Kjærester fra veldig ung alder!

[Gjest Gjest_jente20_*]

Hei, jeg har vært sammen med kjæresten siden jeg var 16 år (blir 20 dette året). Det har skrantet litt i det siste, fordi vi krangler en del, desverre.

Lurer på om andre har erfaringer med å være sammen "for alltid" med den første kjærligheten!

Her er det jeg lurer på:

- Krangler dere ofte?

- Jeg regner med dere har bare hatt sex med kjæresten eller minimalt med andre, får dere noen gang lyst på andre?

- Klarer virkelig en gutt å holde seg til en jente for resten av livet, når han møter en jente så ung?

Synes det er veldig søtt når et par har vært sammen fra de var helt unge. Men skjer det virkelig at de holder sammen for alltid? Eller er det bare i filmer?

[Gjest Gjest]

Hei, jeg har vært sammen med kjæresten siden jeg var 16 år (blir 20 dette året). Det har skrantet litt i det siste, fordi vi krangler en del, desverre.

Lurer på om andre har erfaringer med å være sammen "for alltid" med den første kjærligheten!

Her er det jeg lurer på:

- Krangler dere ofte?

- Jeg regner med dere har bare hatt sex med kjæresten eller minimalt med andre, får dere noen gang lyst på andre?

- Klarer virkelig en gutt å holde seg til en jente for resten av livet, når han møter en jente så ung?

Synes det er veldig søtt når et par har vært sammen fra de var helt unge. Men skjer det virkelig at de holder sammen for alltid? Eller er det bare i filmer?

Det faktum at du tar bryet med å legge inn disse spørsmålene, tror jeg bekrefter at bruddet vil komme snart.

Det er ytterst, ytterst få, i dag, som lever livet ut med noen de ble sammen med i en alder av 16 år. "Regelen" er vel snarere at den de er kjæreste med i 16-17 års alderen, ikke blir deres livsledsager.

Ta beslutningen selv, evt svar på de spørsmålene du stiller vil likevel ikke kunne påvirke ditt valg.

[Gjest Gjest_bø_*]

Det faktum at du tar bryet med å legge inn disse spørsmålene, tror jeg bekrefter at bruddet vil komme snart.

Det er ytterst, ytterst få, i dag, som lever livet ut med noen de ble sammen med i en alder av 16 år. "Regelen" er vel snarere at den de er kjæreste med i 16-17 års alderen, ikke blir deres livsledsager.

Ta beslutningen selv, evt svar på de spørsmålene du stiller vil likevel ikke kunne påvirke ditt valg.

Skikkelig opptimist du ? *not*

[Sort Pastill]

Jeg skal gifte meg med min ungdomskjæreste neste år- da har vi vært sammen i fem år, fra vi begge var 17. Klart ingen kan vite om det kommer til å vare livet ut, men vi jobber begge seriøst med forholdet og gir hverandre rom til å vokse. Vi er enige om at vi skal leve hvert vårt liv, og ha hver våre interesser, men samtidig skal vi dele hverdagen og være støtte for hverandre. Jeg synes det går utrolig fint, selv om forholdet har hatt noen utrolig store humper underveis. Vi har kommet styrket ut av det, og jeg mener det av hele mitt hjerte når jeg sier at det er han jeg vil være sammen med for resten av livet.

[Supramundane]

Jeg var sammen med barndomskjæresten min fra jeg var 15 til jeg ble 20. Til slutt var han mer en bror for meg, og jeg hadde overhodet ingen romantiske følelser for han. Heldigvis tok det slutt.

[Crow Jane]

Vet ikke om det teller som et ungdomsforhold, men jeg var sammen med samme kar fra jeg var 19 til 27. Den første kjærligheten vil nok alltid være den største - i hvert fall for meg - så på en måte vil sorgen over tapet alltid være der.

Men på en annen side så er det forholdet jeg lever i nå sunnere. Nettopp fordi man har et forhold bak seg og har fått sjansen til å prøve og feile litt.

Et helt liv sammen med "prøvekluten"? Tror det er svært få som får det til.

[Gjest Bond]

Tja, jeg har ikke erfaring selv, men med alle venner og venninner... erfaringen viser at det varer ikke. Faktisk, absolutt alle har slått opp.

De som varte lengst var fra 14-26, hele 12 år var de sammen, men gikk fra hverandre likevel.

Så min erfaring er (dessverre) at sånne forhold ikke varer liv laga.

Men alle regler har unntak

[eus]

Alle regler har unntak. Et vennepar av meg fant kjærlighet da de var 16 (han 20) Det var deres første kjærlighet. I dag, 15år senere er de lykkelig gift med 3 barn. Så, muligheten er der...

