Hun drar alene inn i mørket.

[Gjest Gjest_Sliten_*]

Etter noen måneder med ett flott men ustabilt forhold, sitter jeg her å lurer på hvor smart det er å fortsette.

Jeg er sammen med ei herlig jente, hun er en fantastisk kjæreste 90 % av tiden. Jeg

har aldri kjent meg så 100% menneske når den gode perioden er, helt fantastisk.

10 % av tiden er hun "borte", da kan jeg ikke vite om vi er sammen. Det kommer ingenting positivt forholdsmessig ut av en samtale, hun ser på meg som jeg var en hvilkensomhelst. Sms'ene er intetsigende, altså ikke kjærlige som dem er til vanlig. Og når jeg spør om forholdet, da svarer hun at alt er mørkt og at jeg ikke kan kreve noe svar, hverken ja eller nei. Hun sier hun har nok med seg og sitt

Dette skjedde senest i dag, og for å si det mildt så er jeg veldig redd for hva fremtiden vil bringe.

På toppen av det hele, er jeg en "trygghetsnarkoman", jeg må ha orden på forholdet,

å vite hvor jeg har min kjæreste, på samme måte som hun skal vite hvor hun har meg. Selvfølgelig skal det være en viss spenning i ett forhold, men dette er veldig vanskelig å takle.

Nå vet jeg bare at det blir ett fælt rom i maven som gnager å gnager...

Hva skal jeg gjøre? Det nytter ikke å prate om det, hverken i fine dager eller

mørke dager. Hun sier det ikke alltid er at hun har plass til flere enn seg og

sitt når det står på.

Hva hadde du gjort?

PS! Må legge til at vi begge har passert de 30!

[Pjukset]

Det der hørtes veldig ut som meg om min gutt. Dvs vi hadde det aldri så ille at jeg var likegyldig til forholdet når jeg trengte alenetid. Men det sleit på han at jeg trakk meg unna nå og da, han er også en "trygghetsnarkoman" og må ha kontroll på at alt er bra.

Vet du hvorfor hun har disse mørke stundene? Ville det vært lettere for deg hvis du visste hva som rørte seg inni hodet hennes, tror du hun kunne delt det med deg?

Jeg antar for hennes del at det er vanskelig når hun opplever mørke stunder, når man bare slår seg selv av så hardt som hun tydeligvis gjør så må det være noe som virkelig plager henne?

Edit: ser nå at du skriver at det ikke nytter å prate med henne om det. Da vet jeg neimen ikke, prater man ikke om problemer så får man problemer

Endret 27. januar 2009 av Pjukset

[Gjest Gjest]

Jeg synes du fikk et fint svar av Pjukset. Jeg er TS av "Skal, skal ikke?", og jeg tar til meg det hun skrev til deg.

Jeg har det litt som deg. Jeg har en bedre halvdel som har slått bryteren av. Han befinner seg i kjelleren, mens jeg sitter i stuen og venter, for å si det sånn. Jeg tror ikke at det er lett for noen parter. Man vil gjerne være der for den som har trukket seg unna, samtidig som man vil respektere ønsket om at vedkommende vil være litt i fred. Jeg trenger å vite at jeg ikke skal bekymre meg. Det er vel du trenger også.

Jeg vet ikke annet enn at man må prøve å vise forståelse og tålmodighet når det står på som verst. Hvis du vet innerst inne at hun er glad i deg og at det er deg hun vil være med, så finner du sikkert styrke til å holde ut i slike stunder.

Det er som Pjukset sier, man må snakke sammen, ellers blir det ikke bedre. Om så det bare er baby steps.

[Pjukset]

Jeg tror man må finne ut selv hvor egne grenser går i forhold til hva man orker. Det er en ærlig sak å trenge tid for seg selv, og jeg syns også at man har sin rett å ikke ønske å prate om hva som er årsak på et generellt basis. Men det er forskjell på det å ikke fortelle, og det å stenge noen ute.

Typen min og jeg har gått gjennom en vanvittig berg og dalbane, ikke pga mørke stunder, men pga generelle følelser, omstendigheter, sykdom osv. Men vi har klamret oss fast og ikke falt av, for tross alt så er kjærligheten sterk.

Det vi begge har lært, er at skal vi fortsette, så må begge gi litt slipp på oss selv. Jeg må gi slipp på å ikke slippe han inn, han må gi slipp på å ikke ha kontroll over enhver situasjon. Hvis ikke vi er i stand til å gjøre dette, så tror jeg neppe vi klarer oss i lengden heller. Noen ganger er ikke kjærlighet nok sies det, og det er jeg nok enig i.

Når vet man egentlig når man skal gi opp, når vet man når man ikke orker mer? Jeg tror når man kjenner at energien bli brukt opp, når man går rundt og er sliten pga forholdet, da må man spørre seg selv om man orker å ha det slik.

[Gjest Gjest_Sliten_*]

Takk for fine svar.

Det er nok riktig at jeg nok bør gi litt ''slakk'' på mine egne følelser når det står på. Uansett hvor mye det strider mot hva jeg egentlig føler, å hva kroppen min forteller meg.

