Jeg føler jeg er kommet så kort

[Gjest Gjest_Sara_*]

Jeg er 26 år (fyller 27 i år).

Jeg leier i et kollektiv i en by, og har akkurat begynt i jobb etter å ha studert i flere år.

Har førerkort, men ikke bil, og har ellers alt av møbler.

Driver og "dater" en mann, vet ikke hvor det ender...så er vel egentlig singel.

MEN:

Jeg føler meg så "umoden" i forhold til mine jevnaldrende... de har barn, eier hus/leilighet, bil, og er samboer/gift. I alle diskusjoner blir jeg litt "utenfor", for jeg har jo ikke noe av dette/har liksom ikke noe jeg "skulle ha sagt".

Enda jeg skulle så ønske!!

Jeg er den i venninnegjengen som ønsket meg den største barneflokken, og som er veldig huslig/hjemmekjær og familieorientert - i utgangspunktet. Og jeg er faktisk den eneste av "oss" som har det slik.

Noen flere som føler de er litt seint ute..eller noe? ER jeg seint ute, eller er jeg ikke?

[Crow Jane]

Kan trøste deg med at det er flere som føler det sånn. Jeg er 30 og har endelig kjøpt hus og fått samboer. Den biologiske klokka har tikket i 10 år alt. Venninner rundt omkring har barn - søsken har barn - men ikke min tur ennå.

Nå venter jeg på at gubben får jobb...slik at vi kan spare...til å gifte oss...og få barn. Så det er langt frem ennå.

Men, Sara - alt ordner seg for snille piker ---- til slutt.

[Gjest Gjest_Sara_*]

Kan trøste deg med at det er flere som føler det sånn. Jeg er 30 og har endelig kjøpt hus og fått samboer. Den biologiske klokka har tikket i 10 år alt. Venninner rundt omkring har barn - søsken har barn - men ikke min tur ennå.

Nå venter jeg på at gubben får jobb...slik at vi kan spare...til å gifte oss...og få barn. Så det er langt frem ennå.

Men, Sara - alt ordner seg for snille piker ---- til slutt.

Gratulerer med samboer, og med hus! Ønsker deg lykke til, og håper at alt må ordne seg ja..

[Sol79]

Har venninnene dine utdanning?

Kanskje du har kommet lengre enn de på andre punkter i livet?

[Gjest strykebrett]

Ikke sammenlign deg så mye med andre du. Hvis det er noe trøst så er jeg kommet like langt som deg og er faktisk litt eldre enn deg. Og selv om andre på min alder har leilighet eller er gift eller slike ting, har jeg kommet lengre enn dem på andre områder, som for eksempel karriere. Du burde bare sammenligne deg med hva du selv ønsker, ikke hva alle andre har. Det fører ingenting med seg.

Alt til sin tid er det noe som heter

[Gjest Gjest]

Jeg er 26 år (fyller 27 i år).

Jeg leier i et kollektiv i en by, og har akkurat begynt i jobb etter å ha studert i flere år.

Har førerkort, men ikke bil, og har ellers alt av møbler.

Driver og "dater" en mann, vet ikke hvor det ender...så er vel egentlig singel.

MEN:

Jeg føler meg så "umoden" i forhold til mine jevnaldrende... de har barn, eier hus/leilighet, bil, og er samboer/gift. I alle diskusjoner blir jeg litt "utenfor", for jeg har jo ikke noe av dette/har liksom ikke noe jeg "skulle ha sagt".

Enda jeg skulle så ønske!!

Jeg er den i venninnegjengen som ønsket meg den største barneflokken, og som er veldig huslig/hjemmekjær og familieorientert - i utgangspunktet. Og jeg er faktisk den eneste av "oss" som har det slik.

