Spørsmål til ateister

[Gjest Gjest_undrende]

Hvorfor eksisterer det noe som helst, og ikke ingenting?

[Gjest VinglePetter]

Hvorfor eksisterer det noe som helst, og ikke ingenting?

Hvorfor MÅ det være en grunn? Er det vanskelig å svelge alternativet om at vi eksisterer uten at det er en konkret grunn?

[FoxyFish]

Hvorfor MÅ det være en grunn? Er det vanskelig å svelge alternativet om at vi eksisterer uten at det er en konkret grunn?

Sånn tenker jeg også. Alt må nødvendigvis ikke ha en høyere mening.

[Gjest Gjest]

Hvorfor eksisterer det noe som helst, og ikke ingenting?

Iblant skjer ting uten at noen har bestemt dette på forhånd. Eller er det en helt umulig tanke?

[Gjest Heming]

Iblant skjer ting uten at noen har bestemt dette på forhånd. Eller er det en helt umulig tanke?

hun spør dere om noe. svar! ikke still spm tilbake da vettøhhh!

[Gjest VinglePetter]

hun spør dere om noe. svar! ikke still spm tilbake da vettøhhh!

Tror du ikke svaret ganske enkelt kan oppsummeres slik da:

Vi vet ikke. Ingen vet. Og sannsynligvis er det ingen god grunn til at noe eksisterer. Vi bare gjør det.

[Zzyzx]

Hvorfor eksisterer det noe som helst, og ikke ingenting?

Hva har det med ateisme å gjøre?

[Mariehønen]

Forstår ikke spørsmålet jeg

[Gjest StockDama]

Tror du ikke svaret ganske enkelt kan oppsummeres slik da:

Vi vet ikke. Ingen vet. Og sannsynligvis er det ingen god grunn til at noe eksisterer. Vi bare gjør det.

Støtter den.

Også er det uslåelige spørsmålet man fyrer tilbake, hvordan ble gud til? noe måtte ha skapt han, han kunne ikke kommet fra ingenting. Og om han gjorde det, så er det like sannsynlig at universet kom fra ingenting.

[Gjest Gjest]

Hvorfor eksisterer det noe som helst, og ikke ingenting?

Vet ikke, kanskje var det uunngåelig?

Dersom en evt gud eksisterer, hvorfor eksisterer guden og ikke ingenting? Hva er det som er så meningsfylt med en gud, som skaper liv som dør, bare for å kunne dømme livet opp eller ned? Hadde det egentlig hatt noe å si om denne prosessen aldri fant sted, om gud og alt gud skapte aldri fantes?

[Gjest Lommerusk]

.

Endret 24. august 2009 av Lommerusk

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Ting eksisterer fordi de har fått muligheten til å eksistere.

Mange refererer for eksempel til det de kaller "fintuningen" av Universet som et argument for at det finnes en gud. Denne "fintuningen" går ut på at dersom for eksempel tyngdekraften hadde vært ørlite grann sterkere eller svakere, så ville ikke Universet eksistert slik det er i dag - og følgelig heller ikke Jorden og oss mennesker. Kreasjonister bruker i denne sammenhengen gjerne luftige sannsynlighetsberegninger for å argumentere for at vår eksistens er så usannsynlig at det må stå en eller annen guddommelig kraft bak.

Dette er imidlertid en logisk feilslutning. Årsaken er at man med dette argumentet antar at Universets tilblivelse og eksistens har et endelig og definert mål (f.eks. oss mennesker). Dersom du tar en kortstokk, blander dem godt og legger de 10 øverste kortene på bordet, så er sannsynligheten for at du får den samme sekvensen av kort uhyre liten dersom du gjentar prosessen flere ganger. Dette forandrer derimot ikke det faktum at du fikk den helt konkrete sekvensen av kort den første gangen.

