Hvor lenge skal man vente..

[Gjest Forvirretkurvstol]

Lå lenge våken i natt og tenkte på dette, og har virkelig behov for å ”blåse ut” litt tanker... Hvor lenge skal man vente og lete etter en drømmemann som får blodet til å bruse i kroppen og sommerfuglene til å gå amok i magen? Nå er jeg 35 om ikke så veldig mange måneder, og jeg har hatt flere forhold bak meg, der jeg har vært både betatt og forelsket, og til tider trodd jeg har elsket.. men forholdene har tatt slutt og stort sett har jeg sittet igjen med svarteper. Mennene jeg har vært i forhold med har vært spennende og berusende, men også utro, nedlatende og arrogante. Og sånn har alle disse årene og forholdene gått, mens det jeg innerst inne vil ha, er en rolig, snill mann, et fint hus og familie.

Jeg har nå for vel 6 mnd møtt en ny mann. Han er mine eksers rake motsetning. Han er kjekk, snilll, omtenksom, romantisk, trofast og en endeløs rekke superlativer. Han er veldig forelsket i meg og jeg vet han har en stor drøm om å se meg i en hvit kjole. Jeg føler meg som en prinsesse, og har det veldig bra med denne mannen. Men. Han får ikke blodet til å bruse eller sommerfuglene til å flakse som mine ekser gjorde, og jeg savner det til tider.Av og til tenker jeg at jeg burde gjøre det slutt, for jeg føler noe mangler. Men samtidig er det en frykt for min egen alder og fremtid som stopper meg. Jeg vet at om jeg gjør det slutt, så vil jeg angre veldig, og jeg prøver å fokusere på at jeg bryr meg jo om denne mannen og er glad i ham, og ser for meg en fremtid- og burde ikke det være nok?

Jeg blir irritert på meg selv til tider, når jeg nå endelig har møtt en mann som jeg har drømt om, så begynner jeg å tvile. Hva venter jeg egentlig på, og hva forventer jeg innerst inne? For alle andre synes forhold å være så lett og naturlig. Folk møtes. De har sex. Flytter sammen, blir gift og får barn. (Selvfølgelig satt på spissen her da...) Dette synes jeg er litt mønsteret blant mine venner etterhvert. Det virker som om det blir lettere og lettere for andre å finne den de vil slå seg til ro med, men for meg blir det vanskeligere og vanskeligere..

Vet ikke hvor jeg vil her egentlig, kanskje bare skape litt diskusjon?

[Gjest Gjest]

Det første jeg tenker på er at det kan være vanskelig å bli i det forholdet hvis du senere treffer en som får blodet til å bruse og sommerfuglene til å flakse.

[Heritære]

Det skal dessverre ikke være så lett når det kommer til kjærlighet og forhold. Personlig så tror jeg nok du sitter på svarene selv, det er bare å stille de rette spørsmålene . Har dere vært fra hverandre i denne tiden som har gått til nå? Hvis isåfall hva følte du da? Hva hvis han forlot deg nå hvordan tror du du ville ha følt det? Kan du se ham som far til dine barn? Tror du han vil bli en god far? Hvilke verdier, meninger, felles interesser har du som sammenfaller med ham?

Jeg var i dine sko for mange år siden da jeg traff min eksmann nr. 2 Han var trygg, snill, stabil, men kjedelig, rolig og dårlig humor. De helt kjempestore følelsene var ikke helt der. Det kriblet ikke i kroppen når jeg så ham eller tenkte på ham. Men, samtidig så ble jeg helt dårlig hvis jeg tenkte tanken på å miste ham. Så jeg tok sjansen og satset på forholdet. Vi hadde 18 flotte år sammen, selv om de siste 2 årene var vanskelige. Skal ikke gå inn på årsaken her, men det hadde ikke noe med at jeg ikke var glad i ham. For det ble jeg. Fikk aldri de helt store følelsene, men det positive var at overgangen fra forelskelsesstadiet til den mer dype kjærligheten var ikke der. Idag så kan jeg fortsatt kjenne på savn og sorg, men samtidig så ønsker jeg han alt godt og vi er gode venner idag og har ingen problemer med å omgås.

Så, som sagt tror nok du må gå noen runder med deg selv og kjenne på de ulike følelsene før du enten må ta en sjanse eller lete videre.

Ønsker deg uansett lykke til

[Gjest Illiya]

Er det kanskje det at det føles så trygt og godt som er årsaken til at blodet ikke bruser. Det er ingen usikkerhet rundt han og hva han vil, han vil jo allerede se deg i hvit kjole.

Hvordan var det med de andre? Lurte du mer på hvor du hadde dem, hva de egentlig ville, kjempet du mer for å kapre og beholde hjertet og interessen deres?

