Hvorfor er det så mange par med småbarn (ofte under ett år) som går fra hverandre?

[Gjest undrer]

Jeg har undret på dette spørsmålet en lang stund nå. Jeg blir rett og slett ikke overrasket lenger når jeg hører om par som går fra hverandre, med små barn. Ofte er det par som har vært sammen i mange år, før de får barn også. Jeg synes det er veldig skremmende og synd for barna først og fremst. Noen som har noen kloke svar? Gjerne som har opplevd dette før. Hva gikk galt?

[Gjest Gjest_Minnie_*]

Jeg har ikke vært igjennom dette, men har fått inntrykk av at det som er vanlig når man får barn, er å glemme hverandre og glemme å være kjærester.

Barnet kommer alltid først og tiden hvor mor og far holdt hender, gikk på kino, hadde sex til langt ut på formiddagen og bare hadde seg selv å tenke på, er forbi.. Og dermed visner følelsene.. og forholdet...

Trist..

[Gjest Gjest]

Jeg må innrømme at jeg tenker at om man går fra hverandre når barna er under et år så må man ha hatt et ganske dårlig utgangspunkt. Om man ikke er villig til å kjempe i et år en gang for forholdet så må det nesten ha vært litt lite å kjempe for tenker jeg. For meg er det ganske ufattelig at noen som har vært sammen lenge kan gå fra vherandre på grunn av en forandring som er under et år. Er det faktisk så lett vi tar på forhold for tiden, at vi ikke en gang er villig til å gi det tid på å forsøke å venne seg til forandringen?

[Gjest ndklhnm]

har ikke barn selv, men likevel kan jeg lett svare:

mangel på søvn over tid=sliten og trøtt=mer krangling/mindre oppmerksom=ikke noe kos og sex = dårlig forhold.

eller,

baby som aldri vil sove= ingen tid sammen alene=trøtt= liten tid til kos og sex.

eller,

mor føler seg i dårlig fysisk form= dårligere selvtillit = ikke særlig med sex = lite nærhet.

eller,

mor føler mann hjelper lite til hjemme = blir sliten og lei = føler det er mangel på respekt = synes ikke mannen er like tiltrekkende som før = iallefall ikke noe sex=dårligere forhold.

eller,

far føler mor er helt oppslukt av baby, og at hun ikke legger merke til ham lengre = far føler seg overflødig = far blir lei seg = gidder ikke ta initiativ til sex, og mor glemmer det bort.

og ofte kan det kanskje være en kombinasjon av alle i perioder:P

så har man jo de med bebiser med godt sovehjerte, uten kolikk osv, og da blir det jo straks lettere å finne hverandre om både mor og far passer på å ta vare på hverandre:=)

[Gjest Gjest]

Fordi mange mennesker forventer at livet skal være noe helt annet enn det i virkeligheten er..så blir de misfornøyde stressede deprimerte etc, og må ut å jakte på lykken og drømmen igjen.

Ett tall fra en del år tilbake er 70% av de yngste parrene går i fra hverandre før barnet er 2 år.

De har ingen aning om hvordan ett barn forandrer livet..mange har knapt hatt ansvar for seg selv før de plutselig skal ha ansvar for noen andre.

Mange tror at forhold kun handler om lykke og moro.....er ikke slik i det virkelige liv...og mange har en idealistisk drømme idee om hvordan det er å ha barn, parforhold etc..alt er lett i teorien...

Men har man rette forventninger til hva livet er og hva det handler om, så tåler man det...og man kan til og med gjøre det bra: )

Hvis du forventer av livet det livet kan gi, så blir du heller ikke dessillusjonert ved første stein i veien.

Vi må lære både å være foreldre og ektefeller/partnere..når vi ikke har gjort det før..ligger mye arbeid og det er krevende, men også veldig verdifullt.

Før i tia var folk flest flinkere å gi de unge ansvarsfølelse og litt mer realistisk syn på samliv enn de fleste gjør å har i dag.

