Jeg har mistet meg selv

[Gjest Gjest]

Jeg er ei jente som nå har blitt 30 år. frem til i det siste har jeg vært en person med god selvtillit. Jeg har vært aktiv, energisk og sprudlende, populær, morsom og flink i det jeg har holdt på med. I dag... er jeg slapp, kjedelig, i hvert fall ikke morsom og jeg ler sjelden. Jeg er gjerne den som er stille på fest, jeg som var midtpunktet før. Mye har med at jeg ikke har den selvtilliten jeg hadde før. Jeg var rappkjefta og hadde alltid noe å komme med. Men jeg har liksom mistet denne egenskapen helt, og bryr meg plutselig mye om hva folk synes. Så jeg oppfører meg korrekt og smiler og er høflig. Humoren min har jeg også mistet. Jeg ler liksom aldri lenger, og noen ganger ler jeg av ren høflighet fordi alle rundt meg ler og fordi jeg merker at det er teit å ikke le i den sammenhengen.

Jeg føler jeg har mistet meg selv. Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Jeg synes de menneskene jeg går sammen med er kjedelige, trives ikke på jobb, holder ikke må med noe spes. hobby eller trening som jeg liker. og så er jeg plutselig så usikker på meg selv.

Hvordan finne meg selv igjen? Jeg hadde før flust av venner, men nå mister jeg venner. Og det er nok fordi de kjeder seg hos meg. Og jeg skjønner de godt jeg...

[MissStiles]

Har det skjedd noe spesielt da siden du ikke er energisk, aktiv osv lengre??

[Gjest Gjest_meg_*]

Deprimert?

[Gjest Gjest]

Det har ikke skjedd noe spesielt... Jeg har det kjempebra! Derfor jeg ikke fatter dette helt. eneste jeg kommer på et at jeg savner å ha venner rundt meg som jeg har det moro sammen med. Og kollegaer. Jeg har byttet til en jobb der jeg synes kollegaene er kjedelige. Men jeg begynner å føle det er så få personer jeg har det moro sammen med, så det må jo være meg det er noe galt med...

[MissStiles]

Da ville jeg prøvd å bli kjent med nye folk og få meg flere venner. Du kan bli kjent med folk her på KG f.eks.

[Gjest Gjest]

Det er liksom ikke bare det heller. For jeg sliter med å være meg selv sammen med andre folk.

[Gjest kaffedama]

Først og fremst: Å si at du har det "kjempebra" etter at du har skrevet det første innlegget høres ut som selvbedrageri. Selv om alt "objektivt sett" i livet ditt ser OK ut er det tydelig at du ikke har det kjempebra.

Det høres ut som om du kan være lett deprimert. Har det skjedd noe annet i livet ditt som kan ha utløst dette? Presser du deg selv for langt på jobben eller privat?

Et første tegn på depresjon kan være at man evaluerer seg selv mye strengere enn før og legger skylden på seg selv, og prøver enda hardere å leve opp til egne/andres forventninger.

Råd som har hjulpet meg:

Først og fremst: sjekk jernlagrene dine hos legen. Lavt jernnivå kan gi depresjonssymptomer.

La deg selv få lov til å føle det du gjør, uten å tenke at du burde/skulle/må føle annerledes. Tankene og følelsene dine er ikke nødvendigvis konstruktive og "riktige" (det er de ikke hvis man blir deprimert), men det hjelper ikke å "dømme" dem.

Prioritér deg selv og ting som gir deg energi. F.eks. treffe gode venner, trene, ta et varmt bad etc. Vær strengere til å nedprioritere/si nei til andre ting.

Tenk hva du ville sagt til deg selv dersom du var en god venn/venninne som slet med det samme, og forsøk å følge de rådene. Ofte er vi mye strengere mot oss selv enn vi er mot andre.

Fortell hvordan du har det til noen, enten en god venn/venninne, fastlegen eller evt hjelpetelefonen for mental helse eller noe sånt.

Send meg gjerne en PM.

