Hobbyen som tar overhånd

[Crow Jane]

Jeg tror og håper at mitt "problem" er velkjent for andre damer også. Egentlig tror jeg vel ikke det å diskutere samlivsproblemer på et forum på nettet kan by på så mange konkrete løsninger, men det er godt å lette litt på trykkokeren. Kanskje man t.o.m. kan finne solidaritet med andre i samme situasjon. Det hjelper alltid. Min situasjon er som følger:

Jeg har hatt nåværende samboer i et halvt år. Før vi flyttet sammen pleide jeg å pendle til han hver helg - vi har vært sammen i 3 år... Sakens kjerne er det at han sitter på nettet - og IRC - heeeeele tiden. Det er hans hobby.

I tillegg er han arbeidsledig og sitter heller med hobbyen sin enn å søke etter jobb. Han sitter heller med hobbyen sin enn å være sammen med sønnen sin (som han bare har annenhver helg). Han sitter heller med hobbyen sin enn å komme å legge seg sammen med meg. Han sitter heller med hobbyen sin enn å ta initiativ til å gjøre ting sammen på en lørdagskveld. Han sitter heller med hobbyen sin enn å ha "ekte venner". Han sitter heller med hobbyen sin.....

Skjønner scenariet?

Merker at jeg blir litt sjalu når han sitter å småler og smiler framfor pc-skjermen enn å snakke med meg. Samtidig ønsker man jo ikke å være "needy" heller. Så det hender jeg klager litt, men forsøker å begrense kritikken også. Tenker jo også at jeg burde være fornøyd med at han synker ned i pc-prat (tekniske ting) istedenfor å f.eks. prate med andre tamer o.l. på nettet. Så chattingen hans er stueren. Han sitter også ved siden av meg i sofaen men laptop'en på fanget, så vi er jo på en måte sammen hver kveld. Det er bare det at han ikke er mentalt tilstede i vårt samliv liksom.

Han oppførte seg på samme måte da vi bodde separat, så jeg visste jo om det på forhånd. Men det er så mye annet med denne mannen som er bra, så det er ikke det at jeg vil ut av forholdet eller noe. Bare føler at vi oppfører oss som mine foreldre gjorde etter et langt samliv (sittende i hver sin ende av sofaen) allerede nå - at det aldri ble noen "nyforelsket-periode", liksom.

Etter å ha forsøkt å ta initiativ til ting og stadig vekk følt at jeg forstyrret han, så begynte jeg å surfe her på KG istedenfor. "If you can't beat them - join them".

Hvordan har dere andre samboende det? Har jeg et urealstisk forhold til hvordan et samliv burde være? Er dette et naturlig resultat av vår tidsalder?

Spent på tilbakemeldinger....

[Jade]

Logg deg på irc-serveren han bruker. Les reglene, og hva man ikke må gjøre hvis man ikke vil bli utestengt fra serveren. Sørg for at han blir utestengt fra serveren.

Hvis ikke det fungerer, så logg deg inn på irc, skriv til han at hvis han ikke skjerper seg, så dumper du han.

[Crow Jane]

Takk for svar, men synes det blir altfor kontrollerende. Jeg er jo ikke moren hans heller...

Noe som heter at man ikke kan hjelpe en alkoholiker dersom han ikke selv vil ha hjelp. Tror det blir litt sånn med all slags "avhengighet". Er ikke løsningen å sette hengelås på kjøleskapet liksom, hvis du skjønner metaforen.

Dessuten har han holdt på i disse kanalene i så mange år at han er en slags sjef der. Så det hadde nok ikke vært mulig selv om jeg hadde ønsket en slik løsning - noe jeg da altså ikke gjør....

[Lissi]

Høres ut som om han er fullstendig hekta, og han vil neppe skjerpe seg før han får kniven på strupen. Han har jo misforstått totalt. De han har i livet sitt ser han ikke. Veldig trist at han velger bort både deg og barnet for chat!

[Gjest Illiya]

Å være i et forhold handler om justeringer, å gi og få. Her er vi begge opptatt av nettet, på hver vår måte, men det kan ikke få all tid. Det må også settes av tid til å være sammen på andre måter.

Den andre må med jevne mellomrom få oppmerksomhet, en må investere i det å være kjærester, hvis ikke vil det bli gnisninger temmelig fort.

Går det ikke an å snakke med mannen om dette? At av og til slår dere av pc og bare koser dere sammen? Gjør andre ting enn å sitte i sofaen?

