Det er slutt..

[Gjest Gjest]

For å gjøre en lang historie kort, jeg ble gravid som 18åring med kjæresten min som var 28, da hadde vi bare vært sammen i 6mnd. Dette er 6 år siden.

For en uke siden gjorde jeg det slutt. Jeg har tenkt på det mange ganger før også og nå føler jeg meg bare lettet. Er det normalt? Jeg blir litt lei meg når jeg snakker om det med andre og sånn, samt med tanke på at barnet vårt ikke får foreldre som er sammen, men jeg har en sånn "puh" følelse. Trodde ikke det ville føles sånn.

Han ville prøve igjen, jeg ville ikke. Mange vil si jeg ikke gav det et forsøk. Mulig det er sant, men jeg så ingen fremtid. Vi var ikke kjærester mer, hadde ikke vært det på flere år. For å være ærlig så tror jeg ikke forholdet hadde vart så lenge om det ikke hadde vært for barnet. Vi hadde kanskje sex 10 ganger i hele fjor, og det føltes av "plikt". Ønsket bare det skulle være en annen liksom, ikke han, var ikke forelsket.

Hvor går veien videre? Vi skal dele foreldreomsorgen 50/50, han er en god far.

Måtte bare lufte tankene litt. Noen som har vært i lignende situasjon?

[Ethereal]

Jeg har ikke vært i lignende situasjon, men det er jo ikke sånn at du alltid må gå gjennom gråting og hjertesorg. Det at du syns det var en lettelse er kanskje tegn på at du gjorde det rette valget også. På den annen side kan det gode hende at hjertesorgen kommer på et senere tidspunk. Den trenger ikke komme momentant.

[Gjest Gjest]

For å gjøre en lang historie kort, jeg ble gravid som 18åring med kjæresten min som var 28, da hadde vi bare vært sammen i 6mnd. Dette er 6 år siden.

For en uke siden gjorde jeg det slutt. Jeg har tenkt på det mange ganger før også og nå føler jeg meg bare lettet. Er det normalt? Jeg blir litt lei meg når jeg snakker om det med andre og sånn, samt med tanke på at barnet vårt ikke får foreldre som er sammen, men jeg har en sånn "puh" følelse. Trodde ikke det ville føles sånn.

Han ville prøve igjen, jeg ville ikke. Mange vil si jeg ikke gav det et forsøk. Mulig det er sant, men jeg så ingen fremtid. Vi var ikke kjærester mer, hadde ikke vært det på flere år. For å være ærlig så tror jeg ikke forholdet hadde vart så lenge om det ikke hadde vært for barnet. Vi hadde kanskje sex 10 ganger i hele fjor, og det føltes av "plikt". Ønsket bare det skulle være en annen liksom, ikke han, var ikke forelsket.

Hvor går veien videre? Vi skal dele foreldreomsorgen 50/50, han er en god far.

Måtte bare lufte tankene litt. Noen som har vært i lignende situasjon?

javel.

[Gjest Gjest]

Hvis du har tenkt lenge på å gjøre det slutt, så er det ikke så unormalt.

Selv har jeg fått en følelse av lettelse etter brudd, men det er gjerne etter jeg har vært gjennom alle fasene med sorg, sinne, lengsel osv. Når jeg har kommet ut på andre enden så har jeg innsett at han ikke var mannen for meg, og føler meg lettet for at jeg ikke ble et forhold som var dødfødt. Dette skjer når følelsene mine for han er borte, så kanskje dine følelser har vært borte lenge?

[Gjest x fru]

Jeg har vært i helt lik situasjon som deg, og følte akkuratt det samme. Tror det var fordi, jeg var så veldig ferdig med forholdet før jeg gikk ut av det.

Lykke til, for det vil komme dager da du savner å ha en ved din side. Men du vil finne degselv, alene som et eget individ og det er deilig.

Du sier han er en god far, Flott. Håper dere klarer å være gode venner og ta godt vare på felles barn.

[Pokahonta]

Hei,

Ville bare si lykke til. Du er ung og tilpasser deg sikkert din nye livssituasjon veldig bra!!

Ville også gi deg applaus for å beholde barnet ditt når du var 18 år. Det må ha vært en rask lærlignskurve å bli voksen så fort.

Dette går bra!!!

Klem