Gjenforeningsfest - 20 år etter vi forlot ungdomsskolen

[Gjest tuttelutt]

Hei!

Lang historir kort: Mobbeoffer gjennom deler av barneskolen og ungdomsskolen som kvier seg til 20-års gjennforeningsfest for skolen som skal skje på lørdag.

Hadde lenge tenkt å ikke gå, men så bestemte jeg meg for at tullinger som gjorde dette mot meg for så lenge siden, slettes ikke skal få ødelegee dette for meg.

Jeg har ikke hatt kontakt med mesteparten av de jeg gikk på skolen med, på åresvis - mye fordi jeg flyttet til andre siden av landet, og fordi jeg ikke orket å ha med mennesker som hadde feil mening om meg pga. mobberene som blandt annet satte ut usanne rykter om meg. Jeg kunne likevel tenke meg å treffe enkelte mennesker igjen for en kveld, og deretter reise tilbake til min normale tilværelse - makes sense???

Tiden har selvsagt gjort mye. Min totale mangel på selvfølelse pga all denne mobbingen, har svunnet med årene: jeg har en flott familie; en mann jeg elsker overalt på jord og 3 barn som betyr alt i hele verden! Livet har fart godt med meg; jeg har jobbet hardt og har et liv mange kanskje bare kan drømme om - ikke en økonomisk bekymring, ingen frykt for å miste jobben, og ekteskapet er fullkomment. Jeg lever en ren lykketilværelse - men det som er mest viktig for meg av alt er at vi har skapt oss et stabilt og omsorgsfullt liv.

Sist gang jeg var i hjembygda-det er nå 8 år siden. Da traff jeg tilfeldigvis på den ene mobberen. Jeg skvatt litt til da jeg så henne rett ovenfor meg, men bestemte meg umiddelbart for å være hyggelig og la fortiden ligge. Jeg smilte vennlig og sa hei til henne. Hun så på meg med et hånlig blikk og fortsatte med de eplene hun tok opp i posen, før hun så på meg igjen go lo hånlig -snudde seg og gikk bort. Jeg følte meg så liten at jeg knapt kunne puste, og alt kom tilbake til meg; tårene presset på-men de kom ikke ut - jeg følte meg bare veldig veldig verdiløs - en forferdelig følelse.

Jeg har senere sett bilder av henne- som andre har tatt i div. sammenhenger, og hun har blitt kjempetjukk og ser helt herjet ut. Jeg følte meg faktisk litt slem da jeg " godtet meg" over det.

Mobbingen gjorde at jeg også la på meg. Barnefødsler har jo også gjort sitt, men etter at jeg var i hjembygda for de 8 årene siden, har jeg faktisk gått ned adskillelige størrelser, og er nå nede i en str. 42 ( er 169cm). Jeg ser selv at jeg ikke ser så aller verst ut, så den delen er jeg ikke " bekymret over. Ikke ser jeg nevneverdig gammel ut heller; har ikke masse rynker eller har fått gråstenk i håret. - Jeg er 36, men kunne lett gått for å være 32 ( har jeg ofte fått høre, ihvertfall )

Jeg kvier meg noe grusomt til å gå på dette, men jeg SKAL SKAL SKAL - fordi jeg MÅ!! Dette er min endelige måte å sette sluttstrek over et dårlig kapittel i mitt liv - et kapittel som har plaget meg i voksen alder, mer enn jeg noengang vil innrømme for meg selv, antageligvis.

Er det noen som har hatt lignende erfaring?? Hva gjorde dere på reunion - hvordan taklet dere det?? Kanskje var du en tidligere mobber - hvordan taklet du det fra din side, og hvordan føltes det??

Jeg håper oppriktig på gode råd og tips - jeg blir kvalm bare ved tanken.

Alene på denne festen skal jeg selvsagt ikke gå. Bestevenninden min fra barneårene skal gå sammen med meg - vi har vært bestiser siden vi var 6, så det er jo en trygghetsfølelse i seg selv.

Klem

[Pokahonta]

Lykke til. Det høres ut som du er forberedt. Vær rak i ryggen, så går dette helt sikkert bra!!

