Forelskelse

[fuerza]

Sa det pang når du ble forelsket eller er det mulig å bli forelsket over tid? Jeg har vært betatt og kjent forelskelsefølelse mot gutter før, men det er kun gutter som jeg ikke klarer å se meg selv sammen med i lengden. De har vært så skremmende perfekte og type "populær", og det er så frustrerende, for da holder jeg igjen alle følelsene jeg måtte ha.

Nå har jeg møtt en fyr, som på veldig mange måter virker å være en god match for meg. MEN det kribler ikke.. kan det komme etterhvert? Jeg henger meg bare opp i ting som jeg ikke liker.. som for eksempel at han ser litt nerdete ut (overflatisk, jeg vet.. men det er det jeg tenker) Det jeg har hengt meg mest opp i er at praten går så sakte på msn.. I virkeligheten er det lettere. Men msn er et viktig kommunikasjonsmiddel for meg, og det var jo faktisk gjennom nettet jeg møtte han. Men ofte når jeg forteller om dagen min eller lignende, så får jeg bare "ok" eller noe som respons. åååårgh, som jeg hater det ordet. "OK". Kan det bli mer likegylding? Men ironisk nok så vet jeg at han ikke er likegyldig til meg, han liker meg. Men han er så forbanna sjenert.. det er en annen ting jeg "irriterer" meg over. Jeg liker at gutter tar initiativ, men neida.. Etter 3 dater har det bare blitt 3 klemmer. Jeg vil ligge i armkrok, jeg vil kanskje ha et kyss. Jeg vil vite om det kan begynne å krible!

Så dere.. hvordan startet følelsene når dere møtte deres kjære? Med en gang eller over tid? Akkurat nå føler jeg at fornuften prøver å styre meg og sier at jeg bør se hva som skjer med denne fyren. Men skal kjærlighet styres av fornuft? En annen del av meg sier at jeg skal møte en annen jeg har kontakt med over nettet som er 14 år eldre enn meg og virker mye mer spennende og utfordrende. Men som jeg ikke klarer å se noe annet enn flørting med.

[Supramundane]

Tidligere har jeg "bygget opp" følelser for de jeg har vært sammen med. Forholdene har vært helt OK, men ikke bra - og definitivt ikke topp. Med min nåværende samboer var det full klaff fra dag en.

Men jeg tror faktisk ikke det finnes noen fasit, jeg tror gjerne at begge deler kan resultere i gode forhold!

[Gjest Gjest]

Tidligere har jeg "bygget opp" følelser for de jeg har vært sammen med. Forholdene har vært helt OK, men ikke bra - og definitivt ikke topp. Med min nåværende samboer var det full klaff fra dag en.

Men jeg tror faktisk ikke det finnes noen fasit, jeg tror gjerne at begge deler kan resultere i gode forhold!

Enig!

De forholdene med full klaff på en gang er selvsagt de mest spennende og minneverdige pga alle sterke inntrykk og følelser så tidlig, og pga at de ikke skjer så ofte. Og kanskje det beste utgangspunktet, for denne følelsen er så fin å ha i hukommelsen når man vil minnes hvordan alt en gang var, når man etterhvert ikke føler riktig like sterkt lenger. Det blir et deilig minne av hvorfor han er så spesiell og ikke som alle andre. Men denne varianten kan også være litt farlig, man blir rett og slett blind!

[yoga]

Det var ikke full klaff med min kjære med en gang, og det var heller ikke en lang prosess.

Det er litt vanskelig å beskrive, men fra andre gang vi snakket sammen, har vi hatt daglig kontakt hvor forholdet har utviklet seg sterkere og sterkere. Det var hele tiden så normalt og naturlig at han skulle være en del av min hverdag, selv om vi i begynnelsen nesten ikke kjente hverandre..

En ordentlig god vei har vi gått/går vi sammen.

