Mor/datter-forhold

[Gjest Gjest]

Legger inn anonymt idag, med håp om at noen har et godt råd eller to til meg. Det har seg slik at min mor har vært psykisk syk i tre år nå. Hun har vært veldig deprimert, og går fremdeles i terapi.

Opp igjennom livet har hun hatt det tøft, bla. en vanskelig barndom og en kjæreste som forlot henne da hun ble gravid. Så møtte hun min far, og har alltid tatt seg av hjem og familie i tillegg til jobb for at han skulle få gjøre karriere. Dette har gjort at mine foreldre ikke har noen venner, og i den grad mamma har noen fortrolige, så er det vel først og fremst meg.

Jeg er veldig glad i mamma, og vi har et godt forhold. Jeg har ringt henne hver eneste dag, i hvert fall de siste tre årene. Hun sier ofte at hun ikke mener å belemre meg med sine problemer, men likevel har det blitt mange timer med å lytte til hennes problemer i fht. til sin mor og mannen sin (pappa). Hun prøver å presse inn et "venninneforhold" mellom oss, a la "du er min beste venninne" og "selv om du er en gift dame nå, så må vi to kunne ta oss noen jenteturer i blant".

På en eller annen måte føler jeg at forholdet vårt har snudd, det er jeg somhar et ansvar overfor henne. Dessuten har jeg egen familie nå, og gode venninner som jeg gjerne tar en jentetur med fordi jeg vil, ikke fordi jeg synes synd på dem... Hva skal jeg gjøre? Jeg kjenner meg så sliten av hele greia, men det er jo min mor, og hun har det til tider ikke lett. Gode råd el. mottas med takk!

[Lissi]

Jeg syns det høres veldig slitsomt ut å måtte snakke med sin psyke mor hver eneste dag. Jeg beundrer deg for å ha gjort det i 3 år. Jeg skjønner det blir vanskelig å plutselig slutte med og hun blir sikkert litt grinete i starten, men du må få slippe å snakke med henne så ofte. Dette må jo slite veldig på mentalt for din del. Å høre så mye negativitet. Dette er ikke ditt ansvar, men jeg skjønner at du føler det sånn!

Går det ikke ann at du later som du er blitt litt opptatt, finn på noe, at du skal trene eller begynne i syklubb, at du har behov for å komme deg litt ut å gjøre ting så du kan ikke ringe hver dag. Start med en dag om gangen i håp om at du klarer gjøre dette så skånsomt som mulig.

Utrolig vanskelig å gi deg råd angående dette. Her er hvertfall en

[Gjest Gjest]

Jeg syns det høres veldig slitsomt ut å måtte snakke med sin psyke mor hver eneste dag. Jeg beundrer deg for å ha gjort det i 3 år. Jeg skjønner det blir vanskelig å plutselig slutte med og hun blir sikkert litt grinete i starten, men du må få slippe å snakke med henne så ofte. Dette må jo slite veldig på mentalt for din del. Å høre så mye negativitet. Dette er ikke ditt ansvar, men jeg skjønner at du føler det sånn!

Går det ikke ann at du later som du er blitt litt opptatt, finn på noe, at du skal trene eller begynne i syklubb, at du har behov for å komme deg litt ut å gjøre ting så du kan ikke ringe hver dag. Start med en dag om gangen i håp om at du klarer gjøre dette så skånsomt som mulig.

Utrolig vanskelig å gi deg råd angående dette. Her er hvertfall en

Tusen takk Lissi, det varmer!

[Gjest Gjest]

Slik er livet...for mange..mange har det verre...etterhver blir foreldrene dine gamle..og da får du kanskje mer ansvar også..

Andre har ansvar for psykisk syke barn hele livet også..

Livet er ikke ment å være lett.

Kanskje du kan foreslå foreninger hun kan være med i? Der hun kan møte nye mennesker, utvide sin omgangskrets...En ny hobby kanskje?

[Lissi]

Slik er livet...for mange..mange har det verre...etterhver blir foreldrene dine gamle..og da får du kanskje mer ansvar også..

Andre har ansvar for psykisk syke barn hele livet også..

