problemer i forholdet

[Gjest Gjest_hanne_*]

for at dere skal forstå litt mer begynner jeg like gjerne med begynnelsen. jeg og samboeren min ble sammen da vi begge var 18 år. vi gikk veldig fort frem og et år senere ble jeg gravid (ikke planlagt). vi valgte å få barnet, og dette angrer jeg absolutt ikke på. Hun er helt fantastisk! Men under graviditeten og etter fødselen begynte samboeren min å vise sider som jeg ikke hadde sett før. han nektet blant annet å delta i bryllupsfesten til søskenbarnet mitt pga at musikken var dårlig, og da jeg var 8-9 mnd på vei malte jeg soverommet i 6 timer mens han var hos en kompis å drakk. etter de første ukene med nyfødt baby var over, så hjelpte han nesten aldri til. han skiftet maks en bleie i mnd, og holdt henne knapt. han satt bare ved dataen eller ved tv'en. jeg ble såklart utrolig frustrert, og holdt nok dette inne altfor lenge. da vi endelig tok det opp sa han at han følte at jeg tok for mye over..

Vi dro også på ferie med min familie (kanskje ikke det smarteste) der han for det meste satt inne i leiligheten og drakk eller leste mens vi andre var på stranda, osv. etter den ferien tror jeg at han hater familien min. han er med dit kun en gang i halvåret, og bare gikk ut døra da familien min kom for å hjelpe meg å pusse opp stua.. han har heller ingen problemer med å snakke dritt om dem. de er ikke på noen måte perfekte, men de er da tross alt familien min.

pga at jeg har følt meg bitter så har ikke akkurat sexlysten vært på topp de siste 18 mnd. dette er han såklart sur for..men vi hadde en diskusjon om det, og vi har dermed klart å reparert litt på sexlivet. men nå når det er i orden (nesten) så føler han seg plutselig fanget. han sier at det er det samme dag ut og dag inn, og da mener han ikke jobben eller meg, men datteren vår!! går det an.. han synes det er kjedelig å være sammen med henne, at det er bare rutiner og lek. jeg synes derimot det er kjekt å være sammen med datteren min, og tenker aldri over at det er kjedelig.. slitsomt kan det nok av og til være, men det hører jo med. jeg foreslo at vi kunne jo prøve å finne på mer hvis han synes det var kjedelig, men da sa han at det var samme dritten i ny innpakning. jeg fatter ikke at det er mulig å snakke sånn om hans egen datter..!

sannheten er vel den.. i hverdagene kan vi fungere bra som en familie, MEN jeg og samboeren har ikke like interesser, bryr oss om ulike ting, er helt forskjellige.. og igrunn så hadde jeg slått opp med ham om vi ikke hadde datteren vår. grunnen til at jeg blir er at jeg ikke vil at datteren vår skal bli en ball som kastes rundt hit og dit, jeg vil at hun skal ha foreldre som bor ilag, iallfall til hun blir så gammel at hun kan si hva hun vil selv. I tillegg har jeg ikke penger til å bo alene. jeg får 3500 kr i mnd i studielån og that's it. har aldri i verden råd til leilighet, barnehage, mat, strøm osv.. så da måttet jeg flyttet til mine foreldre, som bor et stykke borte. og da blir det mye pendling.

hva skal jeg gjøre? hva hadde dere gjort? trenger desperat råd..

[Gjest også mamma]

Foreldre som bor sammen synes å være hovedgrunnen til at alle kvinner på kloden godtar å leve sammen med et svin av en mann. Jeg slutter aldri å forundre meg over det der...Hva skal jenta med en far som oppfører seg slik? Lære at det er slik menn er, og man må bare godta det i stillhet?

Han oppfører seg som et umodent barn. Du er like mye mora hans som mor til jenta di. Du kan ikke endre ham. Men du kan endre deg selv! Og derigjennom få ham til å agere annerledes!

Ta tak i livet ditt! Flytt for deg selv, du får god støtte som enslig forsørger. Eller i alle fall mer enn nok til å overleve med ungen. I første omgang er hun for liten til 50/50 bosted. (Altså en uke hos deg og en uke hos far) Men ved at du flytter må far ha samvær. Hvilket betyr ( i teorien i alle fall) at han sitter ALENE med ansvaret for barnet og gjennom det lærer litt om hva det faktisk innebærer å være forelder! Du får litt fritid til å leve også.

Etterhvert kan dere utvide samværet til å gjelde 50/50 om ting fungerer. Hvis ikke, så har du rett og slett bare kvittet deg med et stort problem. (Du er jo i realiteten alenemor allerede)

[Gjest Gjest]

økonomien bør du ikke tenke på. D får en god del støtte som alenemor og i tellegg student.

Søk på underforum "forbruk og økonomi" her inne.

jeg vil tro at både du (og jenta di når hun blir eldere)vil ha det bedere om du gikk.

