Flytte utenlands for kjærligheten

[Gjest Gjest]

Har kjent en utenlandsk fyr i noen år som jeg er blitt mer og mer glad i, og vi kunne tenke oss med tiden å flytte sammen.

Han er veldig etablert i sitt land og snakker ikke norsk, mens jeg snakker hans språk så det er praktisk sett enklere for meg å flytte dit enn for han å flytte hit. Jeg har vært der i en periode og det er forsåvidt et land jeg tror jeg kunne trives i.

Det jeg er mest bekymret for er om jeg hadde etablert meg der med mann og barn og plutselig en dag ville hjem. Da er det jo ikke bare å dra.. Det med nettverk og kulturforskjeller kan jo også bli en utfordring, selv om kulturforskjellene ikke er så store.

Hva ville dere gjort? Noen andre som har hatt samme dilemmaet?

[Pokahonta]

Har kjent en utenlandsk fyr i noen år som jeg er blitt mer og mer glad i, og vi kunne tenke oss med tiden å flytte sammen.

Han er veldig etablert i sitt land og snakker ikke norsk, mens jeg snakker hans språk så det er praktisk sett enklere for meg å flytte dit enn for han å flytte hit. Jeg har vært der i en periode og det er forsåvidt et land jeg tror jeg kunne trives i.

Det jeg er mest bekymret for er om jeg hadde etablert meg der med mann og barn og plutselig en dag ville hjem. Da er det jo ikke bare å dra.. Det med nettverk og kulturforskjeller kan jo også bli en utfordring, selv om kulturforskjellene ikke er så store.

Hva ville dere gjort? Noen andre som har hatt samme dilemmaet?

Hvor langt skal du da?

[superlady]

Min erfaring er at mennene som regel flytter etter damene, men det er kanskje bare fordi det er sånn i min vennekrets...

Ellers er jeg selv av den oppfatning at begge bør kunne hverandres språk, så synes ikke det er noen grunn at han ikke snakker norsk. Om han vil tilbringe livet med deg så synes jeg han bør lære seg norsk og at Norge bør være et land han kunne vurdert å bo i. Tenk om dere får barn. Da ønsker du kanskje at de skal kunne norsk, men om du da bor i et annet land med en som ikke snakker norsk, så blir det nok svært vanskelig for barna å lære det også.

Ellers så kan du vel flytte for en periode. Dere kan jo prøve ut begge landene sammen en periode og se hvor dere trives best? Ellers er det jo ofte jobb som virker litt inn på slike valg.

[Gjest Gjest_Issy_*]

Jeg flytta til utlandet ( kan ikke språket der så det går i engelsk ) på grunn av typen =) Han var/er også veldig etablert her.

var jo litt i "tvil" om hva jeg skulle gjøre, og det var jo litt trist å dra,men jeg har ikke angret et sekund på at jeg har gjort det.

Dit jeg har flytta er ikke så stor forskjell fra Norge, bare litt mer liberalt, men merker ikke at jeg er "utenlands" utenom at det blir mye engelsk overalt

Har du noe å tape på det ?

[Gjest Gjest]

Jeg gjør det, om jeg finner kjærligheten. Men jeg håper jeg får foreldrene mine med. Jeg er enebarn, og det er ikke noe annet nettverk klart for å ta seg av de når de blir gamle.

Men så er jeg ikke knyttet til Norge, og barn, vel, kommer de så kommer de, men det er lite sannsynlig.

[Gjest Bond]

Jeg flyttet til Norge

Og ja, du kommer til å føle litt hjemmelengser, savne venner og famile, og det kommer nok til å være ting du småirriterer deg over (som virket så utrolig mye enklere hjemme). Men samtidig får du også muligheten å lære mye nytt, finne nye spennende mennesker, og man kan alltid besøke venner og ha venner fra hjemlandet på besøk hos deg (det er nemlig veldig populært ).