[Gjest Gjest]

Er det kun nå i mørketida du har hatt det sånn, så kan det jo være vinterdepresjon. Det ER mørkt og kaldt og jævlig her i landet, ingen tvil. Ser jeg ut vinduet nå, så er det nesten -10 og masse snø. Ikke noe som gjør meg i godt humør akkurat. Merker at sola har snudd, det er litt mer lys om dagene (ihvertfall høyere sol slik at det faktisk skinner inn her og ikke bak trærne!).

Om du føler du bare omgår kjedelige folk, vel gjør noe med det! Bli kjent med folk her, på nettby, facebook? (let etter gamle venner? men ofte har man jo vokst fra hverandre...).

Skifte jobb er kanskje vel drastisk, men det er utrolig viktig å ha noe å gå til hver dag som GIR deg noe. Og da mener jeg ikke penger. Om du bare blir nedtrykt av både selve jobben og kollegene, vel.. Jeg hadde selv en møkkjedelig sommerjobb, tenkte det "går vel for 2 måneder". Så begynte kolleger å "ta" meg for ting de selv rota vekk!!!!! Så jeg mistrivdes jo sterkt. Og da er to grunner for å "grue seg litt" til jobb. Og jo flere grunner man får, jo lettere er det å tenke at "det må jo være MIN feil at ingen liker meg". Det trenger det ikke å være. Det er alltid noen sure kjerringer som MÅ ta alle rundt seg.

Begynn å heng i andre miljøer. Har partiet ditt lokallag? Møt opp! Kanskje du bare trenger å bli engasjert i noe. Skaff deg en hobby? Helst en litt sosial en. Om det er sosial i virkeligheten eller over nett. Diskutere felles intresser på nett gir det jo faktisk noe. Du lærer av andre og de lærer av deg. Da kan det gå an å ha en møkkajobb til du finner noe bedre, så lenge fritiden består av pluss-ting. Viktig å få noe for det man gjør!

Jeg har brutt kontakten med altfor mange siste årene, nettopp fordi jeg har bare GITT dem, aldri FÅTT noe. De har tatt all energi. Så da jeg flytta, så var valget enkelt. Hvorfor holde kontakt over msn med folk jeg igrunn ikke savner?

Rydd litt opp i livet ditt ihvertfall. Vekk med intresser, venner og andre ting som ikke GIR noe. Og finn noe nytt.

Kanskje du bare har kommet til et punkt hvor du er lei av alt det gamle?

[Veronica88]

Om du føler for å ta kontakt for å se om vi har noe til felles, så har jeg nå logget på.

[Gjest Methuselah]

Hvordan kan man miste seg selv ?... Tenk hvor var du sist gå tilbake så burde du finne deg selv

[Gjest Gjest]

Så utrolig søte dere er!! Føler meg litt bedre nå. Jeg sliter nok med et eller annet, men det er så diffust liksom... Det jeg synes er mest tydelig er at jeg har fått så dårlig selvtillit. Jeg er helt annerledes der enn før. Jeg har begynt å tvile på meg selv når jeg skal ta beslutninger, og føler meg helt håpløs. Når folk sier i mot meg eller kritiserer meg så knekker jeg helt sammen. En annen ting er at jeg har blitt så utrolig desperat etter å få ros. Sånn var jeg da aldri før. Og jeg får aldri ros. Kjæresten min er veldig flink til å gi meg komplimenter som at jeg er pen og sexy og sånn, men aldri på ting jeg gjør. Og når jeg sier noe selv, at jeg har vært flink, så bare ler han på en måte og sier liksom ikke det jeg trenger å høre Men jeg klandrer ikke han altså. er meg som har noen rare behov om dagen.

Også har du svigerforeldrene mine. De spør aldri om noen ting. De vet ikke hva jeg jobber med en gang, og de vet ingenting om livet mitt. Det lille de vet har jeg fortalt på eget initiativ. Og jeg føler meg så uinteressant når jeg er sammen med de. Når jeg var sammen med eksen min så var svigerforeldrene hans så veldig interessert i meg, og jeg hørte hele tiden gjennom andre at de sa hvor flink og smart jeg var, og hvor heldig han var som hadde funnet sånn en flott dame. I tillegg kunne kjæresten min sitte og fortelle ting om meg, hva jeg hadde gjort osv mens foreldrene hans var skikkelig imponerte og entusiastiske. Jeg tenkte ikke over det i det hele tatt da, men nå... Nå savner jeg det.