Det punktet jeg virkelig strever med er at forholdet er totalt parkert å likegyldig når ''hun drar inn i mørket'', men det er vel for at jeg ikke har kunnskap å forståelse nok om hva som egentlig skjer med henne. Jeg ønsker å være sterk å holde ut, men er redd det går på bekostning av min selvrespekt og følelser for henne i fremtiden.

Det er vanskelig, ingen tvil om det.

[Gjest TS av Skal, skal ikke?]

Hun sier at hun har nok med seg og sitt, at det ikke alltid er plass til flere enn henne. Kanskje det bare er så enkelt og at du må godta det. Jeg prøver å godta det selv i min situasjon. Jeg synes likevel at dere kan klargjøre at selv om hun drar alene inn i mørket, så er dere sammen, ikke bare 90 %, men også de resterende 10%. Tror du at hun kanskje klarer det?

Vet du hva som utløser det? Får du ikke noe input i det hele tatt? Det gjør du kanskje ikke, siden du sier at det ikke nytter å prate om det.

Det er vanskelig fordi det aldri er et fasitsvar. Vi kan sitte her og både gi og få råd, men tilslutt er det opptil hver enkelt hva man kan leve med og hva man ikke kan leve med.

Håper dere kan jobbe med det, alene og sammen.

[Gjest Gjest_Sliten_*]

Jeg har fått mere input fra henne.

Vi har hatt noen greie samtaler i går kveld og i formiddag. Det som er tilfelle er at hun nå ikke klarer tanken på "forpliktelsene" det å være i et forhold er... Hun vil at vi skal være venner, å heller ta det derfra.

Hvordan er det mulig, jeg mener, jeg er jo sjukt glad i henne, hun er det første jeg tenker på om morgenen å det siste jeg tenker på når jeg legger meg.

Jeg fortalte at det kan jeg ikke klare, når hun stormet ut fra meg i formiddag var det med klar beskjed om at det ikke var mulig for henne å takle det å være i et intenst forhold...

Jeg sendte en sms for 8 timer siden, den er enda ubesvart nå.

Jeg skrev at jeg var utrolig glad i henne, at vår fremmarsj til nå har vært som kjærester, å at jeg ikke kan se for meg at plutselig er alle søte ord, gode samtaler, all kos, kyss, sex borte, og dermed ville jeg bare sitte å vente å lengte etter å få disse tingene tilbake. Å dermed bli en "byrde" i ett vennskap.

Jeg er rett og slett for glad i henne til å klare å spille skuespill med følelsene mine, kan ikke tro at dette skjer mellom oss...

Si jeg handlet riktig...

Life's unfair :-(

[la Flaca]

Selv om følelser ikke har noen alder, så syns jeg hun høres litt umoden ut. "Bare være venner en stund" tilhører ungdomstida for meg, voksne mennesker har ikke evne til å slå av bryteren på den måten. Vi er for klar over hva vi trenger og ønsker ikke å spille skuespill, som du sier. Bare fortsett med å være ærlig mot deg selv og henne, og ikke tenk på hva som er riktig eller gal taktikk for å evt. beholde henne. Kanskje det hun trenger er å se at du ikke venter i kulissene på ubestemt tid, men at hun blir nødt til å slippe deg inn for å beholde deg?

Ellers så er jeg også en type som må ha litt "space" noen ganger. Men det arter seg på en annen måte når man er samboer. Uansett, hadde jeg behandlet mannen min slik som hun behandler deg hadde jeg blitt dompa før vi rakk å bli samboere.

[Gjest Gjest_Sliten_*]

Takk, la Flaca!

Det er godt å se at jeg ikke er helt på jordet i min forelskelse. Var redd jeg var vel hard mot henne. Det er vel på sin plass å si klart i fra når ens egne grenser blir grundig tråkka over.

Jeg må nesten tenke at dersom hun har det som skal til for oss, så kommer hun "tilbake", alternativet tør jeg ikke tenke på...

[Gjest Wind]

Hva mener hun med "bare å være venner", egentlig? Hun sier hun ikke klarer et "intenst forhold", men det går an å være i et forhold, og likevel få litt fred fra diverse "forpliktelser" (å finne på ting sammen, sex, kos, osv.), i alle fall en stund. Begge er klar over at det er et alternativ (hvis det er noe dere kunne orket en stund)?

Det er ikke lett å være henne, det er sikkert. Men det er ikke lett å være deg heller.

Endret 29. januar 2009 av Wind

[Gjest TS av Skal, skal ikke?]

Du handlet riktig. Jeg tror ikke du skal presse eller mase på henne. Du skal heller ikke gjøre noe på bekostning av deg selv. Begge deler blir feil. Jeg vet for meg selv at jeg ikke kunne klart å være "bare venner", når man har følelser for personen, så jeg forstår deg. Jeg tror du skal gi deg selv litt tid. Gi henne det samme.