Det faktum at akkurat du er den du er, er også like utrolig usannsynlig. Hadde ikke moren og faren din møtt hverandre helt tilfeldig den gangen, så hadde heller ikke du vært du. I stedet hadde moren og faren din kanskje produsert et barn på hver sin kant med en helt annen partner, noe som hadde betydd at disse barna hadde fått et annet arvestoff og sannsynligvis også en helt annen oppdragelse - de hadde vært like forskjellig fra deg som en hvilken som helst annen person. Men foreldrene dine, besteforeldrene dine, oldeforeldrene dine og tipp-oldeforeldrene dine møtte alle hverandre, og mot alle odds ble akkurat du til. Akkurat som kortene du la ut på bordet, så er også din eksistens resultatet av en helt unik sekvens av tilfeldigheter. Ett bestemt egg i din mors livmor ble befruktet av én bestemt sædcelle, du vokste frem i din mors mage under helt bestemte forhold og du fikk en helt bestemt oppdragelse, noe som gjorde at hjernen din fungerer på en helt bestemt måte, og som altså i sin tur gjør at bare du er du. Ganske utrolig, ikke sant?

Det er lett å ty til begreper som "skjebne" for å forklare hvorfor akkurat du eksisterer, men sannsynligheten for at nettopp du eksisterer er like stor som enhver annen som har eksistert, eksisterer og vil eksistere. Av alle som kunne eksistert, så har vi trukket vinnerloddet.

Vi mennesker eksisterer bare i ørliten brøkdel av Universets historie, og når vi dør går vi tilbake til den tilstanden vi var i før vi ble unnfanget. Universet eksisterte jo lenge før noen var i stand til å sanse og oppleve det. Faktisk eksisterte det i over 15 milliarder før det første mennesket satte sin fot på Afrikas jord. Universet vil også eksistere lenge etter at det siste mennesket dør ut. Hvis vi ikke lenger finnes, for hvem skal da Universet eksistere?

For en ateist handler det hele om hva man gjør i denne ørlille brøkdelen av tid som vi er så heldig å ha fått. Selv om tingenes eksistens er uten mål eller mening, så er det opp til oss selv å finne noe å leve for. At vi kan sanse Universet og fundere over dets og vår egen eksistens, betyr imidlertid ikke at kosmos er til kun for oss og at vi er så uhyre viktige. Tingenes eksistens vil fortsette, selv uten oss til å sanse dem.

Takk for et godt innlegg. Selv om f.eks. setningen "Ting eksisterer fordi de har fått muligheten til å eksistere" ikke sier meg så mye, ble det jo en god debatt av dette.

Var artig å se andres perspektiv på ting. For meg står prinsippet om at alt må ha en skaper sterkt. Det gjelder for alt som vi kan se og som finnes i den virkelige verden. Men for ateister gjelder da ikke dette for bl.a. mennesker, dyr, jorden og universet. Lurer bare på hvordan man kan komme rundt dette. Jeg skjønner at det ikke er lett å svare, men det er alltid interessant å få andres synspunkter.

Skjønner da at man vil komme tilbake til spørsmål som "hva skapte Gud" og slikt. For meg er imidlertid den eneste forklaringen at Gud er evig, uten noen begynnelse eller slutt. Om ikke man vil tro på Gud eller noen skapende kraft, må man tro på at noe (partikler, atomer, energi) osv. kan skape seg selv, og på noe slags vis utvikle seg til det universet vi har i dag, med helt perfekt finjustering tilpasset liv på jorden. Sannsynligheten for at dette har skjedd/kunne skje er så astronomisk lav at det går forbi vår fatteevne. En helt ny diskusjon blir så hvordan livet på jorden oppsto, men jeg trenger ikke gå inn på dette akkurat nå, det kan bli litt mye.

Et underliggende poeng her er at hvis konklusjonen til ateister er at "vi vet ikke" er det greit. Men jeg synes jeg da hører for mye av ting som "religiøse er hjernevaskede", "hvorfor er vi religiøse i år 2009" og andre nedsettende ting fra den leiren. Faktum er jo, at dere vet ikke. På dette grunnlaget vil da mange ateister belære religiøse om at de tar fullstendig feil, hjernevasker barn osv. Sier da ikke at det gjelder for noen her, men generelt har jeg opplevd en del slike ting. Hvorfor kan man ikke lære opp barn i tro, som ovenfor alt gir håp og mening med livet. Dette må jo være i overmåte positivt.