Når vi sitter foran pc, snakker vi mye med hverandre, deler det vi leser av nyheter og temaer. Akkurat nå får jeg høre om en blodtrimmet Nissan Skyline, noe som interesserer meg midt bak, men vi deler ihvertfall det som skjer. Han får høre om diverse andre ting....noen ganger blir det en fin diskusjon eller samtale, andre ganger blir det bare ja og ha.

Sånn sett er det mer sosialt enn å se tv, kanskje?

Mannen min har forresten to andre tidkrevende hobbier, og det tok litt overhånd en stund, men nå går det fint å balansere dette i forholdet. Det handler om at han gir meg oppmerksomhet, og når han gjør det jevnlig, kan han også drive med det han liker omtrent så mye han vil.

Problemet ditt er vel at du føler deg litt vel mye oversett?

Han er mye i sin egen verden, som du ikke får noen del av eller innblikk i?

[Crow Jane]

Illiya, dine observasjoner er "spot on". Jeg føler meg rett og slett nedprioritert. Samtidig som det er greit å komme når middagen er ferdig liksom. Samtidig så er det der en del av hans personlighet også - det å være opptatt av andre ting. Det hender han bryter ut mens jeg er midt i et setning "se på den katten" osv. (Jeg har to katter fra før). Føler liksom at snøret er i bånn og at jeg er en stooor selvfølge.

Derfor blir det aldri noe klining heller. Kjærligheten gjødsles ikke da - hvis du skjønner - jeg er jo her når han måtte føle for det uansett. Føler at jeg lever som en sekstiåring..........og jeg er bare halvveis til 60........

Men lurer veldig på hva som er vanlig oppførsel for kvinner. Lurer veldig på hvor mye oppmerksomhet jeg kan "kreve". Lurer veldig på hva som er virkelige, sannsynlige forventniger og hva som er romantiske forhåpninger fra Hollywood liksom.

Har et 8 år gammelt samboerskap bak meg med en ex og vi var sammen hele tiden og gjorde ting sammen hele tiden. Noe jeg av og til lurer på var en indirekte årsak til bruddet som kom.

Vil ikke "slite ut" en kar til.

Hva kan jeg kreve/håpe på? Lider dessverre av snill-pike-syndromet og er meget redd for å oppføre meg feil og lage bråk.

[Crow Jane]

Også klamrer jeg meg til håpet om at det vil gå over, da. Kanskje hvis vi får felles barn osv.....

Men det har jo vært slik i alle de 3 årene jeg har kjent han, så jeg er fullt klar over at jeg antakelig lyver for meg selv.

Men jeg har det, som Åge Aleksandersen synger: "kjent og kjært, trygt og godt og lite komplisert"....og det er bedre enn den berg-og-dalbanen jeg har bak meg....

Skulle bare så gjerne hatt litt mer interaksjon med den mannen jeg deler livet med, liksom.

[Gjest Illiya]

Det må jammen være en stor overgang for deg å først være vant til å være mye sammen og gjøre mye sammen, til det å føle seg så alene som du gjør nå.

Jeg vet ikke hva du kan forvente og kreve. Jeg er trolig litt bortskjemt på oppmerksomhet og kos, kanskje som du har vært før? Hadde nok helt sikkert syntes det var vanskelig selv å skulle omstille meg til en mann som gir mye mindre av seg selv enn jeg er vant til.

Lett å føle seg tatt for gitt, og som en selvfølge når det er sånn.

At han er mer opptatt av chatting enn å være sammen med sønnen sier jo også sitt, han er på ville veier når det gjelder tidsbruk og oppmerksomhet på hobby.

Det som jeg synes er viktig er å balansere det. Det er sunt å være fra hverandre, gjøre sine egne ting, men dere er jo ikke det heller, ettersom dere er i samme stue...Samtidig må man som sagt prioritere hverandre nok, og det synes jeg du godt kan forvente. Jeg er nesten sikker på at hadde han SETT DEG mer, så hadde du ikke tenkt så mye på dette.

Det er kanskje ikke så mye som skal til heller.

Dette er en situasjon som du ikke er komfortabel i, derfor synes jeg du kan sette ned foten. Ta en prat med ham, uten anklagelser, men sånn at han kan sette seg inn i hvordan du har det. Gjør du ikke det, kan du se for deg et forhold som blir sånn så lenge du gidder å være i det.

Så spørs det om han tar deg på alvor da. Mange menn gjør ikke det før det er for sent, og de omtrent har mistet det de hadde.