Endret 2. februar 2009 av yoga

[Gjest Gjest]

Jeg har opplevd begge deler, og min erfaring er at de som sier PANG gjerne sier KRÆSJ kjapt etterpå. De som har blitt bygget opp over tid, gjerne bare startet som vennskap, har vært dypere og mer langvarige.

Men alle forhold har jo forsåvidt gått dunken for meg, så.. kanskje ikke den beste til å råde, hehe.

Jeg liker best pang-følelsen, men siden den har vist seg å være så flyktig så tør jeg nesten ikke følge den neste gang. Har tre havarerte forhold som startet med intens forelskelse ved første blikk omtrent, to hvor jeg innså etter noen mnd at det ikke var meant to be, ett hvor han innså det.. Helt grusomt, for man satser så utrolig høyt og faller så hardt. Går fra å være limt inni hverandre 24/7 og nesten diskutere navnet på våre fremtidige barn til null følelser på et øyeblikk. Jeg tar heller den kjærligheten som bygger seg opp sakte, men sikkert.

Men jeg har aldri forsøkt å "overtale" meg selv til å bli forelsket i en fyr, selv når det har skjedd etter lang tid som venner/bekjente så har kriblingen kommet helt naturlig og tilfeldig.

[Reveal]

Etter at jeg møtte kjæresten først gang- satt jeg igjen som et spørsmålstegn.

Forsto virkelig ikke hva som hadde truffet meg!

[Gjest Gjest_Hilde_*]

Jeg synes det virker som du bare vil ha en kjæreste.. Når du allerede henger deg opp i ting med ham du ikke liker tror jeg egnentlig ikke det kommer til å bli bedre. Det har iallefall vært slik med meg. Hvis du virkelig liker noen kan du kjenne kribling selv om det bare blir en klem. Virker ut som han er mer vennetypen for deg. Men det kan jo også være at du bare trenger å bli bedre kjent med han.

[Gjest Gjest]

For oss sa det skikkelig pang med en gang. Det var en sterk forelskelse fra begynnelsen, og etterhvert utviklet det seg også et dypt og inderlig vennskap, lojalitet, sterke dype følelser (stikker mye dypere enn forelskelsen...) og tillit.

Det er nok mulig at den store kjærligheten ikke starter med pangforelskelse for alle, det er ikke alle som får oppleve forelskelse i det hele tatt. Forelskelsen er kjemiske reaksjoner som penser kropp og hode inn på den ene, og som gjør det enklere for oss å ha et monogamt samliv som tåler motgang og tøffe dager. Klart forelskelsen går over etterhvert, men jeg tror det man opplever sammen den heftige tiden i starten styrker forholdet videre. Den fysiske og psykiske uforklarlige tiltrekkelsen er det lille ekstra som jeg tror gir et godt utgangspunkt for et langvarig godt samliv.

[Avalon]

Mulig med begge, både pang og over tid.

Har vært borti det å bli forelsket med en gang, også at det bygger seg opp over tid.

akkurat nå så driver det å bygger seg opp for han jeg dater

[fuerza]

Jeg synes det virker som du bare vil ha en kjæreste.. Når du allerede henger deg opp i ting med ham du ikke liker tror jeg egnentlig ikke det kommer til å bli bedre. Det har iallefall vært slik med meg. Hvis du virkelig liker noen kan du kjenne kribling selv om det bare blir en klem. Virker ut som han er mer vennetypen for deg. Men det kan jo også være at du bare trenger å bli bedre kjent med han.

Tror du traff spikeren på hodet her. Jeg ser det klart nå at det ikke er noe kjærestepotensiale i han fyren. Siste måneden har jeg stresset veldig og vært veldig bevisst på at jeg er singel. Antageligvis fordi en flørt jeg hadde tydligere plutselig fikk seg kjæreste og ikke lenger har kontakt med meg. Tror det var en reaksjon på det. Men nå har jeg kommet tilbake til det punket at jeg har akseptert å være singel igjen. Godt å stresse ned igjen. Tar ting som de kommer.