Å ikke ønske seg barn

[Gjest Vanessa]

Både her inne på KG og IRL har jeg fått et ganske bestemt inntrykk av at det mest fantastiske man kan oppleve,er å få barn. Greit nok, enkelte har den oppfatningen, og det respekterer jeg selvsagt, selv om jeg ikke forstår det.

Men når jeg forteller folk jeg kjenner at jeg faktisk ikke vil ha barn selv, blir jeg i 99% av tilfellene møtt av kommentarer av typen "det sier du bare fordi du er så ung" eller til og med "da kan du vel ikke regne med å bli gift heller" og " du forandrer nok mening om noen år".

Jeg vet selvsagt at det er vanlig at unge kvinner skifter mening angående dette, og mange får nok barn simpelthen "ved et uhell". De fleste greier trolig likevel å bli en god mor og elske disse barna selv om de ikke var planlagte, mens andre gjør det ikke. Og slik vil ikke jeg bli!

Jeg kunne få meg en mann og bli gravid og ta sjansen på at jeg kom til å bli en god og kjærlig mor - men jeg tør ikke det. Etter min mening fortjener et barn bedre enn å vokse opp hos en mor som slett ikke liker barn. For jeg gjør nemlig ikke det. Jeg sier det rett ut og får sikkert pepper for det nå - men jeg har faktisk aldri hverken syntes barn er søte, eller følt trang til å få noen. Mens mine venninner får stjerner i øynene av å se et lite barn krype gurglende rundt, føler jeg ingenting. Og dette er etter den allmenne oppfatning unormalt og kynisk. Og jeg er også klar over at dette kan gjøre det vanskelig for meg å få en mann som kan akseptere dette.

Poenget mitt er altså at jeg liker ikke barn og vil ikke ha noen - men jeg ønsker veldig sterkt at det ikke var slik...

Noen som har synspunkter på dette?

[Furstina]

Jag var som du... när jag träffade min man för 2½ år sedan sa både han och jag "Aldrig barn, inte för mig". Jag har aldrig gullat med småbarn, vänt mig om efter barnvagnar osv.

Jag har dock varit öppen för att saker och ting kan ändra sig - och det har de... Nu önskar jag ett (kanske flera) barn tillsammans med min man, väntar det första till nyår.

Det KAN ändra sig, men om det inte gör det så är det väl ingen fara. Vi önskar oss olika saker här i livet - synd att inte fler inser att alla inte önskar sig vad De önskar sig...

[L@dy]

At noen ikke ønsker seg barn det synest jeg er helt greitt det. Men det kan være du er veldig "bombastisk" i uttalene dine om det. Jeg vet jo ikke hvor gammel du er, men om du ganske ung, så ville jeg kanskje "moderert" meg litt.

Ikke for at det spiller noen rolle, men som f.eks 22 åring så kan en ha mange meninger om livet som kan forandre seg underveis. Selfølgelig skal folk respektere deg om du ikke vil ha barn, men jeg må innrømme at dersom en svært ung person sier at jeg vil absolutt IKKE ha barn så tenker jeg nok i mitt stille sinn "ja,ja...ting kan forandre seg". På samme måte som en 18 åring som står der og drømmer om å ha MINST 5 barn, så tenker jeg og`, vent nå å planlegge det til du har fått det første barnet.

[Gjest Embla s]

Det er vel helt greit at du ikke ønsker deg barn og at du generelt sett ikke liker barn eller syns de er søte.

MEN: Uansett om du ikke syns andres unger er noe særlig, kan jeg garantere deg at du ville synes dit eget barn var fin og at du ville få en kjærlighet til et eget barn som ikke ligner noen annen kjærlighet du har følt før.

Dette tror du sikkert ikke på, men ærlig talt: Kjenner du noen (som er ved sine fulle fem) som oppriktig angrer på at de fikk barn eller som ikke elsker barnet sitt? Det gjør ikke jeg, men jeg kjenner mange som ikke har likt barn og som ikke har ønsket seg barn (før de selv fikk).