[Crow Jane]

Svarene dine er utrolig konstruktive, så jeg takker for at du svarer meg her jeg sitter med mine tanker.

Er nok dette med å ta det opp som jeg gruer litt for også. Enten så er han helt enig verbalt (opplevd det før), uten at det blir noen reelle forandringer. Eller så møter jeg et arsenal av pigger.

Kanskje jeg skulle hatt litt mer bein i nesa slik at han kunne savne meg litt liksom.

Samtidig liker jeg ikke sånne "spill". Hmmmm.....

Og du har helt rett: Hvis han bare kunne pratet med meg - kost med meg - en times tid eller så, kunne han godt chattet resten av kvelden. Men jeg føler meg fullstendig ekskludert fra hans liv. En hushjelp, kanskje. Eller kanskje litt som å leve med en bror...

Ja, overgangen er ENORM. Min X var typen som skrev kjærlighetsdikt og liknende. Men jeg rasjonaliserer med at han (min X) var utro og utsatte meg for masse galt også. Så med han var det altså dype daler i tillegg til de høye toppene.

Med denne karen er det bare flatmark, for å si det sånn. Så det er ikke tvil i mitt sinn på hva jeg ønsker å leve sammen med for resten av livet. Trenger tryggheten, selv om jeg ikke får toppene.

Skulle bare så gjerne hatt LITT tosomhet.......

Endret 24. januar 2009 av Crow Jane

[Gjest LindaE]

D dær minna meg veldig om samboeren min sånn som han var før, han jobbet da fra 8-4 med data, og jeg var skoleelve, så når han kom hjem var maten nesten altid ferdig, å etter mat satt han som oftest å gjorde ett eller anna som omhandlet dataen til han gikk og la seg.

Han satt gjerne me dataen til mellom 1 å 5 på morgenen, å viss han ikke satt med dataen etter middag, så skulle han sove.

Etter di 4 første årene fikk jeg mer enn nok og satte meg ned å pratet med han om dataen å d at jeg mente d kunne være fornufti å bruke litt mer tid på oss en det som var prioritert da.

Så etter det ble det bare liker å liker, å forholdet nå etter 7 år ilag er så bra så d aldri har vært

[Gjest Illiya]

Fint at du ser nytte i innspillene mine:)

Si meg, hva er det HAN forventer i et forhold da? En som sitter der som et umælende vesen, som lager middag og vasker klærne, og ellers ikke krever noen ting? Eller vil han ha en partner som han kan dele ting med, snakke med og ha glede av å ha rundt seg?

Tror du bør fokusere litt på hans forventninger også når du snakker med han.

At han får alle pigger ut, sier bare at han innerst inne vet at han bruker for mye tid, og at han er klar over at det går på bekostning av andre ting.

Er han helt enig, så forvent at han følger opp det han sier seg enig i. Hvis du går inn og krever litt nå, vil han enten venne seg av med å bruke så mye tid, og forstå at han faktisk er i et forhold med et annet menneske, eller så vil du ret og slett se at dette ikke er noe å satse på for din del. Greit at du får det jevne med ham, men hva får du egentlig?

Tenk over hva du vil ha i et forhold, og gå for det!

Det er forresten ikke så mye høye topper og dype daler her heller, men vi lever godt på flatmarka i høylandet (vidda?), og er innom toppene innimellom....vi har vel vært i en og annen dal også, men det er sjelden.

[Crow Jane]

D dær minna meg veldig om samboeren min sånn som han var før, han jobbet da fra 8-4 med data, og jeg var skoleelve, så når han kom hjem var maten nesten altid ferdig, å etter mat satt han som oftest å gjorde ett eller anna som omhandlet dataen til han gikk og la seg.

Han satt gjerne me dataen til mellom 1 å 5 på morgenen, å viss han ikke satt med dataen etter middag, så skulle han sove.

Etter di 4 første årene fikk jeg mer enn nok og satte meg ned å pratet med han om dataen å d at jeg mente d kunne være fornufti å bruke litt mer tid på oss en det som var prioritert da.

Så etter det ble det bare liker å liker, å forholdet nå etter 7 år ilag er så bra så d aldri har vært

Godt og høre at mine håp for fremtiden ikke er helt naive og blonde. Vi har jo bare bodd sammen i 6 mnd. Og jeg tror han blir litt ekstra daff av å være arbeidsløs - lite stimulerende livssituasjon, det.

