Jeg er så sliten og det gjør så uendelig vondt

[Gjest Gjest_leimeg_*]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få ut dette, men er bare nødt til å sette ord på det.

Jeg har vært sammen med den mest fantastiske personen jeg noen sinne har møtt i ett år nå. Han er mitt tredje seriøse forhold (jeg er 25, han 27) og jeg var sikker på at dette skulle vare livet ut.

Begge var ferdig å studere sommeren 08, og vi flyttet til Oslo og begynte i nye jobber. Vi flyttet sammen selv om vi visste det var litt tidlig, pga avstander i Oslo og lite fritid.

Jeg har store problemer med magen, og har hatt dette i noen år nå. Legene finner ikke noe på noen prøver, og jeg har fått diagnosen irritabel tarm, som vel egentlig bare betyr at ingen vet.

For noen dager siden, helt ut av det blå, gjorde han det slutt med meg. Han sier det er pga at jeg for eksempel vasker alt for sjelden opp kjelene, at jeg ikke handler ofte nok mat.. men også mer seriøse ting som at han føler jeg ikke vil ta del i hans liv, at jeg bare vil være hjemme sammen med han, bare vi to. At jeg er negativ til å få besøk, at jeg er negativ til å dra på besøk osv. Han føler at vi spriker i forskjellige retninger, for han vil ikke bare sitte hjemme å se på film med meg.

I begynnelsen protesterte jeg helt vilt, for det er jo ikke sånn jeg føler det i det hele tatt. Jeg er kjempeglad i å være med folk, hadde gledet meg veldig til å bli kjent med hans venner osv osv.

Nå har jeg fått tenkt meg om, og han har jo helt rett. Han har helt rett i at jeg har oppført meg som alle grunnene hans sier, men han tar helt feil på ett punkt: det er ikke sånn jeg egentlig er.

Jeg innser nå at jeg har vært utrolig mye mer sliten enn jeg har klart å innrømme for meg selv, etter at jeg begynte å jobbe. Det eneste jeg klarer å tenke på når jeg våkner om morgenen er når jeg kan legge meg igjen. Hele dagen min på jobb går med på å kjempe for å ikke sovne. Resten av dagen går med på å prøve å tenke ut hvordan jeg enklest mulig kan komme meg gjennom den, og hvordan jeg kan legge ting til rette for at jeg må gjøre minst mulig.

Jeg kan ligge på sofaen og glede meg noe helt enormt til han kommer hjem, for da skal jeg kaste meg over han å dra han inn i sengen og ha vill og hemningsløs sex med han.. men så kommer han hjem, og jeg klarer ikke finne energi til å reise meg av sofean en gang. Så tenker jeg "jaja, men da gjør jeg det i morgen i stedet. Da føler jeg meg sikkert bedre"

Og sånn har jeg tenkt i snart et halvt år.....

Jeg har nektet å innse at det ikke er normalt å føle seg SÅ sliten, jeg har nektet å innse at det ikke kommer til å ordne seg av seg selv. Jeg har ikke hatt energi til å gjøre NOE. Og derfor har jeg heller ikke vært noe begeistret for forslagene om å gjøre ting i helgene, dra ut til folk osv, fordi jeg bare ikke har klart å skjønne hvordan jeg skal ha energi til det. Men det har ingenting med hva jeg har hatt LYST til. Jeg har hatt LYST til akkurat de samme tingene som han, jeg har bare ikke orket.

Høres dette helt rart ut?

Jeg har innsett nå at jeg må ringe legen i morgen og finne ut av dette, før jeg drar det enda lengre og mister både jobb og venner. Men nå har jeg altså mistet det fineste som noen sinne har hendt meg, og det pga at jeg har vært "syk" og ikke den jeg egentlig er. Det gjør så uendelig jævlig vondt. Det føles så sinnsykt urettferdig.

Og jeg vet, at om jeg hadde vært den jeg egentlig er, hadde han ikke gjort det slutt. For vi passer sammen så godt.. egentlig. Det har ALLE sagt.. hans venner, mine venner, foreldrene våre. ALLE.

Hva skal jeg gjøre???

Han er THE ONE..

For å gi noen eksempler på hvor sliten jeg er kan jeg nevne at etter han gjode det slutt klarte jeg ikke spise på 29 timer, men energinivået mitt var akkurat like lavt som til vanlig når jeg spiser fire ganger om dagen og liksom er normal.

Jeg har sovet to-tre timer mer enn jeg har gjort tidligere per natt, men likevel er jeg ALDRI uthvilt, og vil bare sove mer og mer og mer.