[Gjest Tristessa]

Du skriver som om det skulle vært meg selv, Vanessa.

Her inne virker det som om alle barn er helt fantatiske og livet er ikke verd å leve uten. Jeg vet ikke helt jeg. Kanskje jeg reagerer slik fordi jeg tilhører KG's yngre brukergruppe som ikke tenker "bebis" i ett sett og som ser barnevogner over alt?

Jeg deler mange tanker med deg, ser jeg. Jeg er redd for unger, mye fordi jeg ikke kan se for meg selv som eg god omsorgsperson, i det minste ikke nå. Det verste som kunne hendt meg nå, er å bli gravid. Slik tenker jeg faktisk. Redselen for å ikke strekke til som mor, å kunne gi et barn den samme oppveksten jeg har hatt, redselen for å ende opp uten utdannelse og en god jobb driver meg til vanvidd. Umodent kanskje, men slik føler jeg det.

Tror ikke at jeg kan hjelpe deg så mye videre på veien, men nå vet du i det minste at du ikke er alene om å tenke på den måten. Tror ingen vil bli sett på som abnormale og kalde - selv om en nødvendigvis ikke trenger å være det bare fordi en ikke klør i eggstokkene.

[Gjest Anonymous]

Jeg "liker" heller ikke barn, og har aldri hatt nevneverdig lyst på barn. Jerg ble også hele tiden møtt med kommentarer (særlig fra venninner med barn) om at synet mitt vil endre seg så snart jeg blir gravid, og at du kommer til å bli en god mor når barnet er født.

Jeg svarte da at dette skjønte jeg faktisk. Det er klart jeg ville bli glad i det barnet jeg en gang fødte. Men det endret da vel ikke min oppfatning den gang?

Så ble jeg sammen med en mann som har barn fra før. Jeg sa da til ham at jeg vil ikke ha barn - nå. Men jeg vet ikke hvilke overraskelser naturen har for meg, og det kan godt komme en dag hvor jeg ønsker meg barn.

Etter 5 år (jeg er nå 31) kjenner jeg av og til at jeg faktisk har lyst på barn, og at et barn vil berike livet mitt. Av og til.

Man trenger ikke ta en avgjørelse på dette i ung alder. Hvorfor ikke holde mulighetene åpne og se hva livet bringer med seg. Det er uansett garantert noe annet enn hva man hadde tenkt......

[L@dy]

 

Her inne virker det som om alle barn er helt fantatiske og livet er ikke verd å leve uten. Jeg vet ikke helt jeg. Kanskje jeg reagerer slik fordi jeg tilhører KG's yngre brukergruppe som ikke tenker "bebis" i ett sett og som ser barnevogner over alt?

Jeg har svært lyst på egne barn, men jeg har aldri vært noe særlig opptatt av barn generelt. Mange jenter er trillepiker omtrent fra de selv kan gå. Har jeg aldri vært opptatt av. Dvs, jeg og ei venninne var trillepike ei lita stund. Men vi sluttet fordi lønna var for dårlig! Og da var vi ikke gamle.

Jeg har aldri hatt noe i mot barn, men jeg kan synest at barn kan være mer masete og irriterende enn sjarmerende. Mens mor står og synest sitt barn er sååå fantastisk, så kan jeg tenke mitt om det ja. Joda, synest det er kjekt å kose med venninnene sine barn altså. Men jeg har vel ikke helt skjønt hvorfor det virker som om mange kvinner nærmest setter sine egne liv på hold når de får barn. Men altså, jeg ønsker meg mine egne barn, og tror nok absolutt som Embla at når en får barn, så vil en ha en voldsom kjærlighet til dette barnet, og synest det er det vakreste i hele verden!

[Gjest Marry]

Heisann

Ville bare la deg vite at du ikke er alene om ikke å ha barn som det høyeste ønske i denne verden.

Er 32 år og barnløs. Har nettopp kommet sammen med en pappa (9år gammel jente) og vil dermed fungere som stemor til tider. Han ønsker seg ikke flere barn og det er helt greit for meg.