Livet er ikke ment å være lett.

Kanskje du kan foreslå foreninger hun kan være med i? Der hun kan møte nye mennesker, utvide sin omgangskrets...En ny hobby kanskje?

Selv om livet er tungt så må det være lov å ønske at ting blir lettere eller bedre?

Spørre om tips? Høre om andres erfaring?

[Gjest Gjest]

Jeg hadde aldri avvist en mor som hadde gitt meg en fin oppvekst. ALDRI.

Det er din mor.

[Gjest trultis]

Jeg synes du er kjempeflink jeg. Det at du har snakket med henne på tlf hver dag, når hun er syk, kan være veldig tungt for den andre parten.

Og slik er det ikke meningen at det skal være, i noe som helst forhold. Jeg ser du skriver hun går i terapi, er det hos psykolog? Om ikke kan kanskje det være noe å prøve?

Jeg mener ikke at dere ikke skal snakke sammen, også om hennes problemer, men hun kan ikke forvente at du skal stille opp til daglige telefonsamtaler. For det er ikke forventet av noen!

Hvordan er samvittigheten din når det gjelder å slutte ned på antall telefonsamtaler? Kanskje du vil ha mer å "gi" henne, om dere ikke snakker hver dag? Mitt råd her ville vært å ha en mild overgang. Siden du har stilt opp i tre år kan du ikke bråslutte, synes jeg. Overganger er ikke det beste for de som er psykisk syke. Det går f.eks an å droppe samtalen på fredag, fordi du skal på cafe og kino rett etter jobb. dette kan du jo fortelle henne om allerede i morgen, så hun er litt forberedt. Og så kanskje være der noen dager igjen for henne, før du blir "opptatt" igjen. Etterhvert vil du kanskje kunne begrense samtalene til det antallet du selv kan leve best med.

Det er sikkert kjempeviktig at hun kan ha et nettverk utenfor, spesielt når barna har flyttet ut, og det bare er hun og faren din igjen i huset. Men vanskelig for deg å få henne til å melde seg inn i en forening eller på kurs om hun er syk og ikke orker.. vet ikke hvordan ståen er der.

Du bør iallefall ikke droppe ditt sosiale liv, for å bruke for mye tid på din mor pga ansvarsfølelsen som kan snike seg inn. Mitt eneste råd er derfor å sakte men sikkert løsrive seg.

Hun er ansvarlig for sitt liv. Men du kan hjelpe henne å ta tak, dersom det trengs et spark i baken. Har hun ingen søsken, naboer eller kollegaer hun kan be med ut eller hjem for koselige kvelder?

[Gjest Gjest]

Jeg ville aldri ha snakket med min mor hver dag, noe så slitsomt!

Jeg har venner som har brutt all kontakt med sin mor, fordi de mener at moren har oppført seg utilgivelig uakseptabelt fra de var små til de ble store - og somk voksen kan man velge selv.

Visst har man fått livet i gave - men det er helt feil å takke for det hver dag dersom moren er et monster som tapper en for energi og bare tilfører shit.

Jeg ville ha tenkt at andre bør komme inn og avlaste deg: institusjoner, servicetjenester, hvem som helst kvalifiserte...Det er ikke riktig at du skal vie din mor så mye oppmerksomhet, spesielt ikke når du skal tenke på deg selv og din egen familie!

[Gjest Gjest_meg_*]

Jeg har vokst opp med en dypt deprimert og tidevis suicidal mor, og det er ikke lett. Selvfølgelig avviser man ikke et menneske i nød, men det handler også om å få lov til å beskytte seg selv og ikke måtte tre inne i en dobbel eller kanskje trippel rolle. Datter- venninne- confident.

Det er tungt å høre sin egen mor fortelle om en tøff oppvekst, om tunge taker, om håpløsheten, om hennes manglende sosiale liv. Det er tungt å skjønne at hun aldri kommer til å gjøre noe med det og kanskje ikke er i stand til å ta tak i situasjonen. Jo mer isolert et menneske blir jo værre blir det. De får ikke noe input og de svarte tankene kverner og kverner.