[Strix]

Jeg har ikke vært i et forhold med barn, men jeg ser jo de samme tendensene rundtom.

Og jeg tror nok gjerne at gjesten som jeg har sitert under her kan være inne på noe:

har ikke barn selv, men likevel kan jeg lett svare:

mangel på søvn over tid=sliten og trøtt=mer krangling/mindre oppmerksom=ikke noe kos og sex = dårlig forhold.

eller,

baby som aldri vil sove= ingen tid sammen alene=trøtt= liten tid til kos og sex.

eller,

mor føler seg i dårlig fysisk form= dårligere selvtillit = ikke særlig med sex = lite nærhet.

eller,

mor føler mann hjelper lite til hjemme = blir sliten og lei = føler det er mangel på respekt = synes ikke mannen er like tiltrekkende som før = iallefall ikke noe sex=dårligere forhold.

eller,

far føler mor er helt oppslukt av baby, og at hun ikke legger merke til ham lengre = far føler seg overflødig = far blir lei seg = gidder ikke ta initiativ til sex, og mor glemmer det bort.

og ofte kan det kanskje være en kombinasjon av alle i perioder:P

så har man jo de med bebiser med godt sovehjerte, uten kolikk osv, og da blir det jo straks lettere å finne hverandre om både mor og far passer på å ta vare på hverandre:=)

Men jeg tror ikke at det alltid bunner ut i at det er sex som mangler. Jeg tror gjerne at mange får barn etter kort tid sammen også, dårlig/ustabil økonomi mm.

Det kan være så amnge grunner, og jeg er veldig innstilt på at dersom vi får barn så skal vi være bevisste på det med kjæresteriet og ta godt vare på hverandre. Klart det blir en overgang, men det er jo mannen jeg skal bli gammel sammen med

[MonicaR]

Jeg har vært i den situasjonen med min eldste datter. Jeg flyttet fra samboer da hun var 1 1/2 år.

Det er ikke mange av argumentene over som var tilfelle i min situasjon utenom dette:

mor føler mann hjelper lite til hjemme = (...) føler det er mangel på respekt (.....) = dårligere forhold.

.......

så har man jo de med bebiser med godt sovehjerte, uten kolikk osv, og da blir det jo straks lettere å finne hverandre om både mor og far passer på å ta vare på hverandre:=)

Vi hadde ikke noen kolikkbarn, hun sov HELE natten igjennom fra hun var 4 måneder gammel.. Alrdi noe styr om natten, hun var blid som en sol fra dag en... Aldri noe trøbbel.

Jeg hadde en masse overskudd og energi, så det manglet ikke på den biten.

Jeg elsket denne tiden og har vel aldri, hverken før eller senere hatt det bedre på DEN måten.

Men så var det alle disse tingene som begynte å irritere noe så gruuusomt.... :/

Som at han gikk på jobb, kom hjem og satt seg BOM ned med avisen - og ble sittende. Eller han gikk ut og skrudde på en bil i kjelleren med kamerater....

Jada....

Jeg jobbet om kvelden...

Det vil da altså si - at jeg fikk ammet og lagt min datter før jeg gikk...

Så var jeg på jobb i 4 timer, kom hjem, tok henne om natten, tok henne hele dagen. Så var det middag, husarbeid, alle dyrene vi hadde (høns, kalkuner, ender, hunder, katter , chinchillaer, hetterotter osv - MASSE dyr på den tiden), klesvask, osv... Og i tillegg ville selvsagt HAN at jeg skulle være med ham og hjelpe til med alt UTE... Så det ble jo OGSÅ min jobb...

Og han gikk på jobb fra 7-15, satt seg i sofaen og ble sittende...

Nei, det var ikke noe problem å snakke med ham om det. Han skjønte det så godt... Problemet var jo det at det bare var snakk.. Ingen handling...