[Zzyzx]

Det du snakker om i siste avsnitt er i stor grad tilsvar på lignende teknikker fra religiøse.

Jeg for min del legger meg ikke så mye opp i selve troen til folk, det får de gjøre som de vil med. Men jeg reagerer til dels kraftig på de som bruker sin religion for å f.eks. utvide landområder (jf. Israel) eller terror slik som en del fundamentalistiske islamske grupperinger. Og jeg reagerer kraftig når religiøse fremmer sin religion som det eneste rette, spesielt i undervisningssammenheng. Eksemplifisert ved USA og kreasjonismeundervisningen i skoler. Noen skoler underviser ikke evolusjonsteori i det hele tatt. Never mind big bang, det var aldri en del av evolusjonsteorien likevel.

Hvor alt kommer fra? Aner ikke. Men det er spennende å følge med på funn som blir gjort.

[Gjest Gjest]

Ting eksisterer fordi de har fått muligheten til å eksistere.

Mange refererer for eksempel til det de kaller "fintuningen" av Universet som et argument for at det finnes en gud. Denne "fintuningen" går ut på at dersom for eksempel tyngdekraften hadde vært ørlite grann sterkere eller svakere, så ville ikke Universet eksistert slik det er i dag - og følgelig heller ikke Jorden og oss mennesker. Kreasjonister bruker i denne sammenhengen gjerne luftige sannsynlighetsberegninger for å argumentere for at vår eksistens er så usannsynlig at det må stå en eller annen guddommelig kraft bak.

Dette er imidlertid en logisk feilslutning. Årsaken er at man med dette argumentet antar at Universets tilblivelse og eksistens har et endelig og definert mål (f.eks. oss mennesker). Dersom du tar en kortstokk, blander dem godt og legger de 10 øverste kortene på bordet, så er sannsynligheten for at du får den samme sekvensen av kort uhyre liten dersom du gjentar prosessen flere ganger. Dette forandrer derimot ikke det faktum at du fikk den helt konkrete sekvensen av kort den første gangen.

Det faktum at akkurat du er den du er, er også like utrolig usannsynlig. Hadde ikke moren og faren din møtt hverandre helt tilfeldig den gangen, så hadde heller ikke du vært du. I stedet hadde moren og faren din kanskje produsert et barn på hver sin kant med en helt annen partner, noe som hadde betydd at disse barna hadde fått et annet arvestoff og sannsynligvis også en helt annen oppdragelse - de hadde vært like forskjellig fra deg som en hvilken som helst annen person. Men foreldrene dine, besteforeldrene dine, oldeforeldrene dine og tipp-oldeforeldrene dine møtte alle hverandre, og mot alle odds ble akkurat du til. Akkurat som kortene du la ut på bordet, så er også din eksistens resultatet av en helt unik sekvens av tilfeldigheter. Ett bestemt egg i din mors livmor ble befruktet av én bestemt sædcelle, du vokste frem i din mors mage under helt bestemte forhold og du fikk en helt bestemt oppdragelse, noe som gjorde at hjernen din fungerer på en helt bestemt måte, og som altså i sin tur gjør at bare du er du. Ganske utrolig, ikke sant?

Det er lett å ty til begreper som "skjebne" for å forklare hvorfor akkurat du eksisterer, men sannsynligheten for at nettopp du eksisterer er like stor som enhver annen som har eksistert, eksisterer og vil eksistere. Av alle som kunne eksistert, så har vi trukket vinnerloddet.

Vi mennesker eksisterer bare i ørliten brøkdel av Universets historie, og når vi dør går vi tilbake til den tilstanden vi var i før vi ble unnfanget. Universet eksisterte jo lenge før noen var i stand til å sanse og oppleve det. Faktisk eksisterte det i over 15 milliarder før det første mennesket satte sin fot på Afrikas jord. Universet vil også eksistere lenge etter at det siste mennesket dør ut. Hvis vi ikke lenger finnes, for hvem skal da Universet eksistere?