Med tiden kan dere bo nære hverandre. Fungerer kjempefint for veldig mange.

[Jade]

Hvis kun økonomien holder deg tilbake, så gå fra han! Du skriver jo selv at du under andre omstendigheter ville slått opp med han. Han virker jo helt tragisk å bo sammen med. Og hvem klager på at en liten unge (hans egen datter!!) er kjedelig?? Hadde han forventet at datra skulle dra han ut på rafting og fallskjermhopping?

[Gjest Gjest_hanne_*]

jeg var faktisk på nippet til å gå fra han i forgårs.. jeg så at det var bedre å slå opp enn å gå å være sure på hverandre. han overnattet med foreldrene sine og jeg trodde det var slutt.. men igår kom han og vi diskuterte litt.

kom til at ingen av oss er villig til å flytte fra dattera vår. han kommer til å kreve at hun bor hos ham og jeg takler det absolutt ikke om det skjer. da bor jeg heller sammen med ham.

noen som vet om han faktisk kan kreve at hun bor hos ham? jeg er jo tross alt moren hennes, og den som har vært der for henne. og hun kan ikke flytte frem og tilbake heller..

[Crow Jane]

Det er vel fremdeles sånn at biologisk mor kommer mest fordelaktig ut i barnefordelingssaker. Ikke mange rettigheter for far, gitt. Så han må gjerne prate for å skremme deg så mye han vil, men det blir ren manipulasjon. Sjansen for at barnet får folkeregistrert adresse hos mor dersom mor ikke har "har gjort noe galt" er enorm.

[vilja]

Du kan glatt gå. Det eneste som han tenker på er at han må betale barnebidrag om du flytter med datteren din.

Aldri i verden om hun skal bo med han. når han synes det er rutiner og at det er kjedelig å være sammen med barnet sitt.!

Penger får du i haugevis som alenemor. Jeg har eget hus, bil, og har vært alene med 2 barn i 4 år!

[Gjest også mamma]

Hører du hva du selv sier? Du tør ikke gå fordi han truer med "å ta barnet". Hva i all vide verden får deg til å tro at han kan gjøre det?? HVORDAN skal han gjøre det?

Han har ikke skiftet en bleie på henne!

Kreve at hun bor hos ham.. vel, da hadde det kanskej gått opp for ham hvorfor du gjør slutt. Det blir rett og slett så patetisk dumt når mannfolk begynner sånn at jeg får helt fnatt!

Ta kontakt med familiekontoret. Der får du snakke med en rådgiver som har kontroll på både regler og gangen i barnefordeling. Innbilder du deg virkelig at den umodne dataspillende guttungen har den fjerneste anelse om hva som foregår i en barnefordelingssak? Hvor skal han få penger til saken fra??

Har han hatt sin egen unge alene i mer enn en time til sammen siden hun ble født? Du skal være glad om han gidder å stille opp for barnet annenhver helg etterhvert!

[Gjest Gjest_hanne_*]

jeg forklarte kanskje ikke tydelig nok i det første innlegget mitt.. men han er faktisk ikke så verst nå lenger. første halvår - år var han en drittsekk som ikke gadd å gjøre noe, men nå er han faktisk en ganske god far. så selv om at han sier at det er kjedelig så viser han ikke det når han er sammen med henne.. tvert imot.. jeg vet at han elsker henne, og hun er også veldig glad i han. og de har masse gøy sammen. så selv om husarbeidet fortsatt er utrolig skeivt fordelt så er det å ta vare på datteren vår noe vi deler på nå..

men jeg har ingen følelser for han lenger.. jeg føler meg mer som moren hans enn som kjæresten. føler ikke at han tar hensyn til meg lenger..

har lest litt om skilsmissebarn i det siste, og jeg blir litt skremt. leste at barna tar veldig stor skade, osv, osv.. jeg har selv vokst opp med to foreldre som bare bor ilag, og ikke fungerer som par. men jeg ønsket ikke at de skulle skille seg fordi..

alenemor blir jeg uansett ikke, for han kommer til å besøke henne hele tiden..

[Kakee]

har lest litt om skilsmissebarn i det siste, og jeg blir litt skremt. leste at barna tar veldig stor skade, osv, osv.. jeg har selv vokst opp med to foreldre som bare bor ilag, og ikke fungerer som par. men jeg ønsket ikke at de skulle skille seg fordi..

Og jeg er "skilsmissebarn" og har aldri ønsket at moren og faren min skulle bli sammen igjen.

Sånn som du forklarer han så syns jeg helt klart du burde gå fra han. Du sier jo selv at du ikke har følelser for han heller. Tror du de kommer tilbake?

Endret 31. januar 2009 av Kakee

[Gjest Gjest]

Hei!