[Gjest Yihaa]

Så bra at du går!!!! Fortell oss hvordan det gikk, da! Ønsker deg masse lykke til, du skal se det blir riktig så trivlig. De fleste vokser opp til å bli anstendige, tenkende mennesker.

Vedr å godte seg over mobberens fedme eller lignende: Her kunne man sikkert kommet med masse kvasipsykologiske greier, men siden både du og jeg bare er mennesker, kan jeg godt kjenne meg igjen i det å stille godte seg over at ikke alt har gått mobberens vei. (Men man harselerer selvfølgelig ikke over det osv.)

Hun du møtte i fruktdisken: Er du sikker på at hun var hånlig? Kan hun ha vært usikker, sjenert, keitete. Whatever. men at du tolket henne som hånlig pga din bakgrunn?

Jeg kjenner selv flere som ikke drar på gjenforeningsfester - selv 25 år etter - da de sliter med det samme for deg, og er redd for at en ublid eller flåsete bemerkning skal sette dem mange år tilbake i tid. Synd!!!

[:-) anna]

Så bra at du går.

Men om du virkelig vil vise at du har kommet deg videre, så må du faktisk ha kommet deg videre også. Da må du vise at du er trygg i deg selv, og ikke er redd for folk.

Gå på festen, ikke drikk noe særlig, vær smilende avslappet og småsnakk med folk om hvordan livet deres er nå. Og sørg for at du kan dra når du vil.

Ikke ønsk deg en amerikansk film der du kommer inn feiende flott og alle står igjen stumme av beundring. Det kommer sannsynligvis ikke til å skje. Og da kan du ende opp med å bli skuffet. Men om du kommer dit er smilende og blid og er voksen så kan få din oppreisning gjennom å vise at du har et fint liv og er trygg i deg selv. Og at ungdomsskolens usikkerhet er et avsluttet kapittel.

Rett og slett ved å være deg selv som du er i hverdagen din nå. Ikke den usikre femtenåringen fra tjue år tilbake.

Hadde jeg vært deg hadde jeg unngått mobberne så godt jeg kunne. Det er sikkert de du har behov for å bevise noe for, men det er ingen grunn til å nærme deg dem. Snakk med de andre. Om mobberne oppfører seg på samme måten som hun på butikken synes jeg du kan si: "Unnskyld, men så vidt jeg kan huske var det vel du som mobbet meg. Når jeg faktisk er voksen nok til å gidde å hilse på deg så synes jeg du kan prøve å være det samme. "

Men husk at de ikke var voksne de heller. De var også 14 - 15 år gamle, da dette skjedde. Om de har blitt voskne så skammer de seg over det de gjorde den gangen. Om de ikke skammer seg, så er det igrunn mest synd på dem.

[Gjest Gjest]

Hei og tusen takk for at dere ville svare meg på dette!

Dere har helt rett, og jeg ser det faktisk på samme måte som dere også, men når det gjelder hun jeg traff i fruktdisken den gangen, var blikket og oppførselen ikke til å ta feil av- desverre - ingen misforståelser der , nei! Hennes problem er vel at jeg vet ting om hun som hun kanskje er redd skal/har kommet ut, men jeg har aldri sagt et ord, rett og slett fordi jeg ikke fungerer slik som menneske.

Akkurat som jeg, var de dengang 14-15 år gamle - men det fortsatt desverre utover i mange år til og med opp i tyveårene - lenge etter at jeg hadde forlatt bygda! Umodent?? Javisst, men hva kan en egentlig gjøre med det?? Det ironiske i dette, er jo at den verste mobberen ( hun i fruktdisken ) har blitt religionslærer - hun er personen som lærer andre barn om kjærlighet,toleranse og omtanke osv. - Hva kan et mobbeoffer som hun har psykisk ødelagt over mange år tenke om dette? hmmm................

Det var igrunnen også hun som fikk andre med seg; mange var litt " redd" for henne, og ville antagelig ikke bli tatt i unåde hos henne, og derfor hang seg på, og etterhvert ble jo det en " livsstil", virket det nesten som?

Relax - jeg har ingen USA-drøm; og er ikke personen til å feie inn i et lokale og ønske meg mange blikk. Jeg har heller ikke tenke å drikke noe særlig - det kan jeg heller gjøre en annen gang(!) - men jeg skal ha en liten slagplan for meg selv, hvor jeg absolutt kan unngå dem eller forlate området om følelsen kommer. Jeg skal ha det gøy, men også ha en viss " verdighet". Kryss fingrene !

