Min søster motarbeider meg

[Gjest Gjest_Usikker_*]

Jeg er så lei, så lei. Jeg har ei søster og en bror, og sistnevnte og jeg har et veldig godt forhold.

Men min søster blir jeg aldri klok på.

Vi er voksne mennesker begge to. Hun vil meg det beste, ifølge seg selv, men er, og har alltid vært, "ute etter" meg.

Slik har det vært hele livet. Men det er først nå i voksen alder jeg virkelig har "merket" den røde tråden i dette.

Uansett hva jeg sier, gjør eller mener, så er hun uenig. Uansett. Det er så det er noe barnslig og trassig over det hele.

Selv de minste ting blir det drama av. Jeg får daglig kritikk av henne, alt fra hårfrisyre til tonefall er feil.

Hvis jeg har blitt urettferdig behandlet, har jeg fått høre ting fra henne som "Ja men det er jo ingen som respekterer deg, skjønner du vel."

Hendelsene opp gjennom livet er uendelige.

De siste dagene bare:

Jeg skulle møte ei venninne jeg ikke har sett på år og dager. Vi hadde 5 timer til rådighet. Min søster klarte på mystisk vis å sørge for at dette møtet ble på bortimot tre kvarter (lang historie).

I går var jeg på besøk hos henne, da fikk jeg kritikk for at jeg hadde gått "feil vei" fra bussen, og for at jeg hadde et litt for "krast" tonefall i telefonen (jeg snakket helt normalt), osv. osv.

Jeg har hatt svært tunge perioder i mitt liv, mens hun alltid refererer til hvor "lett" jeg har hatt det. Jeg blir bare ikke klok på henne.

Hun ønsker meg det "beste", men jeg kjenner likevel ingen som motarbeider meg slik som det hun gjør.

Jeg er veldig rolig, mens hun er mer aktiv og "dramatisk". Ingenting i hennes nærhet kan foregå uten kritikk, drama og krangling. Jeg tror ikke, ut fra det jeg vet, at det finnes arb.givere, kolleger eller venner hun ikke har vært i konflikt med, og/eller byttet ut.

Til og med mine tidligere kjærester har hun kranglet mer med enn jeg selv har gjort.

Det jeg undres over er om dette er en typisk storesøster/lillesøster-greie? Slikt er sikker normalt og mer vanlig hos småbarn, men skal jeg måtte finne meg i å være "lillesøster" hele livet? Eller er det mest et utslag av den hun er som person?

[Phaedra]

For noen måneder siden ville jeg sagt at dette ikke er en typisk storesøster/lillesøster-greie, med mindre du fortsatt er tenåring, men etter å ha vært hjemme i jula og møtt min bror, og på selveste julaften fått høre hva han tenker om meg og mitt liv, så håper jeg at dette ikke er så veldig "unormalt".

Vi er også begge voksne, og min bror er også totalt uenig i alt jeg sier og gjør. Han mener at jeg har det utrolig enkelt her i livet og ikke er ydmyk nok i forhold til hvor bra jeg har det. Han har vel til dels indikert at jeg er der jeg er i livet bare pga. hell, og ikke har kjempet for noe noensinne.

Forloveden min satt sammen med meg når jeg ble informert om brors synspunkter på livet mitt, og hvis det ikke hadde vært for forloveden så ville jeg nok ha gått i taket selv. Forloveden påpekte et par ting for meg: 1) broren min *vet* faktisk ikke noe om livet mitt, han har bare hørt om hvor bra jeg har det og de positive tingene. Kanskje han selv har det vanskelig og sammenlikner seg med alt det positive som blir sagt av/om meg. 2) Broren min er på et helt annet sted i livet og klarer faktisk ikke å sette seg inn i min tankemåte før han er der selv. 3) Broren min og jeg er ikke enige i hva som ligger i definisjoner som "leve et godt liv", "leve et luksusliv", "ha det vanskelig økonomisk", "være i et seriøst kjæresteforhold" osv.

Kanskje dere har noe av det samme problemet? Det kan være utslag av den hun er som person, og det kan være utslag av at hun ikke forstår deg (av grunner nevn over). Jeg tror ikke jeg kommer til å bli klok på de tingene broren min sa til meg heller.

[Avalon]

Heisann!

Har ikke mye klokt å komme med, men kjenner meg mye igjen.

Jeg har to eldre søstre, vi er alle 3 voksne. Den eldste søsteren min og jeg havner ofte i tottene på hverandre.

Jeg prøver ofte å "blokkere" hva hun sier og sånn ute for at det ikke skal gå sånn innpå meg.

Jeg får også ofte høre at tonefallet mitt er feil og hun blåser seg opp, når jeg har hatt en helt normalt tonefall.