Man kan jo egentlig fint være i et forhold og kunne be alenetid når man ikke orker andre enn seg og sitt, tilbringe noen dager for seg selv, hvis det er det, f.eks. Et forhold trenger ikke å gå under alle andre sine normer og regler for hva som er normalt. Dere må sette deres standard. Det trenger ikke å bety at alt skal være seriøst 24/7. Det er det man gjør det til. Kanskje du kan få henne til å se det på den måten.

Lykke til. Jeg sender mange gode tanker og en klem til deg.

[Gjest Gjest]

Det føles nesten som om du skriver om meg og jeg er snart 40! Umodne følelser..? Man kan kalle følelsene for hva man vil, spiller ingen rolle. Følelsene er der enten de er modne eller umodne, urimelige eller rimelige. Det er den hun er, erfaringene hun har gjort seg, som danner grunnlaget for hvordan hun handler. Å si at hun virker umoden for at hun føler som hun gjør, blir utrolig urettferdig overfor henne. Følelsene er ikke noe man styrer bevisst

En annen ting, følelsene er ikke henne, følelsene er ikke sjelen og de er neppe årsaken til at man forelsker seg i henne.

Jeg også ba om en pause i forholdet mitt fordi jeg følte meg trykt opp i et hjørne. Jeg hadde ikke noe valg hvis jeg skulle ta hensyn til meg selv. Min opplevelse var at jeg virkelig hadde et behov for å hente meg inn igjen i perioder. Dyrke meg selv litt, hente krefter til å bidra, overbevise meg selv om at jeg er god nok, også for meg selv. Min kjære krevde innsyn i "min" verden. Den verdenen som var det mest personlige jeg kunne tenke meg. Den verdenen som gjorde meg annerledes på godt og vondt. Da ble han en så stor trussel at jeg trakk meg helt tilbake.

I dag har vi startet på nytt og min kjære har forstått at han ikke kan ha kontroll hele tiden. At jeg har behov for tid for meg selv fra tid til annen og at det IKKE betyr at jeg ikke er glad i han lenger. Selvfølgelig har jeg gjort noen endringer med meg selv også, men ikke før jeg fikk sjansen til å bearbeide tankene mine, viljen min og å innse at jeg også hadde valg. Han slapp "jerngrepet". Han viste at han elsket meg ved å slippe meg fri!

[Gjest Gjest_Sliten_*]

Takk for alle svar, det jeg prøver med denne tråden er å forstå hva som egentlig skjer.... alt er nok ikke så svart/hvitt som jeg trodde når jeg skrev første innlegget.

Hun sendte en sms før midnatt om at:

"hun skulle ønske tingene var annerledes"

jeg skrev tilbake:

"Det er dem tydeligvis ikke, ikke ha dårlig samvittighet for meg, jeg klarer meg. Er kjærligheten borte, så er den borte, hadde det vært noe annet, så hadde du sagt det, ikke sant! Ta vare på deg selv, vennen! :-) "

Ikke overraskende fikk jeg ingen svar i retur...

Jeg føler jeg har all tid i verden, men jeg kan ikke gå på akkord med meg selv, så et vennskap er helt ute av bildet i så måte.

Jeg har vokst meg så utrolig glad i henne, utviklet så flotte varme gode følelser som jeg ikke visste fanns innom meg. Jeg har vel kanskje tatt den helt ut, kanskje det har skremt henne. Jeg har vært klar på, nesten siden starten, at hun har trollbundet meg totalt...

Det er ikke dermed sagt at jeg blindt å paralysert ville fulgt henne overalt, men hun er derimot verdt å vente på...for det håpet kan ingen ta fra meg.

Jeg vet at kjærlighetens veier er vonde å forutse, men jeg skal styrke meg opp, holde ut, å ikke minst bevar troen og håpet på at vi har en fremtid!

[Gjest Gjest]

Ok, forholdet dere er over. Hun har ikke følelser for deg lengre og du har sannsnynligvis lagt mye mer i dette enn hva hun har gjort.

Gå videre.

Husk at du bør lære deg å være bevisst på kvinners emosjoner og berg- og dalbaner, spesielt siden du er en "trygghetsnarkoman". Du bør lære deg å tolere at andres måte å leve på er like "bra" som din.

[Gjest Gjest_Sliten_*]

Ting skjer...

Hun meldte meg på morgenen, lenge før vanlig wake-up tid. Hun skrev at hun savnet meg og at det kriblet i maven ved tanke på meg.

Vi fikk oss en bra prat og hun har leie ting som plager henne fra tid til annen, uten at hun ønsket å gå noe videre inn på hva det var. Dette medfører at alt er mørkt å trist å tanken på alt annet bare er forferdelig. Vi ble enig om at neste gang det skjer, så lar vi begge vissheten om at vi er sammen være liggende ordløst i bunn, så får vi ta det derfra.

Jeg er veldig lykkelig over at vi kommuniserer normalt, og at VI er tilbake, varmen å godheten er på plass...fantastisk

Det er selvfølgelig vanskelig å takle slike ting, men det er nå en gang sånn hun er, når hun med tiden stoler mer på meg så kan det jo hende hun vil frem med hva som plager henne, å dermed kan hvile litt ved at hun ikke er alene om det..

Takker igjen for alle svar.