjenner det samme raseriet som du beskriver inni meg når jeg leser Syns du har rett til å bli irritert på hans grådighet og manglende syn på hva du trenger. DU bør bli skjermet og passet ekstra på av mannen i disse dager, sånn er det bare. Så synd når disse mennene ikke skjønner såpass.

Jeg har ikke noe spesielt råd til deg, for skjønner de ikke, så skjønner de ikke. Du kan selvsagt forklare det for ham, og gi ham det inn med teskje.. Men det kan likevel ende med at du bare forsterker din rolle som gravid bitch som er urimelig og sur.

Jeg syns du skal skjemme deg selv bort. Spis ute på et sted der du liker deg, eller kjøp noe godt bare til deg selv og kos deg med. Lag deg en skikkelig "skjemme bort" - dag, og gi deg selv den omsorgen du trenger. Kanskje han skjønner det en dag, og gir deg det du trenger. I mellomtiden må du ta ekstra vare på deg selv.

Og om det hjelper på humøret, kan du godt ta en barslig hevn på gubben. Lag noe godt som ikke rekker til ham. Så kan han kjenner på sin egen kropp hvor artig det er...

Jo, jeg kjenner gravidhormonene strømme når jeg ser for meg mannen din som slurper i seg de siste spagettirestene. Hrmf!!!!

Edit: nå leste jeg det siste innlegget ditt, og din sårhet pga av manglende deltakelse og redsel for at han egentlig ikke ønsker barn. Det høres ut som om du går alene med mange tanker som du ikke får til å snakke med ham om. Prøv å snakk med ham om dette. Dere er jo to om bestemmelsen om barn, men underveis i de 9 mnd kan man begynne å føle seg alvorlig alene om det hele. Det er umulig for mannen å forstå hvordan det kjennes. Det er så lett at små bagateller blir forsterket, og følelsene er er så intens tilstede at man kan bli helt utslitt av det. Jeg tror det er noe med at den gravides første og viktigste oppgave er å beskytte og verne barnet sitt, og sørge for at part neren vil stille opp på samme vis. Noe biologisk som dukker opp for å verne de små som trenger de voksne til fulle. Men inni hodet til den gravide kan man bli helt opphengt på en måte som bare blir slitsomt. Tror de er lurt å ha som utgangspunkt at pappaen kommer til å bli en super pappa også for den lille. Du vil sikkert oppdage det etterhvert. Stol på ham, og ikke vektlegg de overgravide tankene som surrer og går.

Endret 4. februar 2009 av Tiit

[Gjest Gjest_Gunn_*]

Mener du virkelig at den som kommer seint hjem, skal måtte lage sin egen mat når personen vel kommer hjem? Er det så vanskelig å varme opp maten igjen? Og er det virkelig så vanskelig å lage mat nok til hele familien?

Til ts:

En utrolig egoistisk mann du har valgt, og jeg hadde blitt både sjokkert og rasende om min mann hadde gjort noe slikt. Her i hsuet lager man nok mat til alle, og de som kommer seint hjem får varme opp maten når de vel kommer. Det er ikke tomt for middag, bare fordi den ene kom for seint hjem.

Om jeg lager noe spesielt godt, slik at de som er tilstede spiser opp (selv om det var beregnet en porsjon til ham) så ja, da synes jeg ikke synd på ham som kommer hjem sent uten å si i fra.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde blitt bra forbannet selv, uten gravidhormoner.

Det var en veldig egoistisk ting å gjøre. Når man lager mat, lager man nok til hele familien. Om en person kommer senere hjem, så setter man av mat til dem, som de kan varme opp når de kommer hjem.

Og du kom jo ikke sent-sent heller, når du kom såpass tidlig at du fikk sett at de slafset i seg de siste restene.

[Gjest Gjest]

Her i huset vet vi når den andre kommer hjem fra jobb (hvis vi ikke kommer direkte hjem, men jobber overtid, gjør noen ærende, skal på trening osv så gir vi beskjed). Den som kommer først hjem lager mat, og hvis det ikke er noe veldig spesielt så venter vi med å spise til den andre kommer hjem.

Kommer jeg hjem tre timer etter sambo så spise han selvsagt selv, og lager da ikke mat til meg heller. Men, om jeg hadde kommet hjem og han satt å spiste middag da - uten å lage til meg hadde jeg blir svært overrasket. Både over at han ikke hadde laget mat til meg også, samt at han ikke hadde ventet på meg. I og med at de fortsatt satt å spiste da du kom hjem forstår jeg ikke hvorfor de ikke ventet på deg.

(men, nå har jeg ikke barn i den alderen, det kan vel ha vært fordi de skulle få spist før de skulle avgårde på en aktivitet eller noe. Men det er uansett dårlig, hvis han viste at du kom hjem like etterpå så burde han ha laget mat til deg)

Jeg blir irritert på dine vegne!

[Gjest Gjest]

Er det du som har skrevet på KG mange ganger i frustrasjon over din manns gjerrighet i familieøkonomien også?

Hvis det ikke er deg, og hvis dette er et engangstilfelle, ville jeg nøyd meg med å forklare i klartekst hva jeg synes, og la det bli med det. Hvis han rett som det er prioriterer å overspise fremfor at du skal få smake middagen, ville det være ytterligere brensel på bålet for min del.

[Gjest Gjest]

Du må snakke med ham, på tomannshånd, uten å være sint.