[Pinkie]

Jeg kjenner ei som har vært sammen med ungdomskjæresten i snart 20 år. De ble sammen da hun var 15, og nå er de gift og har 3 barn. Så ja, det er mulig. Men tror de aller fleste av disse forholdene tar slutt før eller senere.

Da jeg var 16 trodde jeg at jeg hadde funnet mannen i mitt liv. Vi flyttet til storbyen (kommer fra en liten bygd), og fikk et annet perspektiv på ting. I dag er jeg veldig glad for at dette ble slutt. For nå, flere år senere, har jeg levd singellivet og ungdomstiden fullt ut, og funnet drømmemannen som jeg vil dele resten av livet mitt med.

[Pasha]

Muligheten er tilstede den. Jeg er en av dem som har vært sammens med samme mann siden jeg var 16 år. Nå har vi vært gift i over 2 år (sammen i 10år til høsten) og har et barn sammen.

Vi krangler sjeldtent, og har det godt sammen.

Er det meant to be så er det bare det

[Gjest TS]

Tja, jeg har ikke erfaring selv, men med alle venner og venninner... erfaringen viser at det varer ikke. Faktisk, absolutt alle har slått opp.

De som varte lengst var fra 14-26, hele 12 år var de sammen, men gikk fra hverandre likevel.

Så min erfaring er (dessverre) at sånne forhold ikke varer liv laga.

Men alle regler har unntak

Du vet ikke hvorfor det ble slutt da?

Det er vel ingenting som er så søtt som to som har holdt sammen fra de var unge

Jeg viste om et par som var sammen fra de var 16 år, men det ble nettopp slutt, de er nå 32. Synd det der

[Gjest Gjest]

Jeg har vært sammen med min kjære i 6 år til høsten. Han er min første. Vi har lyst til å gifte oss og få barn snart Vet jo ikke om det vil vare livet ut, men per i dag så ønsker jeg det av hele mitt hjerte. Ser ingen som helst grunn til å dumpe en flott fyr fordi gresset muligens er grønnere osv. Hva om den ikke er det? Nei takke meg til det flotte jeg har og håper det varer!

[GlaJenta88]

Min samboer og jeg har vært sammen siden vi var 15. Vi fyller begge to 21 i år. Det er ingen som vet hvordan livet kommer til å bli, eller hva som skjer imorgen uansett, så jeg synes ikke du skal bryte med kjæresten din fordi du ikke tror at dere kommer til å bli livsledsagere! Både mine foreldre, ei av kusinene mine og søsteren til ei god venninne av meg har giftet seg og fått barn med (obviously ) sine ungdomskjærester. Mamma var 14 og pappa 18 da de ble sammen, og de er så vidt jeg vet, lykkelig gift. Det er klart at alle par har sine ting man må igjennom, og det skal mye arbeid til for å få et forhold til å fungere uansett. Da sier det seg selv at hvis man klarer å få forholdet med den første til å fungere, da har man flaks.

Så til spørsmålene dine.

Nei, vi krangler ikke ofte. Dette har mer med personlighetene våre å gjøre tror jeg. Jeg kan ikke huske at jeg noensinne har kranglet med noen andre enn lillebroren min, og det samme gjelder for samboer. Det er klart at vi har våre uenigheter, og jeg kan ha dager hvor alt han gjør går meg på nervene. Det er heller ikke så fint når man føler at man bor helt oppå hverandre. Og han har det på samme måte. Det hender han glefser til meg selv om jeg føler at jeg ikke har gjort noe galt over hodet. Men sånn er det jo å leve sammen med andre mennesker. Hvis han merker at jeg har en spesielt dårlig dag, skygger han banen. Det samme gjør jeg med han. Han er veldig flink til å være litt "ekstra" oppmerksom på sånne dager. Sånn at han gjør litt husarbeid i det stille, installerer et spill han tror jeg vil like på PCn min osv. Og da får jeg dårlig samvittighet for å ha vært så teit også er alt helt fint igjen. Heldigvis har vi sjeldent sånne episoder også. Vi har vært sammen lenge, og lært hverandre å kjenne. Jeg tror jeg kjenner han bedre enn han kjenner seg selv og sine handlinger. Det samme gjelder nok for han også :gjeiper:

Jeg har bare hatt én annen enn kjæresten, og selv om jeg var litt "misunnelig" på de single venninnene mine når vi var i syden osv, så er mitt parforhold absolutt et bedre sted å være. Jeg ville ikke ha bytta bort min partner som, for det første, kjenner meg og kroppen min bedre enn noen annen, for en haug av fulle menn som ikke gidder å ta seg tid til å kjenne etter hva jeg liker.