For en ateist handler det hele om hva man gjør i denne ørlille brøkdelen av tid som vi er så heldig å ha fått. Selv om tingenes eksistens er uten mål eller mening, så er det opp til oss selv å finne noe å leve for. At vi kan sanse Universet og fundere over dets og vår egen eksistens, betyr imidlertid ikke at kosmos er til kun for oss og at vi er så uhyre viktige. Tingenes eksistens vil fortsette, selv uten oss til å sanse dem.

Ja, det er litt rart at det eksisterer slikt liv som det gjør på jorden, og spesielt tenkende mennesker som vi er, 4 milliarder år for å få det ganske perfekt som jordkloden er for oss idag. Og visst jeg som ateist skulle finne noe å leve for, så kunne jeg finne å leve for å myrde folk, og være så flink at ingen finner det ut at det er jeg, og se hvor lenge det skal til før jeg blir tatt. Men jeg stoler på at Gud skremmer dem som til og med sier bastant de ikke tror, så de ikke gjør så mye ugagn mot sine medmennesker. Om troen på Gud ikke hadde funnest, hadde det sikkert vært mye dødsstraff istedet for å fylle fengslene med de mange som velger å være kriminelle.

Jeg som kreasjonist mener at det ikke er nok grunnlag i teorien om at mennesker utvandret fra Afrika, jeg tror de vandret utifra Babel, og grunnen til at de spredde seg og ikke holdt sammen, er fordi deres tunger ble kløvd, så de snakker forskjellige språk, og da er det lettere å være små familier for å lære hverandre hva ting i naturen skal hete.

[Gjest Gjest]

For meg står prinsippet om at alt må ha en skaper sterkt. Det gjelder for alt som vi kan se og som finnes i den virkelige verden. Men for ateister gjelder da ikke dette for bl.a. mennesker, dyr, jorden og universet. Lurer bare på hvordan man kan komme rundt dette.

Naturen, planeten og universet dekker brorparten av "alt som vi kan se og som finnes i den virkelige verden", det er ikke et bittelite unntak.

[Gjest Gjest]

Og visst jeg som ateist skulle finne noe å leve for, så kunne jeg finne å leve for å myrde folk, og være så flink at ingen finner det ut at det er jeg, og se hvor lenge det skal til før jeg blir tatt.

Om det er dette du hadde foretatt deg uten gudstroen, for all del - Gud være med deg

[Gjest Hollow]

Skjønner da at man vil komme tilbake til spørsmål som "hva skapte Gud" og slikt. For meg er imidlertid den eneste forklaringen at Gud er evig, uten noen begynnelse eller slutt. Om ikke man vil tro på Gud eller noen skapende kraft, må man tro på at noe (partikler, atomer, energi) osv. kan skape seg selv, og på noe slags vis utvikle seg til det universet vi har i dag, med helt perfekt finjustering tilpasset liv på jorden. Sannsynligheten for at dette har skjedd/kunne skje er så astronomisk lav at det går forbi vår fatteevne. En helt ny diskusjon blir så hvordan livet på jorden oppsto, men jeg trenger ikke gå inn på dette akkurat nå, det kan bli litt mye.

Kvifor kan det ikkje vere noko "naturleg" som har eksistert evig? Atomer eller energi td? Som etterkvart har reagert og laga noko større.

Og sidan universet er så uendeleg stort, så syns eg det er ganske logisk at der er ein planet eller to som har grunnlag for liv.

Et underliggende poeng her er at hvis konklusjonen til ateister er at "vi vet ikke" er det greit. Men jeg synes jeg da hører for mye av ting som "religiøse er hjernevaskede", "hvorfor er vi religiøse i år 2009" og andre nedsettende ting fra den leiren. Faktum er jo, at dere vet ikke. På dette grunnlaget vil da mange ateister belære religiøse om at de tar fullstendig feil, hjernevasker barn osv. Sier da ikke at det gjelder for noen her, men generelt har jeg opplevd en del slike ting. Hvorfor kan man ikke lære opp barn i tro, som ovenfor alt gir håp og mening med livet. Dette må jo være i overmåte positivt.