Jeg og min samboer har noen problemer i forholdet.

Dette har vel holdt på opp og ned i flere måneder og år og begynner og tære veldig på samlivet sammen.. Jeg føler at han ikke har noen ting er posetivt med meg, for han klager og er sur ganske ofte. Han får meg til og føle meg dum og ussel i de fleste tilfeller, og det er ikke en god følese.. Vi har jo også så klart dagene som er helt herlige, for det er ikke så lenge siden vi fikk barn sammen, så på den banen er alt perfekt. men når problemene først bryter ut føles det helt forferdelig.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med denne saken, vil jo ikke gå fra han fordi jeg er veldig glad i han, men jeg orker ikke og ha det sånn heller. Når jeg prøver og prate med han om disse tingene blir han sur og virker helt uinteressert. Vi har hatt lange samtaler om forholdet før og begge er klar over at det noen ganger er store problemer, Vi lover hverandre at ting skal bli bedre, men det blir det ikke. Han er så negativ mot meg og sier ting som sårer.. Jeg har ingen og prate med dette om, så jeg tenkte jeg skulle prøve og få noen råd her!

Er det mulig og få noen råd om åssen jeg skal gå frem med dette for min samboer?! vil jo gjerne at dette skal fungere.

Klarer snart ikke mere av dette forholdet hvis det skal fortsette slik, bryter meg ned psykisk sakte men sikkert..

Hjelp!

[Gjest Gjest_Manja_*]

Sorry for dette ..

men jeg blir så sinnsykt forbanna på deg. du har ett barn som du elsker over alt i verden. kom deg vekk fra en som klager over sin egen datter.

Har du lest om alle de som skader barna sine???? som ender opp med å drepe de pga de er ustabile!!!!

sier ikke det skjer deg. men det kan skje deg!

ingen oppegående normale stabile folk klager på dattern sin sånn.. man kan bli skuffa om de gjør noe dumt i en mye mye eldre alder. men dette er skremmende.

Skaff deg innblikk i psykologi så finner du fort ut hvordam man du er sammen med. jeg skal ikke gi deg noe fasit men utifra hva du sier så er det lett å legge 2 å 2 sammen..

han nekter å delta i noe som er viktig for deg pga dårlig musikk .

han stikker å drikker øl mens du står å maler under graviditeten. kan være helseskadelig foresten...

han bryr seg mere om data og tv en sitt eget barn å hjelper ikke til omtrent,

tar ikke i sitt eget barn

klarer ikke ta seg sammen og oppføre seg under en ferie engang. så familien din skal få se han har en bra side engang.

stikker av så fort familien din kommer.

Denne fyrn har en del egne issues.

jeg ville trodd han kommer fra en dårlig familie, kanskje uten en far. lite folk som brydde seg om han. aldri opplevet kjærlighet fra hjemmet. kanskje er han er personsom holder mye inni seg å sier lite om seg selv til det sprekker...

men uansett skal ikke dømme noen , men opplyse deg om dette er skummelt for dere. mange menn kan være late å ikke hjelpe til så mye. men når man begynner klage over sine egne barn, så setter man standaren for hva/kan gjøre. tenkt om han er alene med barnet og hele tiden blir forstyrret når han ser tv eller driver med datan. meget stor sjanse han kan eksplodere og gjøre noe som han kanskje ikke mener.

hadde jeg vært deg så ikke skyld på økonomien eller barnet dere har. for at dere skal bo sammen med. sannheten er at derer fungerer ikke som en famile. en familie består av personer som setter pris på hverandre, hjelper hverandre å elsker hverandre uansett.

du gir ingen utrykk for at noen av disse punktene er i deres familie...

kom deg vekk før det skjer ett uskyldig barn noe., husk de får emd seg mye mere enn du tror.

open your eyes and get the fuck away!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

[liv]

For dere som ønsker å gå fra deres menn, dere må bestille time til mekling på familiekontoret. Det er noe dere må ha for å stønader dere har rett på fra nav.

Fra nav får dere en ekstra barnetrygd, dekket 64% av nødvendig barnepass(f.eks barnehage), barnebidrag og overgangstønad. Det er dessverre ca tre måneders behandlingstid på de søknadene men dere kan ha rett på støtte fra sosialtjenesten så lenge.

Endret 7. februar 2009 av liv

[Crow Jane]

men jeg har ingen følelser for han lenger.. jeg føler meg mer som moren hans enn som kjæresten. føler ikke at han tar hensyn til meg lenger..

Det er synd at dette er skilsmissegrunn i våre dager. Jeg forstår at du ikke føler deg elsket og verdsatt for øyeblikket. Jeg forstår at du føler du bidrar mer enn han.

Men - kan dette gli over? Synd å bryte opp en kjernefamilie bare fordi man ikke er 100% fornøyd - for det blir man aldri allikevel.