[Gjest Sativa]

Det er sikkert ikke til hjelp, men jeg vil allikevel fortelle hva jeg gjorde da jeg var i en lignende situasjon. Dette var da jeg var ca 18, var sammen med en som jeg stort sett så i helgene. Hans store lidenskap var naturfoto, og dataspill. Og jeg var ikke så glad i noen av delene. Jeg Ble ofte med ut i naturen, men når det skulle spilles så kan det gjerne en kompis og spilte sammen med ham.

Dette ble jo utrolig kjedelig i lengden, så en dag tok jeg dagboken hans som han skrev i hver dag (jeg fikk lov å lese den altså) og skrev en slags kontaktannonse som var fra ham :-) Der sto det at han hadde kjæreste nå, men trodde det ikke kom til å vare så mye lenger fordi ho var så lei av å bli oversett til fordel for datan osv.

Moro, jeg er glad denne tråden minnet meg på det.

[Gjest Wind]

Press ham litt med det med jobbsøking og lignende. Kanskje han bare trenger et spark bak? Hvis det er andre grunner til at han ikke greier å få seg jobb (sosial angst, depresjon, osv.), så finnes det løsninger da også. Hvem er det som betaler diverse? Lever han på deg, eller får han dagpenger?

Tror du burde ta en alvorlig prat med ham. Om hva han ser for seg fremover, og hvordan han ønsker at forholdet deres skal være, og hva slags forhold han vil ha til sønnen sin.

Si ifra hvordan du føler det. Be om en eller to dager der dere bare tar dere tid til hverandre, til å snakke sammen, kose, lage mat sammen, gå en tur, osv.

Satt selv veldig mye på dataen før, da jeg bodde hjemme. Det var det jeg gjorde mellom skole og middag, og mellom middag og leggetid. Min mor begynte etterhvert å si at "Nå har du sittet her i fem timer. Du skal ikke finne på noe med oss en stund?".

Jeg vet ikke.. du er jo ikke mora hans. Men det at hun holdt rede på at jeg hadde sittet X antall timer foran skjermen gjorde at jeg selv ble mer bevisst på det, og derfor ble mer sosial/"sosial" (om ikke annet, så så jeg kanskje på tv i stua med dem eller lignende).

[Gjest Gjest]

Hei. Jeg vil åde deg til å tenke godt etter hvr mye tid du ønsker med ham. (Oppmerksomhet.)

Og hva fordelene hans blir av det.

F.eks. en time hver dag, da blir du blidere, og sex livet tar seg opp.

Så kan du snakke med ham. Fortell at du føler deg tatt sm en selvfølge, og at du ønsker en konkret avtale.

Foreslå det du har tenkt ut og fortell han hvorfor det lønner seg for ham.

Så kan dere avtale et klokkeslett som blir deres kjæreste tid.

Lykke til.

[Crow Jane]

Noen svar:

Samboeren min finnes ikke angstfylt - heldigvis. Mangelen på jobb - nesten gått 1 år nå - kommer av ren latskap og mangelen til å sette handling i gang, mener jeg. Vi er dønn like på hva vi vil ha ut av livet - verbalt - det var derfor vi valgte hverandre. Men jeg opplever jo at det er svært langt mellom teori og praksis. Dessverre.

Drømmemannen i teorien, men huleboer i praksis, altså.

Ang. økonomi så får han dagpenger, men ellers lever vi på min kommunale lønn, som heller ikke er så voldsom. Hvis man da kombinerer det med at vi kjøpte enebolig sammen, at vi begge har studielån, at han betaler bidrag osv. så har vi aldri råd til å finne på noen ting sammen. Er det som skaper en ond sirkel også. Vi hadde trengt en weekendtur vekk fra huset og den kjente sofaen, men det har vi altså ikke råd til....

[Gjest Wind]

Spark han i r*va og be han skaffe seg jobb.

Men jeg vet godt at det er enklere sagt enn gjort. Hva med å lage en avtale, som gjest over her skriver?

[Gjest Illiya]

Noen svar:

Samboeren min finnes ikke angstfylt - heldigvis. Mangelen på jobb - nesten gått 1 år nå - kommer av ren latskap og mangelen til å sette handling i gang, mener jeg. Vi er dønn like på hva vi vil ha ut av livet - verbalt - det var derfor vi valgte hverandre. Men jeg opplever jo at det er svært langt mellom teori og praksis. Dessverre.

Drømmemannen i teorien, men huleboer i praksis, altså.

