Har man noen plikt overfor sine foreldre?

[Gjest Gjest]

Jeg har en bror som aldri besøker foreldrene våre. Det er ikke noe uvennskap mellom dem, det er bare det at han prioriterer andre ting. Han er 25 år gammel, og det er vel 2 år siden han har truffet dem, selv om han bor en halvtime unna. De snakker heller nesten aldri sammen over telefonen.

Synes du man har en moralsk plikt til å besøke/snakke med sine foreldre?

[Gjest Elastica]

Synes du man har en moralsk plikt til å besøke/snakke med sine foreldre?

I utgangspunktet synes jeg det. Man har et slags relasjonelt ansvar i forhold til familie, akkurat slik man har overfor venner.

Imidlertid finnes det sikkert eksempler på at man bryter båndene man har til familien sin, men det hørtes ikke ut som dette var tilfellet her.

Så ja, jeg synes man har en forpliktelse overfor foreldrene sine.

[Vera Vinge]

Ja, jeg syns man har det, så lenge det ikke er snakk om det har skjedd alvorlige ting som gjør at barnet med god grunn velger å bryte kontakten.

Men jeg syns foreldre har enda større plikt overfor sine barn. Har de gjort noen forsøk på å holde kontakt med sønnen? Selv om han viser liten interesse, ville jeg som forelder normalt ikke godta det, men fortsatt å mase. For å vise at man virkelig bryr seg, og ikke rygger unna straks det blir litt vanskelig. Kanskje broren din til og med holder avstand fordi han føler seg avvist av foreldrene deres? Bare et spørsmål.

[Gjest Wind]

I utgangspunktet synes jeg det. Man har et slags relasjonelt ansvar i forhold til familie, akkurat slik man har overfor venner.

Imidlertid finnes det sikkert eksempler på at man bryter båndene man har til familien sin, men det hørtes ikke ut som dette var tilfellet her.

Så ja, jeg synes man har en forpliktelse overfor foreldrene sine.

Jeg sier meg enig med Elastica her.

Jeg skjønner det dog hvis en eller ingen av partene har noe ønske om kontakt, men det har jo gjerne en spesiell grunn (uvennskap osv.). Jeg tror ikke at noen foreldre bare plutselig slutter å bry seg om barna sine, og ikke vil ha kontakt uten at det er en spesiell grunn til det. Det samme gjelder når man er "barnet". Og det at man bare prioriterer andre ting framfor å kanskje ta en telefon nå og da, eller stikke bortom (en halvtime reisetid er lite!) sine foreldre, evt. invitere dem på besøk (eller at de inviterer), det skjønner jeg ikke. Det er lov å prioritere de som har oppdratt deg og gitt deg mat, husly og kjærlighet siden du var baby, selv om du har fått "ditt eget" liv.

Men et spørsmål: Er det sønnen som ikke gidder å ha kontakt/prioritere dem, eller legger foreldrene seg på samme linje? Det ble veldig sånn nå at det liksom er sønnen som gjør noe galt, og det er jo ikke sikkert...