Jeg måtte for noen år siden bare "legge henne litt bort". Mao; jeg reduserte kontakten min med henne rett og slett for å beskytte meg selv. Jeg følte meg maktesløs og at jeg ble dratt inn i hennes univers. Andre ganger har jeg vært livredd for å bli som henne.

Føler med deg. *klem*

[Gjest TS]

Jeg har vokst opp med en dypt deprimert og tidevis suicidal mor, og det er ikke lett. Selvfølgelig avviser man ikke et menneske i nød, men det handler også om å få lov til å beskytte seg selv og ikke måtte tre inne i en dobbel eller kanskje trippel rolle. Datter- venninne- confident.

Det er tungt å høre sin egen mor fortelle om en tøff oppvekst, om tunge taker, om håpløsheten, om hennes manglende sosiale liv. Det er tungt å skjønne at hun aldri kommer til å gjøre noe med det og kanskje ikke er i stand til å ta tak i situasjonen. Jo mer isolert et menneske blir jo værre blir det. De får ikke noe input og de svarte tankene kverner og kverner.

Jeg måtte for noen år siden bare "legge henne litt bort". Mao; jeg reduserte kontakten min med henne rett og slett for å beskytte meg selv. Jeg følte meg maktesløs og at jeg ble dratt inn i hennes univers. Andre ganger har jeg vært livredd for å bli som henne.

Føler med deg. *klem*

Takk for mange fine svar. Ja, jeg vet at det er mange som har det verre enn meg, og jeg har heller ikke tenkt å kutte ut moren min. Det jeg trenger er råd om hvordan hun kan komme inn på et mer positivt spor, og dermed gi meg mer albuerom. Å ha daglig "påtvungen" kontakt med noen som ser negativt på det meste tapper faktisk veldig mye krefter.

Til gjesten over må jeg si at det må jammen ha vært veldig slitsomt for deg, jeg skjønner så godt hva du mener. Mamma har ikke vært suicidal, men hun har angst som gjør at hun vegrer seg for mange sosiale situasjoner. Dermed blir hun veldig isolert, selv om vi rundt henne prøver å få henne med på ting. Problemet er man kan ikke be en som sliter om å bare "skjerpe seg", det ligger i sakens kjerne...

Tror jeg skal prøve å kutte litt ned på samtalene, sakte men sikkert. Når jeg tenker etter er det kanskje en idè å bare kutte av når hun nærmer seg gamle spor, og be henne evt. ta det med psykologen sin.

til dere snille mennesker!

[Gjest Gjest]

Hei hei

Ut i fra det du skriver så forstår jeg deg slik at du ønsker at hun har omsorg for deg også? At du kan fortelle din mor hvordan du har det og blir sett og hørt på dine følelser, at det er gjensidighet i forholdet. Det er ikke å være egoistisk, det er å ta seg selv og sine følelser på alvor.

Beste rådet jeg kan gi deg er å sette grenser. Men kanskje begynne i det små. Men når du setter dem så fortell hvorfor, hvis du vil grensene skal holdes. Din mor er syk og har vært det i lang tid, men hun er fortsatt voksen og har ansvar for seg selv og sin hverdag. Det er sårt å høre voksne man bryr seg om klage på hverandre uansett hvor gammel en er.

Hvordan lærer du dine barn å sette grenser for seg selv hvis du ikke begynner med deg selv i slike forhold? Barn lærer hvordan de aksepteres og blir sett i alle type forhold av sine foreldre. Hvis din datter hadde sagt hun opplevde sitt forhold til deg slik i voksen alder, hvordan ville du reagert da? Kanskje er du med på å opprettholde hennes sosiale isolasjon fordi hun ikke behøver å finne andre å snakke med? Beklager hvis dette virker støtende, jeg vet jo ikke om det er sånn men det kan være verdt å ha noen tanker rundt.

En annen ting kan være å få din mor til å sjekke ut andre psykologer hvis hun ikke har hatt noe utbytte av den hun har brukt så langt. Kognetiv terapi har veldig god effekt på sosial angst og bruker sjelden så lang tid som tre år på å oppnå gode resultater.

Uansett, lykke til, og håper du får tilbake litt av omsorgen du fortjener.