HJELP!!!!!!!!!!!!

[majan]

Hei alle sammen. jeg har en sønn på 2,5 år som finner på alt mulig rart om dagen til min store fortvilelse .

Jeg blir så utrolig sliten, enkelte dager føler jeg at jeg ikke gjør annet enn og mase og kjefte. Dessuten hvis jeg kjefter på han for noe blir han sint og begynner og slå meg, hva skal jeg gjøre?

[Silfen]

Har du ikke noe avlastning da, slik at dere får tid borte fra hverandre?

Har du prøvd time out? At du plasserer han på sofan, en stol e.l. og der må han sitte i to min. når han har gjort noe galt. Gjør han det en gang til, må han sitte lenger osv osv.

Du kan sikkert også få mange gode tips på helsestasjonen.

[Gjest Anonymous]

Desto sintere en blir desto mer provoserende blir barnet. neste gang du har lyst til å kjefte, gå ut av rommet tell til 20 eller mer og snakk til barnet når du selv har roet deg ned, det hjelper som regel.

['Lilly']

Nei, dette er vanskelig. Skjønner godt frustrasjonen din.Kunne du tenke deg å forklare litt nærmere hva som skjer? :kgsmil: Hva gjør han? Hva sier du? Hvordan reagerer du?

Men at han slår deg er noe du må reagere kraftig på, så ikke det får utvikle seg.

Skriv litt mer, så kanskje vi kan hjelpe deg....

[*Lavendel*]

Hva skal man si! En unge på 2,5 som er umulig er ikke så lett. De kan jo ikke forstå alle konsekvenser av det de gjør. En ting som er sikkert er at det er viktig å være konsekvent.

Jeg har selv svært aktive og vanskelig barn, tipset jeg fikk var blant annet å være veldig konsekvent, en ting av gangen, ikke alle for det går ikke. Det vi har begynt med nå er sitte i ro ved matbordet for det synes jeg er noe av det værste. Sitter han ikke stille (snart 3 år) bæres han ut i gangen og må stå der til han er falt til ro, det varer ikke så lenge, ikke så gøy å stå der når resten av familien sitter og spiser og har det hyggelig....

Lykke til!

[:-) anna]

Jeg har også en sånn i huset. Samme alder og samme oppførsel. Men jeg har lagt merke til at han er "verre" i perioder der han enten er sliten av noe, eller rett før et utviklingshopp. (Type snakke mye mer)

For ei stund siden ble jeg så lei av å høre meg selv "kjefte" at jeg rett og slett bestemte meg for å slutte. Begynte å le av ting i stedet og gi blaffen i det som ikke betyr noe egentlig. Og faktisk så er det med kjeftinga veldig selvforsterkende. Det har blitt veldig mye bedre for alle her i huset i alle fall. Og mindre ramping også. Har også skjerpa inn alle rutiner. legging og spising og sukkerinntak... så det kan være det også.

Sønnen min er en skikkelig "Emil". Går jeg ut av rommet så henger han i ei ledning en halv meter over gulvet og roper fortvila på hjelp når jeg kommer inn igjen (sant - det har skjedd)

Prøver å være glad for at han er aktiv og så prioritere å gjøre mange av de roligere aktivitetene han liker. Synge, male, lese bok. Så når jeg ser at han blir gira så setter vi oss ned og synger litt sammen.

[Samsara]

Jeg har hatt det litt sånn i det siste med min på halvannet. Det er liksom bånn pinne hele dagen, i ugrei kombinasjon med null vett og jernvilje...

Fikk tips om å prøve å ignorere endel av skrikingen, i stedet for å hele tiden prøve å dempe, roe, eller bli irritert og kjefte. Det hjelper lite å kjefte på et barn på halvannet, og sikkert ikke så mye mer på en på 2,5, men man blir så sliten og frustert! For å ikke snakke om at de på den måten hele tiden får respons på alt de gjør, og at det ofte bidrar til den "onde sirkelen" det også.

Jeg merker stor bedring allerede. Når vesla hylskriker av sinne fordi jeg tar fra henne kameraet hun har fått tak i, så overser jeg det bare, og hun gidder ikke skrike lenger. Og jeg kjenner meg mer avslappet.

Men jeg synes ikke du skal finne deg i at han slår deg. Slår han deg, slår han gjerne andre barn ute, og det går ikke. Da min største jente var liten, pleide jeg å holde fast armene hennes med et bestemt grep og si "nei! SÅNN gjør vi ikke!" med streng, dyp stemme. De tar som regel bedre beskjed om man senker stemmen, enn når man hever den. (Antageli også grunnen til at de ofte lyder fedrene mer spontant enn mødrene. ) Og så passe på at man har blikkontakt, så de ikke kan ignorere beskjeden. Dette fungerte i alle fall bra hos oss når hun fikk raserianfall og gikk til angrep.

Nei, det er ikke alltid så lett å vite hva man skal gjøre, i alle fall ikke når man er sliten og oppgitt og føler man har kjørt seg litt fast.

Har du forresten planlagt barnehage etterhvert? Kan jo være han kjeder seg litt, og trenger litt flere utfordringer å bryne seg og all energien sin på?