Jeg har ikke klart å holde meg våken gjennom en hel film i hele høst, og selv om jeg har sovet på ettermiddagen, sovner jeg lett på kvelden (noe som aldri har skjedd før).

Jeg er så sinnsykt fortvila nå. Dette føles så feil..

[Gjest Gjest]

uff, ja dette høres ikke bra ut. Jeg er mann og sliter litt med det samme med en trøtt og uengasjert kone så jeg forstår dette godt. Det er vel ikke så godt å få gjort noe med forholdet ditt nå unntatt å prøve å søke støtte hos leger eller alternativ medisin for å finne utav dette. Du bør vel kanskje være ærlig med ham og si at du jobber med problemet og ha en åpen dialog med ham uten å bli sur på ham eller å gi ham dårlig samvittighet. Han er vel bare drittlei akkurat nå så visst du klarer å finne utav dette samt beholde et godt forhold til ham så er det garantert gode muligheter for at dere kan finne i sammen igjen. Lykke til.

[Gjest Gjest_leimeg_*]

hei, takk for svar.

jeg er ikke sint på han, og jeg skjønner at han må være veldig lei, men det føles veldig urettferdig at han gjør det slutt fordi jeg er syk, og at jeg ikke har fått en mulighet til å rette opp i det. finne ut av det. bli frisk, bli den jeg egentlig er.

spesielt når jeg ikke har vært klar over det selv.

jeg skal prøve å holde en åpen dialog med han, men det føles litt som han har bestemt seg. jeg har så vanskelig for å tro det, for jeg vet at han egentlig er utrolig glad i meg. det gjør så sinnsykt vondt. jeg klarer ikke beskrive det..

[Gjest Gjest]

hei, takk for svar.

jeg er ikke sint på han, og jeg skjønner at han må være veldig lei, men det føles veldig urettferdig at han gjør det slutt fordi jeg er syk, og at jeg ikke har fått en mulighet til å rette opp i det. finne ut av det. bli frisk, bli den jeg egentlig er.

spesielt når jeg ikke har vært klar over det selv.

jeg skal prøve å holde en åpen dialog med han, men det føles litt som han har bestemt seg. jeg har så vanskelig for å tro det, for jeg vet at han egentlig er utrolig glad i meg. det gjør så sinnsykt vondt. jeg klarer ikke beskrive det..

Slapp av. Det han nok har bestemt seg for er at han har problemer med å ha et forhold til en som ikke bidrar men er kun en belastning for ham. Hvis du forhåpentligvis blir bedre en dag så er det sikkert håp for dere også. Dessverre ser det ut som om du har endel å ta tak i her og det er heller ikke lett å forbedre seg når du har fått et slikt slag i trynet som nå.

Jeg kan ikke annet enn å si at du må finne igen optimismen din og ikke minst prøve å finne utav hva som er mangel på energi problemet ditt. Det er mange som har det som deg så jeg kan bare ønske deg lykke til.

[Gjest Gjest]

Kjære deg. Dette var trist å lese.

Jeg syns det høres ut som ME. Kanskje du skal dra en tur til legen?

[Lissi]

Kjære deg. Dette var trist å lese.

Jeg syns det høres ut som ME. Kanskje du skal dra en tur til legen?

Trenger ikke være ME.

Få tatt en test av stoffskifte ditt. Jeg var sånn før jeg oppdaget at jeg slet med lavt stoffskifte.

De må sjekke TSH og T4/T3.

Dette vet legen. Har du lavt stoffskifte får du medisin som gjør at du vil føle deg bedre igjen

Du bør også få sjekket om du bor i en kåk med muggsopp! Er det gammelt? Fuktig? Rått?

Jeg bodde i et sånt hus i et år, er allergiker for midd, støv, røyk, katter, og ble vanvittig sjuk at å bo under sånne forhold. Lå på sofa i et år.

Endret 1. februar 2009 av Lissi

[Gjest Bond]

Jeg personlig synes at noen som skulle være 'The One' skulle ha litt mer forståelse for at partneren kan være syk. Jeg forstår at det er vanskelig å være sammen med noen som er kronisk trøtt og mangler energi, men da snakker man om dette! Da støtter man den andre, og selv om man er kanskje litt motløs og gidder ikke søke leger og sånt - da hjelper den andre litt!