Noen flere som føler de er litt seint ute..eller noe? ER jeg seint ute, eller er jeg ikke?

trøst deg med at om 10 år så sitter dere alle sammen, og du er den eneste som ikke føler at du har gått glipp av noe i livet. mens alle andre ønsker at de "hadde rekt det og det" før de fikk barn og hele hverdagen går ut på barna.

jeg tenker slik.. jeg er 26 år, leier leilighet. har akkuratt fått meg jobb etter endt utdanning. jeg også tenker at alle har kommet mye lenger enn meg selv.

menmen sånn er det gitt... jeg har da mer å glede meg til

pluss at jeg får prioritere meg selv en god stund remmover. det å kunne reise, kose meg, og sitte å slappe av på kveldene.. gjøre som jeg selv vil.

og kunne jobbe 100% uten at det går ut over andre ting.

ja, så da får jeg bare la egoisten i meg leve litt lenger

det er vel slik det er nå til dags, at vi år barn senere enn før. men dette gjelder oss kvinner som prioriterer først en utdanning før man begynner å tenke på barn.

så du er ikke sent ute, langt der i fra :)og ingen vits å stresse heller.

nyt det mens du kan- det sier alle til meg som har fått barn. tror det ligger noe i det

[Gjest Gjest]

jeg tenkte på noe av det jeg akkuratt sa... at mange andre har kommet mye lenger enn meg selv.. men hva med å deffinere dette..

hva er egentlig å ha kommet mye lenger i livet enn andre?

det trenger da absolutt ikke være barn og bolig. for det kommer jo etterhvert..

men vi har jo fått en utdannelse som fult ikke like mange får. og de som har fått barn tidligere har kanskje ikke like lang utdannelse.

og mange har fler unskyldninger for ikke å ta utdannelse etter de har fått barn. de hakke tid og ork osv. så jeg tenker at jeg har prioritert riktig.

så sånn sett har jeg kommet mye lenger i livet enn alle de jeg kjenner med barn

og jeg vet de missunner meg for å ha en høyere utdannelse

[superlady]

Snart begynner venninne dine og skilles og før du vet ordet av det har du ihvertfall mange å gå ut med, feste med og finne mannen i ditt liv. -Om han ikke dukker opp før.

Jeg har alltid vært sent ute med familie og alt, men jeg har fått gjort så utrolig mye med livet mitt - ting som de andre bare drømmer om. Og jeg kan fortelle deg at når jeg går på fest med mine venninner som har barn og hele pakka, så er det jeg som er interessant, ikke dem.

[Jentepusen]

Jeg er 27, leier hybel og har grei jobb og god nok utdannelse...

Føler jeg også er kommet litt kort liksom... Er singel og,, vært på og av forskjellige i 3 år nå så har ikke akkurat verdens beste lykke der gitt. Ønsker meg barn før jeg blir for gammel....

Så det er ikke bare deg som føler det, vi er flere

[Gjest]

For meg er det delt, jeg har venner som har barn, gift, familie, hus o.s.v. Noen har bare barn men leier enda og er ikke gift o.s.v. Noen har verken kjæreste eller barn.

Flere av sambos venner (som nærmer seg 30 årene) er verken gift eller eier hus, ikke har de tanken på barn eller lignende. Og han har også en del som har familie og hele pakka.

[aline]

MEN:

Jeg føler meg så "umoden" i forhold til mine jevnaldrende... de har barn, eier hus/leilighet, bil, og er samboer/gift. I alle diskusjoner blir jeg litt "utenfor", for jeg har jo ikke noe av dette/har liksom ikke noe jeg "skulle ha sagt".

Enda jeg skulle så ønske!!

Jeg er den i venninnegjengen som ønsket meg den største barneflokken, og som er veldig huslig/hjemmekjær og familieorientert - i utgangspunktet. Og jeg er faktisk den eneste av "oss" som har det slik.

Noen flere som føler de er litt seint ute..eller noe? ER jeg seint ute, eller er jeg ikke?

En ting som ihvertfall er sikkert, er at det å komme langt, ikke BARE dreier seg om å gjøre alle de "riktige" tingene... altså, å få mann, barn, hus, bil, hytte ved sjøen og hund.

Det å være moden, kommer heller ikke av seg selv bare man skaffer seg de tingene du nevner, og det finnes mange voksne, modne mennesker som ikke har verken barn eller mann.