Og ja, det er klart at en gutt kan det så lenge en jente kan det.

[ringblomst]

Er nok ikke så vanlig å være sammen med sin første kjæreste livet ut, man vokser gjerne fra hverandre rett og slett.

Mannen min og jeg er et av to par som fortsatt er sammen etter videregående der vi møttes. Vi har vært sammen i 12 år til sommeren og gift i 5, så det er mulig . Vi krangler sjeldent og lengter ikke etter et annet liv eller at vi skulle hatt flere sex-partnere før vi fant hverandre.

[Gjest Gjest_hei_*]

Du vet ikke hvorfor det ble slutt da?

Det er vel ingenting som er så søtt som to som har holdt sammen fra de var unge

Jeg viste om et par som var sammen fra de var 16 år, men det ble nettopp slutt, de er nå 32. Synd det der

Jeg syntes ikke de er noe spesielt søtt med å være sammen med den første kjæresten resten av livet Sikker på at du ikke lar tanken på dette styre deg litt?

Av alle parene jeg kjenner er det vel ca 4-5 par som har holdt sammen lenge. Og alle andre jeg kjenner har sikkert hatt forhold da de var unge som de trodde skulle vare for alltid Så jeg tror nok det er et par prosent bare som faktisk holder sammen.

Jeg tror det er vanlig å føle at man skulle ha opplevd mer. Vet om flere som har gjort det slutt bl.a. pga det.

Lykke til

[rangi]

Jeg var sammen med min første fra jeg var 17 til jeg var 25, vi planla å gifte oss og jeg trodde av hele mitt hjerte at forholdet ville vare livet ut. Men, det gjorde det altså ikke, dessverre.

Han var utro og forholdet tok slutt.

Ingen av mine venninner er sammen med den de var sammen med på videregående i dag, selv om flere av dem absolutt trodde, som jeg, at det forholdet skulle vare hele livet.

[Gjest Bond]

Du vet ikke hvorfor det ble slutt da?

Jeg vet grunnen for 3 par som hadde vært sammen siden de var 15-16 (i hvert fall fra den ene siden), siden de kvinnelige halvdelene er gode venninner av meg. For alle tre ble det rett og slett at de vokste fra hverandre, og til dels følelsen at 'er dette det jeg kommer til å leve med for alltid? finnes det noe bedre?'.

Men det kan sies at den følelsen kom allerede godt etter det kom problemer i forholdene. Man ville forskjellige ting, man hadde forskjellige prioriteter rundt det å få barn, studere, jobbe, feste, osv.

Når man er eldre, er det sånne ting man gjerne legger noe vekt på (og man har allerede fullført studier, er gjerne på jobb og man har kanskje mer etablerte vaner), mens hvis man blir sammen når man er 16, tenker man kanskje ikke om karriereplaner, barn og om det å feste hver helg er bra eller ikke.

Og sånne ting kan fort bli problemer etterpå

Endret 1. februar 2009 av mrs_bond

[Gjest Gjest]

Jeg ble sammen med sambo da jeg var 17,5 år og han 20.

Vi er fortsatt sammen i dag, 13 år etter! Vi har også et barn sammen og planlegger å gifte oss

[Piper]

Kjenner et par som har vært sammen siden hun var 14, og de er i dag snart 40 år gamle. De har det godt sammen, og krangler veldig sjeldent. Men ellers har de fleste hatt flere forhold bak seg, og lært veldig mye om seg selv i de forholdene.

Jeg syns det er imponerende å klare å være sammen emd den første man ble kjæreste med, men jeg syns ikke det det er søtt fordi de har vært sammen siden de var så unge. Men imponerende fordi de får forholdet til å fungere, og at de har det godt sammen. Men krangler man mye, vil jeg ikke si at det er noe godt forhold. Da bør man sette seg ned og forsøke å snakke sammen, for å finne en løsning på hvordan man skal komme ut av den floken man ahr kommet inn i. For det er ikke noe søtt med et forhold der man krangler mye.

[Gjest Gjest]

Det er nok ikke så vanlig nei, statistikken går imot dere.

Samboeren og jeg ble sammen da vi var 19, er nå 31. Har det supert sammen. MEN: Det var slutt et par år, for tre-fire år siden. Vi trodde begge at den rosa drømmen var slutt. Eller kanskje heller: Siden vi ikke hadde andre erfaringer så ble vi usikre på om det vi hadde var bra nok, om det ikke var grønnere andre steder. Vi innså heldigvis begge (også uten så voldsomt mye prøving hos andre) at vi var riktig sted likevel, og ble sammen igjen.

Selvsagt kan du møte "den rette" selv meget ung!