På vei til å bli deprimert?

[Fallen]

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette, men jeg trenger noen å snakke med og håper noen der ute har noen råd eller oppmuntringer å komme med!

Jeg klarer ikke helt å se fremover lengre, jeg føler meg deprimert og er full av tanker. Aner ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt..

Problemene begynte i sommer da kjæresten gikk inn i militæret (marinen). Vi er allerede i et avstandsforhold og har vært sammen i nesten to år. Frem til desember gikk alt greit, bortsett fra at jeg følte han hadde forandret seg så mye etter han ble 18. Han ville ut å feste mye og han hang med nye mennesker i tillegg til at han flyttet hjemmefra i november. Siden desember har han vært på utenlandsoppdrag. Han har da hatt 2 uker fri, hvor jeg var hos han 1 uke og han var hos meg 1 helg. Da var alt kjempeflott. Det er alltid utrolig flott når vi er sammen.

Det er nå to uker siden vi har vært sammen, og eneste mulighet for å snakke er over mail, msn eller at han bruker satelitt tlf på båten. Jeg sender mange mailer og får ikke så mye svar. Jeg føler ikke at han er så opptatt, men at han ikke prioriterer meg i det heletatt. Når jeg nevner slike ting sier han at jeg klager mye og kun er negativ. Vi har ofte mange koselige samtaler.. Han kommer hjem i februar. Men i mars skal han reise bort igjen helt til juni. Jeg gruer meg utrolig mye til dette.

Jeg går siste året på videregående og den tiden kommer jeg til å være opptatt med tentamner, russetid og eksamner. At jeg i tillegg skal slite med depresjoner og savn pga kjæresten blir veldig mye for meg å takle.

Til sommeren er planen at jeg skal flytte inn med han. Dvs at jeg må flytte til andre siden av landet. Men jeg har de siste ukene vært veldig usikker på om jeg egentlig vil dette.. Mest pga at jeg er redd for å være alene pga jobben hans, han kommer til å være mye borte. Kanskje flere måneder i strekk. Jeg har flyttet en gang før i livet mitt. Det var midt i ungdomskolen. Jeg hadde store problemer med å tilpasse meg og mistet alle mine gamle venner. Jeg er utrolig redd for at det samme skal skje igjen.

I tillegg har jeg planer om å studere. Men jeg aner ikke hva! Dette tenker jeg utrolig mye på.. Karakterene mine har også gått litt ned i det siste, så det er ikke sikkert jeg kan komme inn på det jeg vil. Har også tenkt litt på å ta et friår og jobbe, men er redd det blir enda mer ensomt. Ettersom jeg allikevel må ha en ekstrajobb ved siden av studiene. Studielån og stipend dekker såvidt husleien!

I tillegg til alt dette sliter vi også med sexlivet. Eller jeg sliter med sexlivet.. Har store smerter under samleie som gjør det vanskelig å gjennomføre. Dette plager meg veldig. Skal til gynekolog, men har ikke time før om 2 mnd..

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre lenger.. Blir utrolig sliten av å tenke på alt dette! Måtte bare få det ut.. Ble sikkert utrolig rotete skrevet, men jeg håper noen vil lese det og kanskje har noen råd til meg.. Jeg er desperat..

[Gjest Chosa]

Så mange råd vet jeg ikke om jeg har til deg, men jeg vet godt hvordan du har det! Går selv siste året på videregående og har slitt med noe av det samme, men min kjæreste (nå eks)) var ikke i millitæret men han jobbet veldig mye og jeg sa han aldri... Kanskje du burde finne ut hva du selv vil? Man elsker jo kjæresten sin, men er også viktig å ha egne mål. Jeg fr inntrykk at du er ganske ensom nå, og jeg tror heller ikke at det hjelper å flytte på andre siden av landet hvis han er mye borte.. I stedet for å innstille deg på at du skal flytte inn med han, tror jeg det er bedre at du finner ut hva DU vil! Om du vil ta et friår og jobbe og resie, eller begynne på studier osv.. Det er lett å glemme seg selv og ens behov når man er i et forhold. Han vet tydeligvis hva han vil og det er vitkig at du vet det samme !

[Gjest M34]

Hei -jeg fikk lyst til å kommentere litt på dette.

Det er ikke lett å være i et forhold når man er mye bortefra hverandre. Kanksje særlig ikke i en alder hvor man er i ferd men å "bli voksen" (ja da jeg er gammel), Kjæresten din er i miltæret og har fått et annet liv. Han treffer nye mennesker, må forholde seg til nye regler og lever livet sitt på et nytt sted. Det kan nok være fort gjort da å oppføre seg på en måte somgjør at du opplever at han ikke prioriterer deg. Kanskje det ikke er så populært at han snakker i sat. tlf., kanskje han trenger tid for seg selv når han har fri. osv. Det trenger ikke bety at han er mindre glad i deg, men det kan være lurt at du husker på at han er i en annen verden enn deg. Du er på samme sted, han har reist til noe annet. Jeg er ganske sikker på at det ikke hjelper om du "bebreider" ham for å ikke prioritere deg.