Hvis dette ble for vanskelig for ham - hva hvis dere får barn, spesielt et som sover lite og er litt vanskelig? Uendelig mange søvnløse netter, konstant trøtt, og så videre.. Skal han bare stikke av også?

Muligens ikke det svaret du vil ha, men jeg synes at ekte kjærlighet blir ikke så fort stoppet av sykdom og mangel av energi. Dersom det er ekte kjærlighet, gir man ikke opp så enkelt. Unnskyldingene at 'du kjøper ikke mat' og 'viser ikke nok initiativ' - dette er ting man først snakker om, ikke grunn for å avslutte forhold!

Kanskje du elsker ham litt mer enn han elsker deg?

[Gjest Gjest_leimeg_*]

Takk for flere svar.

Jeg skal bestille time til lege i morgen, og kreve at de finner ut av det. I første rekke om det har fysiske årsaker, og om det har sammenheng med magen min. Dette er noe jeg må ha svar på før jeg kan gå videre.

Viser det seg at det ikke er noe fysisk får jeg heller ta det derfra.

Og jeg har også tenkt mye på det du skriver mrs_bond. Jeg er helt enig i at han bør være åpen for å snakke om det og gi meg en sjanse til å forbedre meg, ikke bare gi opp. Dette har jeg også sagt til han. Og jeg tror på en måte han er enig. Han sier at han ser at han burde sagt fra om ting lenge før, men at han har samlet opp alt til nå. Og nå føles det som for sent.

Jeg har tenkt på om han kanskje ikke er så glad i meg som jeg trodde, og det er også meget mulig. Men det er likevel så mye han har gjort den siste tiden som tyder på det motsatte. Det er derfor jeg ikke helt klarer å slå meg til ro med dette.

Problemet er jo at vi ikke har vært sammen så lenge, og vi ikke har bodd sammen noe særlig før jeg ble sånn som jeg har vært.. og han vet på en måte derfor ikke om noe annet. Han vet ikke noe om hvordan jeg er å bo med når jeg er "frisk". Og jeg tror derfor han har vanskelig for å se for seg at jeg skal være annerledes. Dette er kjempetrist.

Jeg skal prøve å forklare han mer i kveld, jeg har vært bortreist nå siden han gjorde det slutt (måtte bare komme meg vekk og få noen dager å tenke på), så jeg treffer han i kveld når jeg kommer tilbake til leiligheten vår..

Jeg håper jeg i alle fall kan få han til å forstå at det er ikke sånn jeg egentlig er, og at jeg har innsett at jeg ikke er frisk og at jeg skal gjøre noe med det. Så kan jeg ikke si annet enn at jeg synes det er uendelig trist hvis han ikke kan gi meg en sjanse til å bli meg selv igjen. Til å bli den personen han forelsket seg i.

[Gjest Bond]

Du må nok følge magefølelsen din i dette, men jeg synes det er bra at du i hvert fall selv vet at det kan gå begge veier, og at du er bevisst over at det er mulig at han rett og slett kanskje ikke er Den Rette likevel.

Ofte er det også sånn at dersom man virkelig vil noe, da kan man tolke ting på forskjellige måter. Av og til er ting man synes er bekreftelse om noens kjærlighet bare allminnelig høflighet.

Jeg vil absolutt ikke si at han med sikkerhet ikke er Den Rette for deg og elsker deg ikke, men at du skulle i hvert fall være forberedt for at dette kan også være tilfellet.

Det å sitte ned og snakket litt om alt høres ut som en god ide, og kan sikkert bekrefte eller avkrefte dine (mis)tanker.

Lykke til!

[Gjest Gjest_leimeg_*]

takk for det.

jeg er klar over at ting bare kan være høflighet osv, men tingene jeg tenker på som han gjorde for ikke lenge siden kan ikke bare ha vært det. det er snakk om å holde en tale til meg (noe han absolutt ikke måtte og gjorde helt på eget initiativ) foran 30 personer, det er snakk om å fortelle meg veldig fine ord som heller ikke var noe han på noen sinne ble oppfordret til å gjøre fra min sin side.

men jeg er forberedt på at han har bestemt seg, at han ikke klarer å se for seg at han kan føle det samme for meg igjen, at han ikke er villig til å prøve på nytt. og det må jeg bare akseptere. selv om jeg tror det er en stor feil.

hadde han gjort det slutt på bakgrunn av ting jeg kjente meg igjen i, ting jeg var enig i at stemte og ting jeg følte vi ikke kunne gjøre noe med, så hadde det vært så mye greiere..