Selv er jeg snart 35, jeg er singel, jeg leier leilighet og har ingen barn.

Jeg ELSKER livet mitt!!

Etter å ha gjort slik andre ser på som rett, i mange mange år, blitt seriøst syk av det og gått sykemeldt hjemme i ett år pga depresjon, selvmordatanker, en gal eks som ødela fryktelig mye, ligget med kniv i senga pga ham, innsett at jeg har angst, som jeg håndterer, så har jeg også blitt tvunget til å gjøre noe mange ikke gjør før de er myyyyye eldre; jeg har gått i meg selv og funnet ut hva som er viktig for meg. Jeg har lært meg selv å kjenne, og funnet ut hva som vil gjøre min verden god, positiv og riktig, for meg!

Og jeg må påstå at ikke en mann i verden, kunne gjort meg mer moden livserfaringen min har gjort meg. Ikke noe eierskap i noen leilighet kunne fått meg lengre i livet, en mine erfaringer og mine funn av hvem jeg er, har gjort.

Føler meg på ingen måte umoden, og synes jeg har kommet langt i livet og er på en god bølge der jeg stadig kommer lenger og lenger, i forhold til hva som er MINE mål i livet.

Men, mine mål er ikke å få meg mann og barn, eller å eie egen leilighet, mine mål kan i stor grad styres av meg selv, og jeg anser meg selv heldig der. Dersom dine mål i livet, eller største drøm, er å få mann og barn, eie leilighet eller hus, så er du mye mer avhengig av andre. Men det er trist at du ser deg selv om mer umoden, for selv om vennindene dine med alt dette, er på en annen plass i livet en deg, så vil det på ingen måte si at du ikke er kommet like langt eller lenger, bare på en annen måte. Som antagelig har passet deg, siden du har valgt som du har gjort.

Se på alt du selv har av kunnskap, livserfaringer og verdier, istedenfor å fokusere på alt andre har som du ikke har enda.

[Tropehus]

Så har du meg som er 22, er samboer på 4. året og eier leilighet på 3. året. Har spisestue til 6, symaskin og mandelkvern og 2 motorsykler. Føler meg rimelig "satt" i forhold til mine venner. Så kanskje man ikke blir fornøyd uansett?

[thapara]

..

Endret 22. februar 2009 av thapara

[Fruktvand]

Er ca i din situasjon. 25 år, nettop ferdig utdannet, jobb, leier leilighet, singel. Men jeg synes ikke jeg selv har kommet for kort. Folk rundt meg får barn, bygger hus.. kjøper leilighet for 3.gang osv. Men det virker ikke som livet deres er perfekt av den grunn. Har en tankegang om at mann og hus kommer når jeg er klar for det selv. Og det er egentlig litt herlig å tenke at det er ingen som er avhengige av mine valg enda. En kan være egoistisk. Har en barn, mann, egen leilighet er det ikke bare bare å gjøre som en selv ønsker.

Endret 2. februar 2009 av Fruktvand

[MissStiles]

Jeg henger meg også på her. Jeg føler også at flere og flere venner av meg får barn og gifter seg. Men heldigvis ikke alle. Jeg føler at jeg har kommet langt. Begynte på utdannelse for 2 år siden. Litt seint men det har sine grunner men jeg angrer ikke på det. Fordi jeg vil jo gjerne ha en bedre jobb med mer lønn. Men jeg eier leilighet og jeg kjenner ikke så mange som kjøpte leilighet i så ung alder som meg. Så det er jeg veldig fornøyd med.

Når det gjelder kjærligheten så er jeg både bekymret og ikke. Men jeg vil bli ferdig med utdannelse før jeg skal begynne å tenke på barn. Men jeg må også finne meg en mann først.

