Lyst å bli fosterforeldre

[Gjest Gjest_Minni_*]

Jeg har ingen barn, men mannen min har to barn. De er 11 og 15 år gamle, og er hos oss annenhver helg og annenhver skoleferie. Begge vet at vi gjerne vil at de skal bo hos oss så mye de selv vil, men de velger å bo hos sin mor der de har bodd siden de ble født og har venner i nabolaget. Vi har et greit samarbeid med mor, og barna er ofte hos oss utenom de faste samværsperiodene også.

Jeg har alltid hatt veldig lyst til å bli fostermor, og mannen min synes det er en flott idé. Vi er klar over at dette er en utfordrende jobb, men jeg har både utdanning og erfaring som gjør at jeg er ganske godt forberedt på hva jeg går til. Helt konkret ønsker jeg at vi skal bli et såkalt forsterket fosterhjem, der jeg er frikjøpt. Altså at jeg får full lønn for å være fostermor på heltid. Det vil innebære at barnet (mest sannsynlig en tenåring) som kommer til oss trenger ekstra oppfølging.

Alt dette er vi forberedt på, og jeg ønsker dette svært sterkt. Det betyr mye for meg, og mannen min støtter meg helhjertet.

Men det som får oss til å holde litt igjen er tanken på hvordan dette vil påvirke barna hans. De vil se at vi bruker mer tid og penger på fosterbarnet enn på dem. Vi vil selvfølgelig fortsette å være like mye sammen med barna hans som før, men siden fosterbarnet vil bo hos oss på heltid så blir det naturligvis til at vi tilbringer mer tid med dette barnet enn de barna som er hos oss annenhver helg. Vi vil også bruke mer penger på fosterbarnet, fordi vi får en viss sum pr mnd til utgiftsdekning i tillegg til lønn. Barna til mannen min får ikke like mye direkte fra oss, siden de får sitt via barnebidraget far betaler til mor. Men de får selvsagt litt ellers også, selv om det ikke vil bli i nærheten av like mye som fosterbarnet vil få.

Vi er redd for at stebarna mine skal føle seg tilsidesatt og urettferdig behandlet. Vi har snakket med dem om dette med å bli fosterhjem, og dette er de positive til. De synes det høres spennende ut å få et nytt familiemedlem. Men de er jo bare barn og klarer ikke å se så langt som til de ringvirkninger og følelser som kan/vil dukke opp underveis.

Er det noen andre her som har erfaring fra en slik problemstilling? Er det sannsynlig at vi ved hjelp av grundige samtaler klarer å få barna til å forstå at de ekstra pengene vi bruker på fosterbarnet på en måte allerede tilhører fosterbarnet, at vi bare er satt til å disponere pengene? Men om de forstår dette, så vil de kanskje likevel føle at det er urettferdig?

[Gjest Gjest]

Jeg vil si at forskjellig pengebruk er et sidespor.

Et fosterbarn kan i verste fall forandre klimaet i hjemmet totalt, fordi det kan være preget av oppvekst, bakgrunn, rotløshet, arvet svekket psyke, å ikke føle at det er godtatt og elsket, å ikke ha fått lært seg sosiale koder, leke splitt og hersk med de to voksne osv. Det kan være kranglete, voldelig, overseksualisert i oppførsel mot barn og voksne, fryse ut enkeltpersoner i familien eller være kaldt og avvisende mot alle, osv.