[Crow Jane]

Høres litt ut som min historie det der, TS. Min eks gjorde også slike ting som du beskriver - var ufattelig lidenskapelig.

Så fikk jeg fibromyalgi.

Han holdt ut i 8 år og da konkluderte han med: "Jeg tror ikke du VIL bli frisk, jeg." Selv den mest kjærlige mann må til syvende og sist ivareta sine egne interesser, skjønner det.

Men det gjør - som du sier - uendelig vondt.

Jeg involverte han i alt legestyret og alle remedier og lente meg masse på han - det gikk galt.

Du har nå fått i gave å ikke tråkke i de samme fellene som jeg gjorde. Du kan ta tak i sykdommen din alene. Finne ut hva som feiler deg og hvordan du kan takle livet.

Så - dersom du fremdeles ønsker det - kan du prøve igjen med typen din. Tror han vil respektere deg igjen da. Slik min aldri fikk sjansen til å gjøre.

[Gjest Gjest_leimeg_*]

Huff, det hørtes ikke noe gøy ut.. litt samme historie ja :S

Jeg er klar for å ta tak alene nå, og finne ut av det alene, og ikke la det gå utover noen andre.

Jeg er også klar for å omprioritere livet mitt slik at jeg kan bruke den lille energien på det som er viktig: venner (og kjæreste hvis jeg ikke hadde skjønt dette alt for sent...), og ikke trening eller andre dumme ting som jeg tror jeg må gjøre, men egentlig ikke trenger.

Jeg kjenner at det allerede letter litt på skuldrene mine at jeg har innsett problemet mitt og at jeg har en slags plan for hvordan jeg skal gå frem for å rette opp i det.

Dessverre kan jeg nok ikke rette opp i at kjæresten min er borte, og det kommer til å gjøre det ekstra vanskelig i lang tid fremover.

[Ethereal]

Gå til legen og finn ut av det. Det kan være veldig mange grunner til at du føler deg sånn. Både psykiske grunner og fysiske.

Det viktigste nå er at du tar vare på deg selv og gjør det som trengs for at du skal bli frisk.

[Crow Jane]

Dessverre kan jeg nok ikke rette opp i at kjæresten min er borte, og det kommer til å gjøre det ekstra vanskelig i lang tid fremover.

Det vil tiden vise. Ditt ansvar - som jeg ikke tok før det var for sent - er å prioritere deg selv og komme deg på beina. (Evt finne ut hva du lever med og hvordan livet kan bli bedre.)

Uansett om denne karen kommer tilbake eller om det med tiden vil dukke opp en ny, så må det være NOEN der å elske - i deg, mener jeg. Ikke bare sykdommen, liksom....

Min nåværende partner har vokst opp med astma, så han vet litt om det å lide av ting man ikke kan noe for. At man ikke alltid bare kan "ta seg sammen". Og det er fint - at han forstår på et vis, selv om jeg denne gangen har valgt å IKKE lene meg på partner.

Så - chin up - alt ordner seg for snille jenter, vet du

[Gjest Gjest]

Min historie er ikke så ulik din, men det vil jeg egentlig ikke snakke så mye om her og nå.

Det viktigste er egentlig å få klarhet i hva som feiler deg slik at du kan forbedre livskvaliteten din.

Har du vært utredet for Ulcerøs kolitt og Chrons? Jeg fikk også diagnosen "irritabel tykktarm", og det var det jo slett ikke. Jeg havnet på sykehus og knakk fullstendig sammen før noen tok meg alvorlig, og det bør du sørge for ikke skjer med deg også.

[Gjest Gjest]

En liten skrivefeil i mitt forrige innlegg: det skrives Crohns, ikke Chrons. Du kan lese mer om disse sykdommene her:

http://www.pasienthandboka.no/default.asp?...p;mode=document

http://www.pasienthandboka.no/default.asp?...documentid=2241

[Pjukset]

Uten å spekulere i hva som fysisk feiler deg, så vet jeg hvordan det er når forholdet skranter pga sykdom. Jeg ble veldig syk av muggsopp rett etter vi ble sammen, ikke overskudd til noe som helst annet enn å gå t/r butikken på gode dager. Har du vært syk mesteparten av forholdet og fra starten av forholdet, så kan jeg godt forstå at det tærer. Det HAN må forstå, er at sykdommen ikke er den du ER, at du skal få hjelp og helsa di kanskje blir bedre, og da blir du også deg selv igjen. For man er ikke seg selv når man er syk over lengre tid.