Kva får man eigentleg ut av religion? Ateister og religiøse dør i like stor grad, er like sjuke osv. Så der er ingen fordeler med å tru på gud(er). Om der skulle vere ein gud, så er det ganske tydeleg at han ikkje bryr seg om livet her på jorda. Så då skjønar eg ikkje kvifor vi skal dedisere livet vårt til noko som mest sannsynleg ikkje eksistera. Dersom det er så viktig for denne guden å bli trudd, då må han gi oss eit grunnlag. Og dersom man vil tru på gud, korleis skal man finne den riktige religionen? Der er jo hundrevis av retningar som fortel oss at dersom vi ikkje følger den til prikke, så venter evig fortapelse. Satt på spissen.

Det er fullt mogleg å sjå positivt på livet, og finne meining, sjølv om man er ateist. Der er særs mykje i religion som er negativt. Syn på homofile osv. Så å oppdra barnet religiøst er ikkje positivt i seg sjølv, nei. I tillegg syns eg det er litt rart å lære barna å stole på ei usynleg kraft som ingen ser, føler eller merkar noko til.

Og visst jeg som ateist skulle finne noe å leve for, så kunne jeg finne å leve for å myrde folk, og være så flink at ingen finner det ut at det er jeg, og se hvor lenge det skal til før jeg blir tatt. Men jeg stoler på at Gud skremmer dem som til og med sier bastant de ikke tror, så de ikke gjør så mye ugagn mot sine medmennesker.

Syns vi rett og gale, er rett og gale fordi gud seier det. Eller seier gud kva som er rett og gale, fordi det er rett og gale?

Dersom det er sistnemnte, kva trenger vi guden til når vi greier å finne ut kva som er riktig av oss sjølv?

Og dersom det er førstnemnte, så er det ganske mange som er ueinige i kva guden meina er riktig.

At gud passer på at ateistane holder seg i skinnet er vel noko av det mest absurde eg har høyrt. Eg trudde gud ga oss fri vilje? Men det er vel greit at han styrer oppførselen vår, så lenge det er nødvendig. Og det er greit at han dreper mange uskuldige barn fordi at foreldra deira er heidningar. "The end justify the means", heite det vel på engelsk.

Endret 3. februar 2009 av Hollow

[Gjest Gjest]

Et underliggende poeng her er at hvis konklusjonen til ateister er at "vi vet ikke" er det greit. Men jeg synes jeg da hører for mye av ting som "religiøse er hjernevaskede", "hvorfor er vi religiøse i år 2009" og andre nedsettende ting fra den leiren. Faktum er jo, at dere vet ikke. På dette grunnlaget vil da mange ateister belære religiøse om at de tar fullstendig feil, hjernevasker barn osv. Sier da ikke at det gjelder for noen her, men generelt har jeg opplevd en del slike ting. Hvorfor kan man ikke lære opp barn i tro, som ovenfor alt gir håp og mening med livet. Dette må jo være i overmåte positivt.

Fordi DU vet ikke noe heller! Ingen av oss vet, det er det som er poenget. Ingen, ikke engang Einstein kunne svare på nøyaktig hvor vi kom fra. Du tror at det finnes en skapende gud, men du VET det ikke, for det kan ikke bevises. Ergo er det ikke en sannhet, det er kun tro. Og barna dine bør ha retten til å finne sin egen tro, eller velge å ikke tro. Hva om du vokste opp i Irak i troen på Allah og Mohammed, og så var det Jesus som var den riktige Gud? Da hadde du kommet til helvete. Kanskje sender du ubevisst barna dine til et helvete ved å la de tro på noe som viser seg å være falskt? Hvordan kan du vite? Du kan ikke vite, så hold kjeft om sannhetene dine og innrøm at det bare er en tro.