Mulig jeg er en kameleon, men jeg syntes ikke det var så vanskelig å etablere meg i et annet land. Alle land er jo litt like også - og det man har i hjemmet sitt er jo viktigst, og hjemmet kan man like godt ha på Nordpolen. Det er det som er mellom de fire veggene av hjemmet ditt er det som er viktigst. De utfordringene som kommer utenfor er som oftest overkommelige.

Språk er viktig. Samboeren min lærer seg fortsett språket mitt, men det tar nok litt lengre tid enn det tok meg å lære norsk (det er jo enklere å lære dersom man hører språket rundt seg hele tiden). Men hvis man tenker å ha familie sammen, er det nok lurt at begge snakker begge språk. Man må jo forstå barna, og det er en fordel dersom dere skal besøke Norge og tilbringe tid med dine venner/bekjente/familie i Norge. Man kan jo alltids finne et språk alle kan, men ofte blir det likevel sånn at man snakker mest på sitt eget språk. Så for hans egen del er det viktig å lære norsk for å ikke bli litt ufrivillig 'utestengt'.

Hvis dere er mer seriøse og tenker familie og barn og så videre, kan det også være lurt å prøve å finne andre nordmenn i det landet, så barna kan ha lekekamerater som også snakker norsk (da får barna mulighet å snakke norsk mer enn bare med mamma og besteforeldre).

Det er viktig at du kan bygge også din egen nettverk, og ikke bare bli bekjent med hans venner osv. Om du ikke starter å jobbe med en gang, kan det vært lurt med noe kurs eller forening, et sted der du kan bli kjent med mennesker i tillegg til hans venner/familie.

Man har aldri garantier at det skal gå bra. Men skal man ikke ta noen sjanser i det hele tatt? Det er ikke bare bare å flytte tilbake hvis du allerede har barn og familie, men hvis det er et land du kan trives i, hvorfor ikke prøve?

Dere får jo ikke barn med en gang, og i løpet av noen år kan du finne ut om det kunne være et land du kunne bo i, selv om det muligens ikke skulle gå bra med dere. Det er noe jeg har tenkt over, og har kommet til at så lenge det er relativt billig/kort vei å reise hjem (jeg er ikke fra New Zealand, for å si det sånt), er det ikke noe verre enn å bo i en annen by. Så lenge språk er ikke hindring og kulturforskjellene ikke for store, kan det meste gå bra.

Endret 28. januar 2009 av mrs_bond

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner noen som valgte å flytte til et land som ikke var hjemlandet til noen av dem. Det fungerte bra for dem.

[Piper]

Min erfaring er at mennene som regel flytter etter damene, men det er kanskje bare fordi det er sånn i min vennekrets...

Ellers er jeg selv av den oppfatning at begge bør kunne hverandres språk, så synes ikke det er noen grunn at han ikke snakker norsk. Om han vil tilbringe livet med deg så synes jeg han bør lære seg norsk og at Norge bør være et land han kunne vurdert å bo i. Tenk om dere får barn. Da ønsker du kanskje at de skal kunne norsk, men om du da bor i et annet land med en som ikke snakker norsk, så blir det nok svært vanskelig for barna å lære det også.

Ellers så kan du vel flytte for en periode. Dere kan jo prøve ut begge landene sammen en periode og se hvor dere trives best? Ellers er det jo ofte jobb som virker litt inn på slike valg.

Barna kan lære å snakke norsk av moren, for om hun snakker norsk emd de vil de lære det språket på lik linje som med det andre. Han må ikke snakke norsk for at barna skal lære å snakke norsk. Har flere venner som har flyttet, og de snakker norsk med barna selv om partneren ikke snakker norsk i det hele tatt. Men vil partneren lære å snakke norsk er jo det kjempe bra, men soms agt så kan barna fint lære det av den ene.

Til ts: Jeg hadde flyttet, for det kan være fint for deg å få oppleve et annet land også. Det kan jo godt være dere kan vurdere å bo i Norge en periode også, om dere ikke trives så godt at dere blir boende der.