Jeg får aldri tilbakemeldinger på noen ting, jeg føler meg ikke flink i noe jeg gjør. Jeg føler ikke at noen ser meg lengre...

Jeg vil gå sammen med folk som gir meg energi, og oppmerksomhet. Jeg tror jeg er litt ensom rett og slett. Da jeg var student hadde jeg mange venner, og vi hadde det så moro sammen. Men jeg studerte på en annen kant av landet, og alle har flyttet til hver sin kant og stiftet familie.

Det ene tiltaket jeg har kommet på, er at jeg skal begynne med noe jeg er flink til. Men så kommer jeg ikke på noe som helst.

Så jeg må altså finne nye venner, ny jobb og en ny hobby. Ikke vet jeg hva jeg vil jobbe med...

[Gjest Gjest]

Det har ikke skjedd noe spesielt... Jeg har det kjempebra! Derfor jeg ikke fatter dette helt. eneste jeg kommer på et at jeg savner å ha venner rundt meg som jeg har det moro sammen med. Og kollegaer. Jeg har byttet til en jobb der jeg synes kollegaene er kjedelige. Men jeg begynner å føle det er så få personer jeg har det moro sammen med, så det må jo være meg det er noe galt med...

Du kommer Aldri til å få det gøy med den innstillingen i hvertfall...

så ja, det er deg.

[Gjest kaffedama]

Lattelig kommentar av forrige gjest. til forumtroll.

Så jeg må altså finne nye venner, ny jobb og en ny hobby. Ikke vet jeg hva jeg vil jobbe med...

Det er ikke rart du kan føle deg deprimert eller overveldet med en slik oppgave foran deg!

Jeg vil fortsatt anbefale deg å finne noen å snakke med.

I tillegg synes jeg du skal lage en prioriteringsliste for deg selv. Hvilken av disse tingene er det viktigst for deg å gjøre noe med? Fokusér på én ting av gangen, det er lett å bli motløs når man skal gjøre alt på en gang.

Brainstorm med deg selv noen tiltak innenfor det området du ønsker å jobbe med først. Hvis du f.eks. velger "finne nye venner" kan tiltak være "sjekke om det er KG-treff i nærheten der jeg bor" "være med på fest med venninne X for å bli kjent med hennes venner" "invitere med nabo Y på kafé". Tenk på hva slags folk du har lyst til å bli kjent med, hvor finner du de folka?

Kanskje ny hobby kan være første skritt mot nye venner?

Tiltak rundt ny hobby kan være sjekke ut idrettslag/kulturtilbud/fyll inn det som passer i nærheten av der du bor, skrive en liste over ting du liker å gjøre og kan tenke deg å lære mer om (lage mat? håndarbeid? skrive? språk?)...

Begynn med å gjøre EN LITEN TING fra lista over brainstormtiltak! Det kan gi deg mot underveis å se at du er i gang, du trenger ikke løse alle problemene på en gang.

Lykke til!

Endret 5. februar 2009 av kaffedama

[Mona-Lisa]

Jeg har det akkurat sånn jeg og, har "misten" den jeg pleide å være og er bare deprimert og trist hele tiden..skjønner på en måte at du sier at "alt er topp"

Selv føler jeg at jeg ikke har noen store uløslige porblemer for øyblikket, men det hjalp å snakke om ting som har skjedd og ting som jeg er redd for skal skje med venninne mine..Jeg er fortsatt sånn..energiløs og ler aldri lengre.

Jeg har fått anbefalt mat som gir energi, mer jern og sånt, har ikke prøvd det enda og tviler på at det kommer til å virke, men funker kanskje for deg da

Håper det ordner seg for deg, for å være alt det du har beskrivet høres ikke ut som "alt er topp" da

Høres ut for meg som om du er veldig ensom dda..