Ting jeg gjør og forteller er også feil. Hun hopper ofte til konklusjoner og hører egentlig ikke hva det er jeg egentlig sier.

Hun er ofte sånn at jeg begynner å lure på hva hun egentlig tenker om meg, og hun kjenner meg jo også godt. Jeg får servert ganske frekke kommentarer om mine valg og feil.

Det jeg tror eg grunnen til at dette skjer med meg og min søster er, vi har stjernetegn som ikke passer sammen i det hele tatt. (jeg er litt alternativ) Men også litt sjalusi om flere ting.

Jeg tror faktisk mange søsken har det slik.

[Gjest Gjest_Usikker_*]

Heisann!

Har ikke mye klokt å komme med, men kjenner meg mye igjen.

Jeg har to eldre søstre, vi er alle 3 voksne. Den eldste søsteren min og jeg havner ofte i tottene på hverandre.

Jeg prøver ofte å "blokkere" hva hun sier og sånn ute for at det ikke skal gå sånn innpå meg.

Jeg får også ofte høre at tonefallet mitt er feil og hun blåser seg opp, når jeg har hatt en helt normalt tonefall.

Ting jeg gjør og forteller er også feil. Hun hopper ofte til konklusjoner og hører egentlig ikke hva det er jeg egentlig sier.

Hun er ofte sånn at jeg begynner å lure på hva hun egentlig tenker om meg, og hun kjenner meg jo også godt. Jeg får servert ganske frekke kommentarer om mine valg og feil.

Det jeg tror eg grunnen til at dette skjer med meg og min søster er, vi har stjernetegn som ikke passer sammen i det hele tatt. (jeg er litt alternativ) Men også litt sjalusi om flere ting.

Jeg tror faktisk mange søsken har det slik.

Dette her er som jeg skulle skrevet det selv. Men hvordan/hvor nært er forholdet deres i det daglige..?

Min søster er på samme måten, med tanke på at hun konkluderer raskt osv. Hun hører egentlig ikke etter når jeg snakker, og der hun hører etter, så konkluderer hun "raskt" og også feil i forhold til min tankegang.

Det som er så rart er at hun er ikke slik mot andre (de som hun ikke er i konflikt med.)

Jeg mener, med meg er hun mutt og kranglete osv., men dersom noen andre skulle dukke opp kvitrer hun som en lerke, og er morsom osv.

Jeg kan le høyt av henne, men det merkelige er at dette alltid skjer hvis andre er tilstede.

Det er dette som gjør at jeg rett og slett tror at hun har null respekt for meg som person, på et vis.

Jeg er på en måte en som ubetinget skal være glad i henne, derfor kan hun behandle meg som hun vil. Og jeg er jo veldig glad i henne. Men jeg synes dette er dårlig, ikke minst etter at vi ble voksne og "fornuftige".

For å si det sånn, hadde dette vært ei venninne av meg, hadde vi neppe hatt kontakt.

Huff...føler meg dårlig som skriver alt dette, men jeg er så lei av barnslig og sårende oppførsel fra ei på snart 30.

[Gjest Gjest_Usikker_*]

For noen måneder siden ville jeg sagt at dette ikke er en typisk storesøster/lillesøster-greie, med mindre du fortsatt er tenåring, men etter å ha vært hjemme i jula og møtt min bror, og på selveste julaften fått høre hva han tenker om meg og mitt liv, så håper jeg at dette ikke er så veldig "unormalt".

Vi er også begge voksne, og min bror er også totalt uenig i alt jeg sier og gjør. Han mener at jeg har det utrolig enkelt her i livet og ikke er ydmyk nok i forhold til hvor bra jeg har det. Han har vel til dels indikert at jeg er der jeg er i livet bare pga. hell, og ikke har kjempet for noe noensinne.

Forloveden min satt sammen med meg når jeg ble informert om brors synspunkter på livet mitt, og hvis det ikke hadde vært for forloveden så ville jeg nok ha gått i taket selv. Forloveden påpekte et par ting for meg: 1) broren min *vet* faktisk ikke noe om livet mitt, han har bare hørt om hvor bra jeg har det og de positive tingene. Kanskje han selv har det vanskelig og sammenlikner seg med alt det positive som blir sagt av/om meg. 2) Broren min er på et helt annet sted i livet og klarer faktisk ikke å sette seg inn i min tankemåte før han er der selv. 3) Broren min og jeg er ikke enige i hva som ligger i definisjoner som "leve et godt liv", "leve et luksusliv", "ha det vanskelig økonomisk", "være i et seriøst kjæresteforhold" osv.

Kanskje dere har noe av det samme problemet? Det kan være utslag av den hun er som person, og det kan være utslag av at hun ikke forstår deg (av grunner nevn over). Jeg tror ikke jeg kommer til å bli klok på de tingene broren min sa til meg heller.