Så da var det vel følelsen av at han ikke hadde respekt for meg, eller tok hensyn til meg i det hele tatt som tok knekken på forholdet og på mine følelser for ham...

Det ble omtrent som å ha 2 unger i steden for èn..

Så for min del var det en stor lettelse, og en hel del MINDRE å gjøre da jeg flyttet fra ham....

[Gjest Gjest]

Jeg må innrømme at jeg tenker at om man går fra hverandre når barna er under et år så må man ha hatt et ganske dårlig utgangspunkt. Om man ikke er villig til å kjempe i et år en gang for forholdet så må det nesten ha vært litt lite å kjempe for tenker jeg. For meg er det ganske ufattelig at noen som har vært sammen lenge kan gå fra vherandre på grunn av en forandring som er under et år. Er det faktisk så lett vi tar på forhold for tiden, at vi ikke en gang er villig til å gi det tid på å forsøke å venne seg til forandringen?

helt enig trur det kalles egoisme

[Gjest Gjest_mikka_*]

Jeg må innrømme at jeg tenker at om man går fra hverandre når barna er under et år så må man ha hatt et ganske dårlig utgangspunkt. Om man ikke er villig til å kjempe i et år en gang for forholdet så må det nesten ha vært litt lite å kjempe for tenker jeg. For meg er det ganske ufattelig at noen som har vært sammen lenge kan gå fra vherandre på grunn av en forandring som er under et år. Er det faktisk så lett vi tar på forhold for tiden, at vi ikke en gang er villig til å gi det tid på å forsøke å venne seg til forandringen?

Jepp, egoisme, alt handler om hva som gavner meg og blir det for slitsomt og lite givende for meg så går jeg. Og så er de de som Monica R som trenger en ekstra voksen i forholdet men som i stedet får to barn når hun føder et. Jeg tror også det skyldes at begge parter ikke er på samme sted samtidig, at begge ikke er like forberedt på endringene i livet.

Men egentlig er det nok sant at vi i dag tar mye lettere på forhold og ikke orker kampen for å få det til å fungere.

[Gjest Gjest]

De går fra hverandre fordi kvinnene mister illusjonen om at vi har likestilling(skylappene faller av)

[gompen]

Jeg tror det kan være flere grunner:

- Man finner ut at man ikke har likt syn på barneoppdragelse, jeg tror mange par ikke snakker grundig nok om dette i forkant.

- Noen par har ikke samme syn på ting, eller de samme verdiene, men klarer å tilpasse seg i parforholdet. Når de får barn blir det uenighet om hvilke verdier man skal bringe videre til barnet, fordi man i utgangspunktet er uenig.

- Par som krangler mye og høylytt, men takler det fint, finner ut at barnet ikke har godt av å se/høre det, og går fra hverandre.

- Par som får et "kjærlighetsbarn" for å styrke forholdet, finner ut at barn faktisk er en utfordring man ikke klarer å takle sammen, uten at en god plattform for forholdet er tilstede.

- Par som kommuniserer dårlig, finne ut at kommunikasjon er alfa og omega i forhold til alle utfordringer et barn byr på.

Sikkert mye mer også.

[Megana]

Enkelt og greit fordi det er så sabla enkelt å gå fra hverandre.

At man har barn sammen gjør verken fra eller til, man gidder ikke prøve uansett.

Tragisk utvikling i skilsmisse-statistikken, folk går fra hverandre før de i det hele tatt gidder å jobbe med forholdet.

I gode og onde dager? Nope, i gode dager, når de onde kommer stikker man.

Hva med å jobbe med forholdet, hva med parterapi, hva med å være sikre før man skaffer seg barn? Det finnes prevensjon.

Nei, jeg er ikke alenemor som har blitt dumpet, synes bare det er helt tragisk hvor fort par gir opp forholdet og hvor lett det er å få barn sammen.... Helt på trynet...