[Pjukset]

Enig med kaffedama at du bør sjekke ut mangel på jern, men det er flere fysiske mangler som kan føre til depresjonssymptomer, eks betennelse i skjolbrukskjertel. Hvis du plutselig har fått depresjonssymptomer og trekker deg unna venner så ville jeg først og fremst tatt blodprøver. Ei venninne gikk og var utslitt/deprimert i 2 år før en lege endelig fant ut at hun led av betennelse i skjolbrukskjertelen.

Hvis alle prøver er OK så må man vurdere at det kan være psykosomatisk.

[Gjest Gjest]

Trådstarter her. I går når jeg prøvde å trene litt ble jeg veldig svimmel. Så kanskje det er noe med jern?? Er det bare å ta jerntilskudd og se om det blir bedre eller?

[Pjukset]

Trådstarter her. I går når jeg prøvde å trene litt ble jeg veldig svimmel. Så kanskje det er noe med jern?? Er det bare å ta jerntilskudd og se om det blir bedre eller?

Det er vel lurt å gå til lege og sjekke om du har noen mangler og eventuell hva du mangler før du begynner med tilskudd.

[Gjest kaffedama]

Det er vel lurt å gå til lege og sjekke om du har noen mangler og eventuell hva du mangler før du begynner med tilskudd.

Ja. Man skal ikke ta jern med mindre man har jernmangel.

[Fernanda]

Hei

Føler med deg - har hatt det litt sånn selv, men er kommet over det verste :-)

Prøv å være litt åpen om hvordan du føler deg. De vennene som kjenner deg fra da du var "midtpunktet" vil kanskje bli lettet over å høre at du fortsatt fins inni der?

Kanskje kan de hjelpe deg med å finne på noe! Og ikke minst; kanksje de opplever noe lignende selv? Plutselig har du kanksje et helt annet vennskap med dem enn du har nå. Slike tanker er vanligere enn du tror, og det er godt å snakke om det, ikke bare her inne :-)

Og så; på den ene siden savner du oppmerksomhet, på den annen side sier du at du har "begynt å bry deg om hva folk synes". Du bør prøve å trene opp selvtilliten din! Den skal ikke være avhengig av at folk roser deg for at du er flink og pen og imponerende, den skal komme fra dypet av deg selv, og når den er sterk nok så tåler den både kritikk og fravær av ros.

For å trene selvtilliten kan det hjelpe å skrive litt, få ned på papiret hva du er stolt av, og hva du må jobbe videre med. Gi selvtilliiten noen omganger i din egen boksering, så får den øvd seg litt!

Ellers er det bra å trene litt, likegyldig hva, bare bli litt sliten. Bruke kroppen gjør deg gladere og får deg til å sove bedre. Helt sant.

Og; støtt deg på kunsten. Les gode bøker, se gode filmer, finn "din" musikk og dans rundt i stua! Det hjelper mer enn KK-artikler og selvhjelpsbøker.

Har nettopp lest "saman er ein mindre aleine" av Anna Gavalda, anbefales til tøffe og triste jenter. Litt tung i starten, men den tar seg veldig opp og gir deg masse energi!

Ellers; tror mange har en liten "bli-voksen-krise" etter at 20-åra er over, plutselig er det ikke skoleår lenger, med klare "horisonter" og nye og spennende år. Plutselig er det mer ansvar, man må tilbringe så utrolig mye tid på en eller annen litt kjedelig jobb, og av en eller annen grunn føles livet litt "tomt" - kanskje på grunn av at noen gamle og helt urealistiske forventninger....

Man kan ikke bare sitte og se det skje, man må brette opp ermene og ta i et tak og finne sitt eget liv, og alt som er viktig for en! Ellers blir man bare en liten lort, som Jonatan Løvehjerte ville sagt.

Men det er ikke lett, og du har all min sympati på veien. Lykke til!!!!!!!

[Gjest Gjest]

P-pillebivirkning? De kan snike seg innpå såpass sakte at ting er ille før man inser noe er galt, og da kan det være vanskelig å koble det opp mot piller man har gått på i flere år.

Og når du er innom legen, få undersøkt b12 nivået.