[Gjest Gjest]

Kvifor kan det ikkje vere noko "naturleg" som har eksistert evig? Atomer eller energi td? Som etterkvart har reagert og laga noko større.

Ja, si det. Universet ekspanderer sier de.

Og sidan universet er så uendeleg stort, så syns eg det er ganske logisk at der er ein planet eller to som har grunnlag for liv.

Ja, man kan lett tro på UFO-er når man tror at universet er 15 milliarder år gammelt.

Kva får man eigentleg ut av religion? Ateister og religiøse dør i like stor grad, er like sjuke osv. Så der er ingen fordeler med å tru på gud(er). Om der skulle vere ein gud, så er det ganske tydeleg at han ikkje bryr seg om livet her på jorda. Så då skjønar eg ikkje kvifor vi skal dedisere livet vårt til noko som mest sannsynleg ikkje eksistera. Dersom det er så viktig for denne guden å bli trudd, då må han gi oss eit grunnlag. Og dersom man vil tru på gud, korleis skal man finne den riktige religionen? Der er jo hundrevis av retningar som fortel oss at dersom vi ikkje følger den til prikke, så venter evig fortapelse. Satt på spissen.

Jo det er mange guder, og jeg som Gudstroende tror at vi er skapt til å kunne finne vår rette Gud, men ikke gjennom press, men åpenhet og ydmykhet er greit om du skal tro at noen er over deg, men det skal heller ikke utnyttes. Vær for all del rasjonell i det meste, for det er mye å tro på.

Det er fullt mogleg å sjå positivt på livet, og finne meining, sjølv om man er ateist.

Kansje det, jeg var ateist før, men som frelst i 19-års alderen kan jeg bare tenke meg ateister ikke har mening, og ærer seg selv og andre mennesker utifra sitt syn på at Gud ikke skal ha noen ære.

Der er særs mykje i religion som er negativt. Syn på homofile osv. Så å oppdra barnet religiøst er ikkje positivt i seg sjølv, nei. I tillegg syns eg det er litt rart å lære barna å stole på ei usynleg kraft som ingen ser, føler eller merkar noko til.

Den usynlege krafta vinden ser du ikke, men du merker den. Så føle og merke denne kraften kan jeg og gjør. Det med homofili, jeg har ikke noe mot de, men det fremmer sodomi og endetid mener jeg, men skal være nådefull med de.

Syns vi rett og gale, er rett og gale fordi gud seier det. Eller seier gud kva som er rett og gale, fordi det er rett og gale?

Hva så om vi vet hva som er rett og gale uten Gud. Er mennesker onde i dine øyne, så velger du lett å være ond selv, og gjøre de onde gjerninger.

Er de gode i dine øyne, og velger å gjøre godt, hvem ærer du da for godheten? For når jeg ser mennesker ærer seg selv, så ser jeg en viss falskhet og.

Dersom det er sistnemnte, kva trenger vi guden til når vi greier å finne ut kva som er riktig av oss sjølv?

Og dersom det er førstnemnte, så er det ganske mange som er ueinige i kva guden meina er riktig.

Er du uenig i det Jesus meinte?

At gud passer på at ateistane holder seg i skinnet er vel noko av det mest absurde eg har høyrt. Eg trudde gud ga oss fri vilje? Men det er vel greit at han styrer oppførselen vår, så lenge det er nødvendig. Og det er greit at han dreper mange uskuldige barn fordi at foreldra deira er heidningar. "The end justify the means", heite det vel på engelsk.

Som sagt manger guder, men Jesus kom med nåde, og slutt på at vi skulle drepe.

[Gjest Gjest]

hun spør dere om noe. svar! ikke still spm tilbake da vettøhhh!

Les og tenk før du svarer da vettøhhh!

Innlegget du kommenterte var: Iblant skjer ting uten at noen har bestemt dette på forhånd. Eller er det en helt umulig tanke?

Hvis du leser det en gang til (eller fem) så ser du kanskje at det er et svar der. Spørsmålet gjaldt om det var vanskelig for ts å tenke seg at dette svaret kunne være greit nok for noen.