(Ja jeg generaliserer, sikkert mange som virkelig har jobbet og prøvd før de har gitt opp, men de tilhører ikke majoriteten)

[Gjest b]

jeg har en datter på 17 mnd. jeg og samboeren min har ikke gått fra hverandre (enda), men sliter veldig..

grunner til det:

datteren vår var ikke planlagt, og vi var kun ilag i 1 år da jeg ble gravid. (altså vi kjente ikke hverandre ordentlig)

samboeren min hjelper ikke til. jeg gjør alt husarbeid + alt oppussingsarbeid + jeg studerer.

vi gjør alt vi kan for å få det til å fungere, men det ser ganske håpløst ut.

[Ethereal]

Fordi når barna er små er det veldig intenst. Mye grining, mange netter man må være oppe, krangling, sure miner, man går hverandre på nervene. Til slutt blir det alt for mye krangling og alt for lite tid til å sette pris på hverandre. Forholdet klarer ikke å holde. Det er min teori.

[Gjest Gjest74]

Hei, mann 34 her:-)

Jeg tror nok også at det ofte er en kombinasjon av mange ting. Opplever selv en separasjon nå, med 2 små barn som uskyldige parter. Tro meg når jeg sier at det ikke er forbasket lett å gå fra hverandre heller.

Jeg tror egoismen i dagens samfunn er en meget stor grunn til at mange skiller lag. De fleste er veldig opptatt av seg selv, sine rettigheter, sin egen utvikling og sin egen lykke.

Mange er opptatt av å gjøre det de VIL, fordi det er så viktig å realisere seg selv.

Når man da får barn kan disse tankene fort havne i konflikt med den hverdagen man lever. Det blir mange nye forpliktelser, og tiden strekker ikke til. Det er ikke bare å gjøre som man VIL eller HAR LYST til hele tiden, dessverre.

I tillegg er jeg veldig enig med et av de tidligere innleggene som sier at mange har urealistisk syn på hvor mye lykke man kan forvente hele tiden.

Når man er sliten, passe fornøyd og middels forelsket tror jeg mange gir opp og mener at det skulle/burde vært mer.

Vi vil jo veldig ofte bli underholdt raskt og lettvint på mange stadier i vårt samfunn, så når reklamepausen/hverdagen setter inn blir vi rastløse og urolige.

Mine tanker iallefall:-)

[Gjest Gjest]

Det er fordi mannen tror han fortsatt kan gjøre som han vil, når han vil og at det er bare å hoppe til sengs så snart barnet er ute.

[Gjest Gjest]

Veldig mange par tror at det å få et barn redder forholdet. Sneversynt, ja..!

[Gjest pest]

Jeg opplever at mange går fra hverandre når barn nummer to kommer og er under to år.

fire par de siste to årene, og de har hatt mellom 20 og 5/6 år sammen. kun ett av tilfellene var det utroskap som lå til grunn. Det synes jeg er pussig.

[Gjest Gjest]

Egoisme. Har sett det stadig oftere blant bekjente i det siste. Par som hangler i et forhold som alle ser ved første øyekast at er dømt til dundrende undergang. Men så er hun over de tredve da, og ønsker seg så inderlig små tassende føtter i huset...så får det heller være at ungen blir født til foreldre som har brutt opp innen h*n er året, og som siden ikke klarer å være i samme rom engang. Og han på sin side er bare glad til for å få jevnlig sex så lenge det varer, og driter egentlig langt i konsekvensene.

Og begge to synes altså at det å få oppfylt sine behov er viktigere enn barnets. Sjukt, egentlig.

[Alice Ayres]

Jeg tror det kan skyldes at inntil barnet ankommer har man stort sett hverandres solkskinnssider. Det er først under ekstremt stress at man virkelig lærer hverandre å kjenne - og hva kan vel være mer stressende enn lite eller ingen nattesøvn, et lite individ som er fullstendig avhengig av hjelp 24/7, hormoner, kroppsvæsker som tyter ut både her og der eller misforståelser man rett og slett ikke har tid til å rydde opp i fordi - se grunnene over.