Offshore lærling

[Celica]

Hei!

Jeg har vært sammen med kjæresten min i nesten 3 år nå, og i september 2008 begynte han i lære i Nordsjøen. Han jobber 2 uker og er 4 uker hjemme. Problemet mitt er at jeg sliter veldig når han er ute på jobb. Jeg blir veldig deprimert, bryter ofte sammen og savner ham altfor masse. Er det noen som har vært borti samme problemet? Hvis ja, hvordan kom du "over" det? Hadde gjerne trengt noen gode erfaringer her, altså.

Hilsen fortvilet jente.

[Gjest *Frida*]

Samboaren min jobba også offshore, og både eg og han syntes det var vanskelig. Me savna kvarandre når han jobba, og så var det heller ikkje alltid fint at han var heime 24-7, når eg jobba som vanlig, og han hadde lite å gjere på.

Løysninga for oss var faktisk at han bytta jobb, så no jobbar han her heime.

Har ingen gode råd til deg, anna enn at eg forstår deg veldig godt!

Du skriv forresten ingenting om kva han synes om dette? Har du fortalt han korleis du har det?

[Celica]

Han trives veldig bra i jobben, og siden han gjør det vil jeg ikke ødlegge for han. Jeg har ikke snakket så mye med ham om det. Men jeg begynner å grine hver gang han skal reise, men tror ikke han forstår hvor tungt det er når han er borte. Han sier han savner meg, men tror ikke han legger like mye i det som meg. Jeg er litt redd for å snakke med ham om det med tanke på at det kan ødlegge for han når han er på jobb. At han f.eks bare går å tenker på hvordan jeg har det hjemme, istedefor å ha det greit på jobb. Ikke vet jeg.

[^^Belle^^]

Han trives veldig bra i jobben, og siden han gjør det vil jeg ikke ødlegge for han. Jeg har ikke snakket så mye med ham om det. Men jeg begynner å grine hver gang han skal reise, men tror ikke han forstår hvor tungt det er når han er borte. Han sier han savner meg, men tror ikke han legger like mye i det som meg. Jeg er litt redd for å snakke med ham om det med tanke på at det kan ødlegge for han når han er på jobb. At han f.eks bare går å tenker på hvordan jeg har det hjemme, istedefor å ha det greit på jobb. Ikke vet jeg.

Det går over etter hvert skulle jeg tro. Jeg har også en kjæreste som har jobbet offshore eller på båt så og si siden vi ble sammen for 6,5 år siden. Det var fryktelig kjipt i begynnelsen, men nå er jeg vant med det og det funker veldig fint.

Noen tips:

* vær kjempeflink til å finne på noe med venner, familie eller bare deg selv. Ikke sitt hjemme alene når du er i det humøret at alt bare er dritt.

*Lag en kjempegod middag i alle fall én dag i uka, til bare deg selv, gjerne noe du liker kjempegodt, men som han ikke er så glad i. Da får du den følelsen av ''glede'' over at du kan spise akkurat hva du vil.

* Sett på den mest klissete filmen du finner, en du vet at han hater og bare kos deg. Jeg pleier å ha Sex og Singelliv eller Top Model maraton når min kjære er borte. Da får jeg den vissheten og ''friheten'' til å se akkurat hva jeg vil, når jeg vil.

* Vit at du er heldig som har han hjemme så lenge om gangen, det er det ikke alle som har. Og at han bare er borte 2 uker - selv om det kan virke som en evighet noen ganger. (1 måned, det er en evighet det! )

* Vit at du blir vant med det etterhvert som tiden går, men du kommer selvsagt til å savne ham uansett. Min kjære er veldig flink til å ringe hver eneste dag, det trenger jeg. Nå vet jeg ikke hvor ofte du snakker med din kjære, men jeg ser ikke at det er noe i veien for å si at du trenger å høre stemmen hans hver dag, det bør han tåle.

Lykke til!

[Celica]

Tusen takk for gode råd

Jo, han ringer hver dag, hehe

[Gjest Purple Haze]

Kjæresten min jobber også 2/4, og i tillegg bor vi 46 mil fra hverandre, så klart det kan være vanskelig noen ganger. Det blir masse savne og lengte i perioder.

Men jeg er flink til å sysselsette meg selv når jeg er alene. Har full jobb, er mye sammen med venner, tar meg av hunden min og er sammen med familie når kjæresten er borte fra meg.

Det er viktig å fylle tiden med noe positivt, ikke bare sette seg ned og savne.

Vet at min kjære stortrives på jobb, så jeg hadde aldri krevd at han skulle bytte jobb.

Når vi en gang flytter sammen, kan det hende jeg kommer til å sette pris på alenetiden mens han er på jobb...

[Celica]

Vi bor smmen da, og rart nok så setter jeg veldig liten pris på alenetiden jeg har, hehe. Det er mye på dagtid det er vanskeligst. Jeg har ikke jobb, går på skole 2 dager i uken og er i tillegg gravid (veldig masse hormoner som spiller inn, hehe). De fleste vennene mine jobber / går på skole. Og jeg har nesten bare guttevenner, og det er noe som ikke alltid er like populært fra typen min sin side. Jeg pleier å "flytte inn" hos moren min de 14 dagene han er vekke, men alikevel er savnet stort.

[Gjest nordsjøenke]

Sånn har vi hatt det i ti år og det funker kjempebra. Kunne ikke tenkt meg å ha ham gående hjemme og dasse i en 9-4 jobb som han mistrives i og tjener halvparten så godt. Det gir meg mulighet til å være selvstendig og drive med mine ting. Jeg er aktiv med hus, barn, venner og familie når han er borte. Og det er tilfredsstillende å løse alle problemer som kommer underveis selv!

Dessuten er det godt å savne. Man får litt perspektiv på hva man har FØR man kaster det ut av huset!

Viktig at han tar hensyn til deg og dine rutinger når han kommer hjem da. At han er rask til å sette seg inn i det daglige og hjelper til. Han har ikke "fri" i fire uker nei! Og viktig at du gir ham rom og tid til å roe ned og komme inn i dine rutiner! Så du ikke forventer tipp topp shape og at han skal vite alt om hva som skjer og når i det han kommer inn av døra.

Selv om man er sliten selv etter å ha vært alene så må man tenke at han faktisk har vært på jobb. Det tar et par dager å nærme seg "jeg vil ha/jeg gir" når han kommer hjem. Så man ikke lager et helvete fordi han bare kan ligge på sofaen en dag eller to når han kommer. (Vi som har barn er vare på dette, og det er noe vi snakker mye om)

Lykke til! Jeg er sikker på at dette går seg til.