Få deg henvisning til en indremedisiner, de har mye mer peiling enn leger, og du blir nøye utredet. Hvis du får en diagnose som innebærer en kronisk tarmlidelse vil jeg råde deg til å ta en titt på denne siden.

http://www.helhetsterapeut.no/index.html

Jeg kjenner folk som har lidd av kroniske tarmlidelser, som har vært ut og inn av sykehus for behandlinger siden de var små, men blir aldri bra. Prøvde dette og merket stor bedring, så det skader ikke prøve. Bor du langt unna går det an å kontakte henne for å høre om det finnes noen i ditt nærområde hun kan anbefale, ellers så gjør endringer i kostholdet mye i seg selv, slik det står om på siden hennes.

Endringer i kostholdet kan gjøre suverent mye for helsa di, uansett hva legene måtte finne/ikke finne. Vet ikke hvordan du spiser nå, men kutt ned på meieriprodukter og spis mindre karbohydrater (spis de langsomme). Magen min har blitt MYE bedre etter jeg kuttet ut brød, pasta (spiser grovpasta nå og da)og ikke minst ferdigmat. Prøv å spis så ren mat som mulig (som ikke er tilsatt noe som helst). Det er en omveltning både for psyken, klokka og lommeboka og gjøre slike endringer, men hei så glad kroppen blir!

Hvis du trenger tips til mat, www.lavkarbo.no

Edit: hvis han ikke stiller opp for deg og lar deg få en sjanse til å bli frisk, så er han virkelig ingenting å samle på

Endret 1. februar 2009 av Pjukset

[Pjukset]

Her står det også om en som fikk hjelp av hun i Fredrikstad http://www.lmf.csbkunder.com/viewtopic.php?f=9&t=2253

Jeg husker ikke hvor på siden hennes det står om de forskjellige lidelsene, klikk og let

Men få en skikkelig utredning hos indremedisiner først, så du får riktig diagnose.

[Gjest Gjest_Leyla_*]

Jeg kjenner meg igjen i det tilfelle du beskriver med søv og blir aldri utvilt, det hendte meg før ca 2 år siden, jeg levde rett og slett for å sove, men hos meg så skyldtes mesteparten av dårlig kosttilskudd fordi jeg holdt på slanking, og spiste lite mat som ikke var næringrikt engagn, i tillegg begynte jeg å bo fo meg selv pga studien, flyttet 2 timer unna familie, pluss da at jeg lydet av kjærlighetsproblemene på samme tidspunkt. Jeg hadde det helt JÆV¤¤¤. men jeg kontaktet fastlegen min, tok en blodprøve, manglet enegri og hadde jernmangel, begynte på de anbefalte tablettene og vitaminene legene nbefalt, tok litt grann tid, men det er over nå...

Kontakt fastlegen din... Når det gjelder han, så skjønner jeg godt hvor kjedelig det har vært for han, men likevel, dette her er noe jeg absolutt ikke skjønner meg på med mannfolka, ikke min egen engang. Er dette en nok grunn for å gjøre det slutt hvis han virkelig elsket deg og mente at dere passet sammen?!!!

En del manfolk er rare, mystiske og egoistiske.. Har ikke no mer å si om dette her. men lykke til jenta mi...

[Gjest Gjest]

Når det gjelder han, så skjønner jeg godt hvor kjedelig det har vært for han, men likevel, dette her er noe jeg absolutt ikke skjønner meg på med mannfolka, ikke min egen engang. Er dette en nok grunn for å gjøre det slutt hvis han virkelig elsket deg og mente at dere passet sammen?!!!

En del manfolk er rare, mystiske og egoistiske.. Har ikke no mer å si om dette her. men lykke til jenta mi...

Jeg som har skrevet som gjest i denne tråden er mann. Før du går å anklager menn i særdeleshet for å ha en karakterbrist som tilsier at de ikke kan takle en syk partner, så kan jeg fortelle deg at slik overfladiskhet ikke er kjønnsbetinget.

Ikke bare forsvant hun da jeg ble syk, men det faktum at hun forsvant gjorde meg også bare sykere. Etter over 10 år kjenner jeg sykdommen min rimelig godt, og jeg kan være frisk i lange perioder av gangen. Dessverre er det slik at symptomene ofte henger sammen med stress og følelseslivet generelt, slik at jeg blant annet har blitt veldig påpasselig med å ikke involvere meg i utrygge og ustabile kjærlighetsforhold. Kjærlighetssorg kan faktisk resultere i et sykehusopphold, og det er jeg ikke interessert i.