Ang. økonomi så får han dagpenger, men ellers lever vi på min kommunale lønn, som heller ikke er så voldsom. Hvis man da kombinerer det med at vi kjøpte enebolig sammen, at vi begge har studielån, at han betaler bidrag osv. så har vi aldri råd til å finne på noen ting sammen. Er det som skaper en ond sirkel også. Vi hadde trengt en weekendtur vekk fra huset og den kjente sofaen, men det har vi altså ikke råd til....

Ja, dere hadde absolutt trengt det. Men når ting er som de er, får dere være kreative istedet. Ta ham med ut på tur! Nå blir det lysere dager, og da er det godt med en tur i marka. Eller en tur ned til byen, bare for å gå på kafe og se andre folk. Det blir mye samvær, kos og prat av slike ting også.

Når det er sagt, så tenker jeg med meg selv at det at han gjør så lite for å få jobb må da gjøre noe med respekten du har for ham som mann?

[Gjest Gjest]

Chat avhengighet....uten tvil...og hvorfor er han avhengig av det...det er en distraksjon...lite med latskap å gjøre...dette er en demotivert person..som søker distraksjoner for å ungå det som krever mer av han..og derfor blir stressende...

Ta chatten bort fra han å se hvor harmonisk han kommer til å bli...da har du svaret..

Kan love deg at de kan chatte bort mange mange år av livet sitt..på samme vis som enkelte kan spille spill i timesvis...i tillegg vet alle vanechattere dette...spør hvem som helst som bor i ett chatterom...de vet det, snakker om det, og ler det bort..

Dette begynner dessverre å bli ganske så vanlig..er så utrulig lett å bare slå på pc`n..og tidene og dagene flyr...krever så lite av en...

[Crow Jane]

Vi hadde en liten prat i går og han var hjertens enig og satte pris på at jeg sa ifra. Tenkte på den tråden over her hvor en eller annens mor hadde satt ned beinet - at hvis ikke jeg gjør det, så er det ingen andre som gjør det heller.

Men jeg har litt lyst til å male fanden på veggen og tenke at det er minste motstands vei å være teoretisk enig, men at det ikke blir store forskjellen i praksis. Mr. tiltaksløs, liksom. Men jeg skal ikke ødelegge alt ved å være pessimist heller. Må jo gi fyren en sjanse til å motbevise min tvil - hehe.

Uansett - nå er han ute og måker snø, så...vi får se hvordan det går.

Og igjen. Takk skal dere ha alle sammen - for hjelp til å rydde litt i hodet mitt.

PS: Stusser litt på 1 ting, dog.......er det ingen andre som kjenner seg igjen i dette? Er det ingen andre samboere som blir oppslukt av hobbyene sine og konstant mekker bil eller reiser vekk på fisketurer? Er det bare min mann som melder seg ut på denne måten? Tviler på det. Regner med at dette er mer vanlig enn hva som har blitt vinklilngen i denne tråden.

Spm.: Hvordan takler andre damer dette? Kan jeg kreve at vi gjør ting sammen eller skal jeg holde meg okkupert på annet vis - dra til venninner og slikt? I mitt forrige forhold (mitt eneste samboerforhold før dette) gikk vi i hverandres fotspor hele døgnet - ikke helt sunt & normalt det heller vel?

Altså: Hva er "normalen"? Har ikke så mye å sammenlikne med.

Og hva med planlegging av ting. Er det stort sett dere jenter som husker på viktige datoer og planlegger ift. det? Aldri fått blomster og slikt av denne fyren. Forrige bursdag tok det 4 uker på overtid før jeg fikk noen gave osv. Aldri han som foreslår at vi skal spise ute eller slikt heller.

Hans mor døde av kreft for 2 år siden - kan det være at han fremdeles sliter med sorg selv om han ikke vil prate om det? Føler litt at han har falt ned i en grop han ikke kommer opp av. Med savnet av moren og konfliktene rundt særkullsbarnet hans.

Noen skriver her oppe at jeg skal "sparke han i ...." slik at han skaffer seg en jobb. Men jeg tenker litt på uttrykket "Ingen spør hvorfor Jeppe drikker" også. MEN dette er en gammeldags mann som NEKTER å snakke om følelser. Det lyser lang vei at han har mange av dem ;-) men det er altså ikke mannlig nok å snakke om dem. Vært til sjøs osv. skjønner kanskje typen...........

Husker at min far pleide å melde seg ut på den måten - med TV - men da var han over 50, altså 10 år eldre enn denne karen.

(Ja det er nesten 10 år mellom oss...kanskje det også spiller inn.)

OK - flere knagger å rydde i ;-)