[Gjest Gjest_vårin_*]

Pff, slutt å klage. Jeg har nettopp blitt 29 år, akkurat påbegynt profesjonsstudiet i psykologi. Kommer til å være ferdig utdannet rett før jeg blir 34 år. Har ikke studert noe tidligere da jeg har vært syk. Har ikke hatt noen fast kjæreste siden tenårene. Er rett og slett ikke særlig opptatt av kjæresteri. Kanskje det blir barn på meg tidligst når jeg blir 34 år, men da forhåpentligis et donor-barn, ønsker ikke en mann på slepet. Bor på studenthybel. Har ikke førerkort og kommer neppe til å skaffe meg det før etter endt utdannelse. Jeg fyller ikke akkurat kriteriene for drømmelivet, i følge folk flest. Men gjett hva? Jeg har det faktisk ganske fint. Jeg sluttet å sammeligne meg med andre for et par år siden. Fikk ro i sjela da, og staket ut kursen for hva JEG vil ha ut av livet mitt.

[Mariehønen]

Vel, jeg er 28 år, har 6 årig universitetsutdannelse, fast jobb med god lønn, er gift, og en datter på 2 år. Ingen av mine venner har alt dette ennå, så jeg føler meg faktisk litt ung... Husk at gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende i Oslo ligger rundt 31 år, så du har fortsatt god tid. Nyt det!

[Perhaps]

Jeg er 26 år (fyller 27 i år).

Jeg leier i et kollektiv i en by, og har akkurat begynt i jobb etter å ha studert i flere år.

Har førerkort, men ikke bil, og har ellers alt av møbler.

Driver og "dater" en mann, vet ikke hvor det ender...så er vel egentlig singel.

MEN:

Jeg føler meg så "umoden" i forhold til mine jevnaldrende... de har barn, eier hus/leilighet, bil, og er samboer/gift. I alle diskusjoner blir jeg litt "utenfor", for jeg har jo ikke noe av dette/har liksom ikke noe jeg "skulle ha sagt".

Enda jeg skulle så ønske!!

Jeg er den i venninnegjengen som ønsket meg den største barneflokken, og som er veldig huslig/hjemmekjær og familieorientert - i utgangspunktet. Og jeg er faktisk den eneste av "oss" som har det slik.

Noen flere som føler de er litt seint ute..eller noe? ER jeg seint ute, eller er jeg ikke?

Ja visst. Er 35 og kan si det samme. Forhold varer ikke for alltid hver gang og plutselig må man ut på leiemarkedet alene fordi det ble slutt. Eier man noe selv er det utleid - i annen by. Mine venninner og bekjente har mann, barn og er veldig etablerte. De inviterer til bryllup nr 1, 2...og dåp osv. Jeg er alltid den eneste som ikke er med i pakken.

Nåhar jeg begynt å venne meg til det. Jeg ser jo helt klart at det ikke er noen bragd å skaffe mann og barn. "Alle" kan det. Det handler mer om hva man vil selv. Kanskje er man mer kresen enn gjennomsnittet og da tar ting lengre tid. I mellomtiden bør man ha det veldig gøy.

[Gjest bibelstripp]

Bor du på et lite sted? Da kan jeg godt forstå at du føler at du henger etter. I småbyen som jeg kommer fra har de fleste vennene mine bodd noen år i eneboligene sine, og diskuterer ivrig interiør i lunchpausen.

Jeg er forresten 30 år. Har levd det gode singellivet fra 25 til i fjor, leid et lite krypinn og brukt lønna mi på gøyale ting som mine etablerte venner kan se langt etter. Flørta har jeg også gjort

I den større byen jeg bor i nå er det en hel gjeng med single, sporty, høyt utdannede folk som liker å finne på ting hver ukedag og i helgene. Bare du viser interesse for de samme hobbyene, så er du med. Når som helst går det an å ordne seg en kafetur med nye bekjentskaper. Man lærer å sosialisere seg og styre sin egen hverdag.

I mitt tilfelle ordnet det seg med mann og barn ganske raskt. Jeg har likevel ikke vært klar for å roe ned i husmorlivet før nå. Jeg er forsynt av reiser og aktiviteter. Hvis ikke hadde jeg ikke turt å etablere meg, siden jeg er en rastløs sjel.