I så fall var det mye mer usikkerhet i de forholdene, og det gjorde kanskje også mennene mer spennende? Akkurat usikkerheten var kanskje årsaken til at blodet bruste mer ogs, for her måtte du gå inn med mer av deg selv, større innsats for å få dem, men samtidig visste du ikke helt hvor du hadde dem....

Du sier mennene var spennende, men også utro, arrogante og nedlatende. Du hadde altså selv en annen rolle i de forholdene, det var vel du som måtte kjempe for at de skulle vare? Eller iallefall var mennene de som satte premissene og du den som justerte deg?

Nå er rollene byttet. Han er sikker på han vil ha deg, når er det du som setter premissene, og ikke vet hva du vil, og lurer på om det kansje venter noe bedre rundt neste sving.

Nå gjetter jeg litt her, men kan det være byttede roller og sikkerheten som gjør at du ikke føler denne spenningen og at blodet bruser?

Ikke selve mannen men at situasjonen i dette forholdet er annerledes?

[Gjest Forvirretkurvstol]

Takk for et veldig innsiktsfullt svar, Illiya! er mye som stemmer der, i aller høyeste grad.. og er nok noe med at jeg må gå i meg selv her, og komme meg vekk fra destruktive tanker og forhåpninger rundt forhold..

[Gjest Gjest]

Fungerer det seksuelle mellom dere, var det første jeg tenkte på, og ville tatt i betraktning. Forelskelse er herlig, ingen tvil om det, men jeg leser litt mellom linjene at du har vært ute en vinternatt før. Med det mener jeg at du beskriver forhold med partenere som er både utro og nedlatende. Hva gjorde at du forelsket deg i disse mennene. Jeg har selv hatt de sterkeste forelskelene med menn som har vært "kompliserte", litt berg og dalbane forhold.

Du høres ut som du har funnet en mann som svarer til alle dine kriterier, men mangler den store forelskelsen. Jeg tror, men bare tror, at det kan bli et flott forhold utav noe som begynner rolig. En forelskelse vil gå over, og da er det viktig at gode kvaliteter på parnteren er tilstede. Som sagt, dersom den seksuelle biten er på plass, len deg tilbake og nyt en mann med flotte egenskaper:-)

[Gjest Illiya]

Takk for et veldig innsiktsfullt svar, Illiya! er mye som stemmer der, i aller høyeste grad.. og er nok noe med at jeg må gå i meg selv her, og komme meg vekk fra destruktive tanker og forhåpninger rundt forhold..

Fint at du hadde nytte av det:)

Du nevner forventninger/forhåpninger både i første innlegg og i dette. Hva består disse forventningene av?

Jeg har selv en mann som er slik som din. Klart det er menn som har fått det til å bruse mer, men da har jeg også hatt en følelse av at disse forholdene var midlertidige, nettopp pga usikkerheten i dem. Jeg elsker mannen min, og det er mye fordi han har disse gode egenskapene.

Jeg har opplevd at kjærligheten til ham hele tiden vokser pga at han er som han er. Jeg ønsker meg ikke et forhold med mye usikkerhet og dårlig oppførsel, og jeg tror at hvis det blir slutt mellom oss, så ville jeg lett etter en mann som var lik ham, altså en mann med disse gode og trygge egenskapene. Men slike menn er ikke så lette å finne, det er faktisk mye lettere å finne menn som er arrogante, utro og nedlatende +++.

Derfor tar jeg godt vare på ham:)

[Rasputin]

Kom på noe som en eks kjæreste sa til meg en gang;

"Så lenge du beholder kontrollen og er i førersetet så har du meg. Hvis du lar meg overta kontrollen så vil du merke at jeg litt etter litt forsvinner"

Husker at jeg syntes det var et merkelig utsagn den gangen. Etterhvert så forsto jeg mere av hva hun mente. Hun var ei usedvanlig flott jente, intelligent, 1,80 høy, langt, blondt hår, og skikkelige former. Når hun kom inn i et hvilket som helst rom så stoppet praten og de fleste hvilte øynene på henne. Heldigvis hadde jeg etterhvert forstått poenget hennes. Hun ville at jeg skulle vise alle at hun var min! Signalene skulle være at her er det ingen som får nærme seg så ligg unna!

Dette er en krevende rolle å fylle for en enkel gutt! Det gikk veldig bra i to år, men så var det av alle ting jeg som mista interessen. Det ble en for kunstig rolle for meg.

Det virker på meg som om du kan være litt av samme typen som henne. Du vil ha den lille usikkerheten, og ikke sitte i førersetet. Du vil at han skal ha kontrollen.

Hvis du kan gå i deg selv, og makte å gjøre de justeringene som skal til så kanskje du kan slå deg til ro med partneren din?

[Gjest Bond]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

mrs_bond, mod