Burde, burde ikke...

[Gjest Forvirret_gjest]

I korte trekk har livet mitt gått bra til helvete, og jeg går rundt så å si hver dag og lurer på hvorfor jeg bare ikke gjør slutt på det hele. Kan ikke utdype akkurat det noe mer siden ingen kan diskutere det ifølge kg's regler. Ikke noe som kommer til å skje snart, 5-10 år om ikke livet plutselig forbedrer seg tenker jeg.

Så dukket det plutselig opp en interessant jente, som tydeligvis vil bli bedre kjent med meg. Morsomt det, men er utrolig redd for å starte noe nytt når jeg er i denne situasjonen.

Det er jo kjedelig om hun finner ut om det og dumper meg etter at jeg har fått følelser for henne, og det er jo strengt tatt urettferdig overfor henne.

Jeg savner å ha noen her på den måten, men fornuften tilsier at jeg burde holde folk på avstand for ikke å potensielt såre de.

Er mann på 26 forresten.

[Gjest evol]

Jeg vet jo ikke hva det er som har gått til helvete i livet ditt, så da er det vanskelig å gi noen råd. Men du har da tydeligvis tenkt å holde ut i 5-10 år til, heldigvis (forhåpentligvis lengre).

Vet ikke om livet plutselig kommer til å forbedre seg helt av seg selv, det er i hvertfall ikke min erfaring. Det er du selv som må sørge for at ting blir mer som du vil ha det. Selv om det ikke er lett... Du må tenke gjennom hva du liker, hva du er interessert i, hva får deg til å føle deg bra? Du kan skrive det ned. Og oppsøke de tingene og mennesker med de samme interessene. Så kanskje livet forbedrer seg gradvis.

Og hvis alt har gått til helvete i livet ditt, så har du egentlig ikke mye å tape på å ta noen sjanser.

Jeg har dessuten en hel haug med ting/aktiviteter som jeg har lyst til å prøve, og steder jeg vil se, før jeg dør. Kanskje du også har noen?

Jeg er også veldig flink til å holde folk på avstand, for å beskytte meg selv. Men tror ikke det er en god strategi. Synes du burde prøve å bli kjent med hun jenta.

Uansett, lykke til

[Gjest Forvirret_gjest]

Og hvis alt har gått til helvete i livet ditt, så har du egentlig ikke mye å tape på å ta noen sjanser.

Jeg har dessuten en hel haug med ting/aktiviteter som jeg har lyst til å prøve, og steder jeg vil se, før jeg dør. Kanskje du også har noen?

Jeg er også veldig flink til å holde folk på avstand, for å beskytte meg selv. Men tror ikke det er en god strategi. Synes du burde prøve å bli kjent med hun jenta.

Har kanskje ikke så mye å tape, men vet ikke om det er rett av meg å dra med meg noen andre på vei ned.

Har aktiviteter som betyr mye for meg, og endel store drømmer relatert til disse. Hadde det ikke vært for dette hadde jeg ikke gitt meg de 5-10 årene som jeg antar jeg har nå...

Det er mer å det karrieremessige/akademiske/økonomiske plan jeg har ødelagt for meg selv. Og jeg har virkelig gjort mitt beste for å komme meg på beina, i det siste har jeg bare kommet fram til at det er evnene og ikke viljen det kommer an på. Jeg er nok bare nærmene farssiden av slekta, som kan skryte av arbeidsledighet og en imponerende samling av diverse rusproblemer, enn den siden av slekta med høy utdannelse og framtidsutsikter.

Har blitt dumpet ett par ganger å grunn av dette allerede, og jeg klandrer ikke jentene på grunn av det. De fleste vil jo ha noen med ambisjoner og ordnet økonomi, ikke en som godtar en sjeledrepende jobb for å akkurat kunne ha råd til å drive på med de tingene som får han til å klare å stå opp om morgenen.

[Gjest Gjest_evol_*]

Forstår det med at du ikke vil dra en annen person med deg ned.

Men det kan jo være hun kan dra deg litt opp også.

Hvis du synes jobben din er sjeledrepende, synes jeg du burde prøve å finne en annen jobb. Evt begynne å studere noe du er interessert i.

Kanskje er det evnene dine som ikke strekker til, men jeg tror motivasjon og interesse er like viktig som medfødte evner. Så hvis du finner en jobb som passer bedre for deg, vil sikkert evnene dine være gode nok.

Dessuten kan gode kolleger veie opp en del for en uinteressant jobb. Så du burde prøve å få til en forandring.

Selv om det skulle stemme at du er mest lik den mislykka delen av slekta, betyr det ikke at det er skjebnebestemt at det skal gå dårlig med deg. Men kanskje du må jobbe hardere enn enkelte andre for å komme deg ovenpå.

Personlighet, humor og interesser betyr mer for hvor godt jeg liker en person, enn hvor mye penger han har. Så lenge han er i stand til å betale regningene sine, iallefall.

[Gjest Gjest]

Det er mer å det karrieremessige/akademiske/økonomiske plan jeg har ødelagt for meg selv. Og jeg har virkelig gjort mitt beste for å komme meg på beina, i det siste har jeg bare kommet fram til at det er evnene og ikke viljen det kommer an på. Jeg er nok bare nærmene farssiden av slekta, som kan skryte av arbeidsledighet og en imponerende samling av diverse rusproblemer, enn den siden av slekta med høy utdannelse og framtidsutsikter.