[:-) anna]

Dette går bra!!!! Jeg tror du får en hyggelig kveld, og jeg vil ha rapport etterpå!! :-)

Jeg tror nok du har rett i at hun du traff er litt redd. Og det kan jo du utnytte til din fordel. De føler nok at du har noe på dem. Og det har du jo virkelig også. Så det kan godt hende de er mer redde for å møte deg enn omvendt.

Men bestem deg på forhånd for hva du skal tåle. Når de får seg litt å drikke kan det jo hende de skal unnskylde eller forklare eller i værste fall fortsette. (Kanskje de har rettferdiggjort sin oppførsel overfor seg selv på en eller annen måte for å greie å leve med den)

[Guinevere]

Først og fremst synes jeg du er utrolig tøff som faktisk tenker å gå på denne festen! Noe slikt vet jeg at jeg aldri hadde gjort selv, og jeg ble ikke engang mobbet, jeg ble "bare" offer for en og annen nedsettende kommentar og en rekke usanne og ondsinnede rykter, fordi jeg var flink på skolen, ikke særlig pen, holdt meg mye for meg selv og skilte meg ut ved å ha andre interesser enn de fleste andre. Jeg har også flyttet fra stedet nå, og kan garantere at å dra på noen reunion ikke ville falle meg inn i måneskinn. Så igjen, all honnør til deg som møter fortiden på den måten du gjør, uansett om det ender som det gjorde den gangen ved fruktdisken eller du får en hyggelig kveld. Som folk over her sier, vær deg selv og prøv å slappe av. Lykke til!

Endret 26. januar 2009 av Caron

[Gjest tuttelutt]

Tusen takk jenter-for kjempeoppmuntring og gode ord - jeg setter mer pris på det enn dere aner!

Til vanlig er jeg akkurat " som alle andre " - men dypt inni meg har jeg disse sårene og denne navnløse frykten. Den eneste måten jeg kan bli kvitt den er å " face " årsaken til dette - trur eg...... Vel, det er - om ikke annet- verdt et forsøk.

Dette navnløse er noe som jeg aldri har fortalt til noen - det har vært min lille demon som jeg til stadighet opp igjennom årene har måttet kjent på i forskjellige situasjoner - og for hver gang jeg har klart å overvinne denne " demonen", har det vært en liten personlig " seier " for meg. Da jeg innså at jeg hadde problemer med å gå på foreldremøter til eldstesønnen klasse pga. indre frykt - da var det på tide å ta tak-rett og slett.

Jeg gleder meg kjempemye til å treffe bestisen min, jeg har i mange år ønsket å dra tilbake og legge blomster på gravene til besteforeldrene min som jeg elsket overalt på jord - og nå får jeg endelig gjort det også, og jeg gleder meg til å avslutte dette kapittelet. Jeg kvier meg som en gal, og ville vel heller på mange måter foretrukket å svømme Stillehavet på tvers uten redningsvest ( det virker mye lettere ), men stille på reunion - det skal jeg. Don't worry - rapport vil bli avgitt på mandag - uansett utfall! Takk igjen, jenter- det beyt umåtelig mye for meg å ha ukjente venner der ute som vil meg vel og ønsker meg godt - selv om dere nå har blitt kjent med min lille "demon".

Klem

[MissStiles]

Jeg synes også du er tøff som drar på den festen! Bra gjort!

Jeg kjenner meg litt igjen i denne historien din. Jeg hatet ungdomsskolen og i fjor var det 10 år siden jeg gikk ut der. Men heldigvis så var det ingen som arrangerte noe jubileumsfest. Det er jeg glad for. Men det har nok noe å gjøre med at nesten ingen i den klassen min likte hverandre. Jeg hadde ei venninne på skolen og vi er fortsatt venner. Vi ble mobbet av de andre i klassen og de i parallell klassen. Jeg vil aldri tilbake til den tiden så... men jeg bor ikke langt unna område der skolen ligger så jeg får jo vite en del om det som skjer med folk fra den klassen. Men men.. samme det!

Håper du får en hyggelig kveld! Kos deg!