Jeg tror jeg skjønner deg. Ja jeg tror du har rett i det at hun ikke forstår meg så godt. Jeg mener, vi kommer fra samme hjem, men er i utg.punktet veldig ulike. Likevel tror hun at vi ser verden "likt", og da slik at hennes verden er den eneste riktige.

Jeg synes dette er veldig "urettferdig", ikke minst fordi vi ikke er like ille mot hverandre. Kritikken hagler kun èn vei, jeg tror faktisk aldri jeg har kritisert henne. Tvert i mot, så gir jeg henne ubetinget kjærlighet og oppmerksomhet..og det er vel litt av grunnen til at hun kan være som hun er - jeg er jo her uansett.

Jeg har tenkt tanken på å si fra på en ordentlig måte, men jeg er veldig redd for å såre henne. Som sagt, hun "klager" på hvor lett jeg har hatt det, og det er jo fordi hun selv har hatt det vanskeligere, hvis det går an å måle sånt noe. Så jeg vil nødig såre henne... men hun sårer jo meg!! Huff.

[Gjest Eurodice]

Jeg tror jeg skjønner deg. Ja jeg tror du har rett i det at hun ikke forstår meg så godt. Jeg mener, vi kommer fra samme hjem, men er i utg.punktet veldig ulike. Likevel tror hun at vi ser verden "likt", og da slik at hennes verden er den eneste riktige.

Jeg synes dette er veldig "urettferdig", ikke minst fordi vi ikke er like ille mot hverandre. Kritikken hagler kun èn vei, jeg tror faktisk aldri jeg har kritisert henne. Tvert i mot, så gir jeg henne ubetinget kjærlighet og oppmerksomhet..og det er vel litt av grunnen til at hun kan være som hun er - jeg er jo her uansett.

Jeg har tenkt tanken på å si fra på en ordentlig måte, men jeg er veldig redd for å såre henne. Som sagt, hun "klager" på hvor lett jeg har hatt det, og det er jo fordi hun selv har hatt det vanskeligere, hvis det går an å måle sånt noe. Så jeg vil nødig såre henne... men hun sårer jo meg!! Huff.

Man er ikke forpliktet til å omgås noen, det være seg søsken eller andre, mer enn høyst nødvendig, når man bare blir tråkket på. Jeg tror din søster trenger en vekker, å bli satt ordentlig på plass. Det å ta en konfrontasjon er sjelden behagelig, men må ofte til for at man kan ta vare på selv, og for at vedkommende skal skjønne sin ødeleggende oppførsel. Lykke til!

[Phaedra]

Jeg har tenkt tanken på å si fra på en ordentlig måte, men jeg er veldig redd for å såre henne. Som sagt, hun "klager" på hvor lett jeg har hatt det, og det er jo fordi hun selv har hatt det vanskeligere, hvis det går an å måle sånt noe. Så jeg vil nødig såre henne... men hun sårer jo meg!! Huff.

Jeg har konkludert med at bror er så "satt" i sine meninger at det ikke nytter å si ifra. Han tror helt oppriktig at ting er sånn som han sier, og han synes jeg er forfærdelig teit som ikke ser hans synspunkt (og er enig i det). Når jeg ikke blir sint eller såret selv så pleier jeg å bli sarkastisk, og si ting som "du har ikke noe positivt å si da?" eller noe i den duren. Når jeg blir sint og såret så må jeg bare gå. Da kan jeg være sint inni meg i ukesvis etterpå, mens han oppfører seg som om ingenting har skjedd. Og han endrer seg aldri

Men du kan jo prøvd å sette henne på plass, eller fortelle henne at du blir såret. Eller rett og slett si "du, nå er jeg utrolig lei av slengkommentarene dine, for de har ingen basis i virkeligheten". Håper du har mer hell enn meg

[Gjest Gjest]

Jeg er yngst i en større søskenflokk. Den eldste søsteren min har behandlet meg dårlig mer eller mindre siden jeg var over småbarnsstadiet og ytret egne meninger. Som deg, ts, så jeg ikke den røde tråden før jeg var voksen. Men da jeg så det så sa det også pang. Jeg tok et oppgjør med henne, ga henne muligheten til å endre seg. Men hun fortsatte å trykke meg ned på snedige måter som gjorde at ingen andre rundt oss oppdaget hva hun gjorde. Til slutt valgte jeg å bryte kontakten. Vi bodde uansett langt fra hverandre så vi så hverandre kun i familiesammenkomster. Jeg orket ikke mer av denne negative spiralen, så jeg kuttet kontakten. Nå er vi egentlig som fremmede for hverandre. Jeg snakker høflig til henne som jeg ville gjort til en fremmed. Man kan rett og slett si at vi ikke er søstre lenger.