sjalu og ensom

[Gjest vimsa_gjest]

hei!

jeg har en kjæreste, vi gifter oss til våren. jeg er trygdet og han er sykemldt så vi er sammen hele tiden og når han en sjelden gang er ute med kamerater (som i kveld) blir jeg så trist og sjalu. savner han noe enormt og er sjalu på livet hans. selvom jeg har venner som jeg møter og er ofte borte fra han når jeg reiser i teapi. men med en gang han er ute av leiligheten drukner jeg i sorger.

hvordan skal dette bli når han begynner å jobbe igjen?

han må jo få ha et liv vedsiden av meg, være sammen med venner uten at jeg går helt i opløsning.

jeg vet ikke om dette er så mye å få hjelp med, men kanskje andre føler det samme. må bare få delt det.

[Gjest Gjest]

Jeg tror en del andre som er trygdet også opplever det på samme måte. Du må nok finne en større grad av balanse i livet ditt, slik at du kan tåle å også være alene. Du har knyttet så mye av ditt eget selv opp i mot mannen din og vennene dine, at du kanskje ikke har helt en følelse av å være deg selv og hva dette egentlig innebærer alene. Jeg tenker at dette kan være noe av grunne til at du opplever at du går i oppløsning når du er alene.

Du sier at du går i terapi, hvilken type terapi er dette? Er det noen her du kunne ha truffet som er i samme situasjon som deg? Er det noen her som kan hjelpe deg til å finne ut av hvordan man fyllre dagene på en meningsfull måte med de forutsetningene du har.

Jeg tenker også at du kanskje ikke har et helt godt selvbilde. Plager det deg at du er trygdet? Hva tenker du om din plass i samfunnet? Hva tenker du at andre tenker om deg? Hva ser du på som meningen med livet? Hvordan møter ditt liv dette bildet?

Jeg tenker at dette er en del spørsmål du kan stille deg selv for å se hvaodan du ser på deg selv, og forhåpentligvis hvordan du kan forandre på dette. Du har en mann som elsker deg, så du er tydeligvis en person som er verdt å elske. Kan du se på deg selv på den samme måten? Hva er du flink til, og hvordan kan du utnytte dette bedre for å nå dit du vil i livet? Hva får deg til å glemme tiden for en stund? Let etter det i livet som gjør at du glemmer tid og sted og bare sklir helt inn i det du driver med. Det er her du vil finne lykke.

[Gjest Gjest]

Jeg tror en del andre som er trygdet også opplever det på samme måte. Du må nok finne en større grad av balanse i livet ditt, slik at du kan tåle å også være alene. Du har knyttet så mye av ditt eget selv opp i mot mannen din og vennene dine, at du kanskje ikke har helt en følelse av å være deg selv og hva dette egentlig innebærer alene. Jeg tenker at dette kan være noe av grunne til at du opplever at du går i oppløsning når du er alene.

Du sier at du går i terapi, hvilken type terapi er dette? Er det noen her du kunne ha truffet som er i samme situasjon som deg? Er det noen her som kan hjelpe deg til å finne ut av hvordan man fyllre dagene på en meningsfull måte med de forutsetningene du har.

Jeg tenker også at du kanskje ikke har et helt godt selvbilde. Plager det deg at du er trygdet? Hva tenker du om din plass i samfunnet? Hva tenker du at andre tenker om deg? Hva ser du på som meningen med livet? Hvordan møter ditt liv dette bildet?

Jeg tenker at dette er en del spørsmål du kan stille deg selv for å se hvaodan du ser på deg selv, og forhåpentligvis hvordan du kan forandre på dette. Du har en mann som elsker deg, så du er tydeligvis en person som er verdt å elske. Kan du se på deg selv på den samme måten? Hva er du flink til, og hvordan kan du utnytte dette bedre for å nå dit du vil i livet? Hva får deg til å glemme tiden for en stund? Let etter det i livet som gjør at du glemmer tid og sted og bare sklir helt inn i det du driver med. Det er her du vil finne lykke.

Dette var jo et fantastisk bra svar! Ingen andre trenger jo å skrive. Greit å vite at det finnes så pass oppegående folk på kg

[Gjest knert]

Du må jo bare finne deg et liv utenom ham, ja. Lettere sagt enn gjort når du er trygdet, kanskje, men man blir ufattelig sårbar når hele ens liv kretser rundt én annen person.

[Gjest vimsa_gjest]

trådstarter her!

tusen takk for svar!

du har rett i det meste av hva du skriver "gjest",

jeg går i samtale med psykolog, kunst og utryksterapi kurs ukentlig og har en psyk.sykepleier hos meg hver 14 dag. så livet mitt består av sykdom (psykisk) og jeg er veldig redd for å være alene, ikke fysisk men at folk skal forlate meg.

jeg tenker hver gang mannen min reiser bort at nå finner han ut at han har et bedre liv uten meg...

jeg har veldig dårlig selvtillit, ja! jeg føler ikke at jeg stiller å høyt ettersom jeg går under "trygdet" stempelet.

det var et veldig fint svar

takk