Jeg må si jeg kjenner meg litt igjen i deg. Jeg var selv i en jobbmessig blindgate og var ekstremt frustrert. Jeg hadde da dame og slikt var jeg nok bedre stilt en deg. Motivasjonen min kom etter at min første unge kom og jeg da bestemte meg for å ta meg i sammen og finne på noe som jeg kunne leve med. Etter mange harde år med omskolering/jobb/famillie fikk jeg endelig lønn for strevet og er nå veldig fornøyd med både liv og jobb.

Du har all min sympati. Bare husk at det er kun du som kan bestemme deg for hvordan livet ditt blir. (selv om en sterk kone kanskje kan ha positiv effekt)

[Gjest Forvirret_gjest]

Forstår det med at du ikke vil dra en annen person med deg ned.

Men det kan jo være hun kan dra deg litt opp også.

Hvis du synes jobben din er sjeledrepende, synes jeg du burde prøve å finne en annen jobb. Evt begynne å studere noe du er interessert i.

Kanskje er det evnene dine som ikke strekker til, men jeg tror motivasjon og interesse er like viktig som medfødte evner. Så hvis du finner en jobb som passer bedre for deg, vil sikkert evnene dine være gode nok.

Dessuten kan gode kolleger veie opp en del for en uinteressant jobb. Så du burde prøve å få til en forandring.

Selv om det skulle stemme at du er mest lik den mislykka delen av slekta, betyr det ikke at det er skjebnebestemt at det skal gå dårlig med deg. Men kanskje du må jobbe hardere enn enkelte andre for å komme deg ovenpå.

Personlighet, humor og interesser betyr mer for hvor godt jeg liker en person, enn hvor mye penger han har. Så lenge han er i stand til å betale regningene sine, iallefall.

Tar opp noen fag jeg har tatt tidligere, men usikker på hvordan det kommer til å gå. Det er lite jeg interesserer meg nok til å kunne få en utdannelse i, og igjen så sliter jeg for mye til å kunne hevde meg akademisk uansett.

Kanskje ting kan ordne seg, jeg har ikke gitt helt opp enda. Men jeg klarer ikke på dette tidspunktet å få meg til å tro at ting går bra.

Så jeg vet bare ikke om det er rett å involvere seg med noen når jeg ikke kan hevde at jeg kommer til å ende opp på beina til slutt.

[Gjest Gjest]

"Hevde deg i akademisk"???

Det var da voldsomt. Tror du det er der det gode liv ligger?

Aller helst skulle jeg ha vært sammen med en snekker som ikke sysler med kompliserte tanker, med et enkelt og ukomplisert livssyn. En som ikke måler sitt selvverd ut fra det han presterer på skolebenken, men som jobber for å hjelpe andre og forsørge familien sin.

Det enkleste er ofte det beste.

[Pokahonta]

Jeg finner ALDRI en god nok grunn til å ikke karre seg videre og kjempe for det som er kjært!!! Nemmelig muligheten hver dag gir til å ta positive valg og til å bety noe for andre mennesker. UANSETT!!!

Sjelesløs jobb?? Finnes det?? Jeg har vasket gulv, jeg har stått i oppvask og jeg har vært lei jobbene mine. Likevel finnes de øyeblikk som gjør det verdig å være der. I alkymisten mister hovedpersonen alle pengene sine, alt han skulle videre med ble fratatt han, han sto på bar bakke og visste ikke hvordan han skulle nå målene sine i livet. Han fikk en jobb. Ingen drømme jobb, men han visste å utnytte den vel. Han vasket glassene på kafeen finere enn noen andre, og satte ut bord som gjorde det hyggelig for gjestene (fritt gjenfortalt, lenge siden jeg leste den nå).. Sakte men sikkert fikk han livet på kjøl igjen, fordi han hadde den rette holdningne og alltid og uansett gjorde det beste ut av muligheten (fritt toket her, igjen)..

Min venn. Når du jobber, skal ambisjonen din være å gjøre det trivelig uansett hvilken jobb du har. Jeg kan ikke tenke meg noe værre jobb enn å være søppelkjører jeg (mulig de er i sterk konkurranse med disse damene som har jobb med å dele ut toalettpapir til gjester.. og da tar jeg ikke med de prostituerte)..

Likevel. Jeg kan ikke tenke meg Norge i dag, om vi ikke hadde hatt mennesker som var villige til å hente søpla vår og overleve all lukt og dritt for at vi skal ha det bra. (sender alle søppelkjørere en GOD tanke nå)..

Jeg tror at arbeid kan være en livstil, men samtidig kan det være et middel til å leve og til å gjøre andre ting som er kjekt. Mange overkvalifiserte innvandrere som kjører trikk i Oslo by, gjør det for å brødfø sin familie. Det gir dem mening.

I tillegg, kan det høres ut som du trenger noen å prate med og kanskje gå til legen og få noen medisiner som kan hjelpe deg over den værste kneika og ta bort tyngste tankene akkurat nå. Stable deg på bena igjen.

Å finne mening med livet gjennom en annen person, kan man ikke, men det kan være en tilleggsfaktor som beriker og hjelper. Det finnes ikke finere stunder enn å sovne inntil en naken kropp man er glad i. De fleste tunge tanker får hvile i slike øyeblikk..

Go for it..

Pokah

PS. Hvis du har sterk rusproblematikk, tror jeg det er nødvendig å komme til bunns i det, før du evt tar i bruk mine råd ovenfor..

Endret 4. februar 2009 av Pokahonta