Når det gjelder utenlandsopphold og flytting etc så tenker jeg følgende: Kanskje er han mannen i ditt liv, og kanskje blir det dere for all fremtid. Det er fint, men du må regne med at det er en kostnad. Du kommer til å være mye alene hvis dere flytter til et sted hvor han har jobb. Du må finne ut av om du virkelig mener at det er verdt det - for det kan det jo være, men det er det bare du som kan finne ut av.

Sett deg selv i sentrum og spør "Hva vil jeg?" Hva ønsker du for livet ditt. Det er nok dessverre fortsatt sånn tror jeg at det ofte er mennene som er strategiske og tar grep, også henger kjærestene seg på. Er du sikker på at du vil det? Husk på at du er veldig ung. Du er det. Det er mange som har opplevd at kjærligheten da de var 16 ikke viste seg å overleve alt. Dersom du er helt sikker på både dine og hans følelser er det klart det kan være riktig av deg å vente på ham og flytte med ham. Men husk på at det kan kreve offer. Det tror jeg det er lurt å være klar over.

Syner deg på rotete skrevet Sitter her og får ikke sove. Lykke til

[Fallen]

Takk for svar

Jeg har ikke helt tenkt på det på den måten før! Men jeg prøver jo å finne ut hva jeg vil.. Men blir litt begrenset om jeg kun kan studere i byen hans.. Jeg liker byen veldig godt og jeg har blitt kjent med flere av vennene hans. Har også en venninne som har planer om å flytte til den samme byen! Jeg har veldig lyst til å flytte dit, og gleder meg utrolig til å starte livet.. Men er det med han som gjør meg usikker. Jobben og alt.. Han vet at dette plager meg og sier han skal gjøre ferdig det året han skal være der og evt gå inn i en 8 til 4 jobb.. Men jeg har jo ikke lyst til å sette en stopper for drømmene hans heller!

Jeg er klar over at jeg er veldig ung Og det er derfor jeg er så redd for hvordan alt dette vil påvirke meg.. Jeg er utrolig følsom av person. Om det feks skulle bli slutt mellom oss, er det lettere at det skjer nå enn når vi har blitt samboere. Men jeg ser ikke noen stor grunn til at det skal bli slutt.. Annet enn at det er en del ting fra fortiden som dukker opp i ny og ne som plager oss begge.. Men vi har lovet hverandre å ikke ta det opp igjen.. Så tror det skal ordne seg..

Vet ikke hvordan jeg skal forklare hva problemet mitt er.. Det er så sammensatt! For nå høres jeg nesten bare bortskjemt ut.. Jeg har kjæreste, som har leilighet og alt er jo egentlig helt flott mellom oss... Ingen grunn til å klage

[Gjest dalieo]

Hei du

Kjenner meg litt igjen i det du skriver. Kjæresten min er også i militæret nå, og det kjennes veldig ensomt. Jeg er et år eldre enn deg, så har et friår. De fleste gode vennene mine er spredt utover landet nå, så det hjelper jo heller ikke så mye på ensomheten.

Det er vanskelig å ha så lite kontakt og fortsatt være kjærester, synes jeg. Vi har som regel bare kontakt på sms, og jeg går rundt og savner han hele tiden. Føles ut som jeg bare går rundt og "holder ut" for tiden. Kanskje sånn for deg også? Skal også flytte til høsten og studere, slik som du, men vet heller ikke helt hva. Men må bare hoppe i det, rett og slett. Kan ikke utsette livet mitt mer.

Tror du har rett i det du sier om et friår blir mer ensomt. Det er hvertfall min erfaring. Jeg synes det er mye vanskeligere å få seg gode venner på jobb, enn det er på skolen.

Og som du selv sier er du i en veldig stressende tid nå, med russetid, eksamener og sånn. Tror du det kan hjelpe å "begrave" seg litt i det? Den tiden gikk utrolig fort for meg. Håper den gjør det samme for deg

[Fallen]

jeg går rundt og savner han hele tiden. Føles ut som jeg bare går rundt og "holder ut" for tiden.

Ja!! Akkurat sånn jeg føler det.. Det er utrolig slitsomt i lengden.. Har vært sånn helt siden november spesielt..

Håper tiden går fort.. Ser iallefall frem til sommeren.. Ferdig med skole og alt.. Håper jeg snart finner ut hva jeg vil..

Skal prøve å snakke med han neste helg når jeg skal til han.. Er nødt til å finne ut hva jeg vil.. Skal gå til rådgiver osv.. Det er viktig for meg at jeg begynner på skole nå.. Tror alt blir verre ellers!

Håper vi holder ut der.. Lykke til