Alle mine venninner blir sjokkskada når jeg forteller at vi nok ikke kommer til å få dette kjærlighetsbarnet som de alle går og venter på. Du er jo så flink med unger osv.... - og JA jeg er flink med unger, liker godt unger og synes de er herlige, - MEN det er jo bare så utrolig greit å levere dem tilbake når de griner og jeg går lei.

Tenk på den gode tiden vi da kommer til å ha sammen. Ikke trenger vi å tenke på barnevakter, ingen hensyn å ta i hjemmet, reise hvor og når vi vil ++

Dette er vår situasjon nå i dag, - hva som vil skje om et par år det kan jo ingen vite..... - så den tid den sorg eller glede.

Kos deg uten barn du! Alle har lov til å velge selv :D

[VesleBråka]

Det er greit for meg om noen sier de vil ha 5 barn, og om noen sier de ikke vil ha barn. Jeg kjenner ei på 31 som ikke vil ha barn, og det synes jeg er fornuftig for hun passer slett ikke til å være mor.. Men hvis man er veldig ung så bør man respektere at ting kan endre seg veldig mye i eget liv, og ta en beslutning men kanskje la den modne litt over tid før man evt. kutter strengen. Livet fremover en en ukjent sti. Du ANER ikke hvor den tar deg.

Jeg synes uansett man skal være ærlig til sine omgivelser, og la en eventuell seriøs kjæreste vite om dine tanker. De har også rett til å velge i sine liv.

[Gjest gjest1]

Hmm..

Det er rart det der med at livet ikke er fullkomment uten barn.

DET kommer vel an på hva man vil med livet sitt.

Jeg har, som noen kanskje har fått med seg andre steder, tre barn.

De var ikke planlagt noen av dem, men kom dumpende med drøyt tre års mellomrom, fra jeg var tjuetre til jeg var tjueni. Jeg gledet meg hver gang, og var aldri i tvil om jeg ville ha dem. Jeg elsker ungene mine over alt på jord, og jeg ville ikke vært uten dem når jeg nå først har dem, de er jo skjønne mennesker - MEN, og nå kommer noe som sikkert vil provosere og sjokkere mange: Hadde jeg visst hva jeg gikk til av ansvar, forpliktelser, slit og motløshet, så hadde jeg ikke gjort det! Ikke en million ville hester ville kunne dratt meg gjennom alt det der en gang til. Jeg pleier å si at i mitt neste liv skal jeg ikke ha verken mann, eller barn, bare to katter - men nå har jeg trukket meg fra de to kattene også - jeg vil ikke ha noe som kan binde meg på noen som helst måte. Neste gang vil jeg eie mitt eget liv ett hundre prosent!

Jeg pleier også og påstå at det folk ønsker seg når de ønsker seg barn, er en nusselig liten baby som det lukter pudder og varm melk av. Men den perioden er så kort - det er vel ingen som ønsker seg årevis med foreldremøter, konferansetimer, utlegg til skoleturer, tenåringer som slenger med dørene og skriker til deg... osv osv... OG som koster det hvite ut av øynene på deg!

Jeg får mange rare kommentarer på det der, fra folk som har barn eller ønsker seg det. Kommentarer som går på at uten barn blir alderdomen så tom. Jeg har tenkt å være sprek og aktiv og dø med skoene på, og med mine venner rundt meg, og ikke sitte og vente på at barn og barnebarn skal komme på pliktbesøk til meg fordi jeg er gammel.

Livet går helt sikkert helt fint uten barn, og en hver får ønske det man vil for sin egen fremtid. Ingen MÅ ha barn..

[Furstina]

mysepusen skriver mycket kloka ord...

Jag håller med om mycket. Det är en klok inställning att säga att man älskar sina barn och inte skulle vilja vvara utan dem, MEN om man fick välja att göra på ett annat sätt om man hade chansen en gång till - så skulle man ha gjort andra val.

Jeg får mange rare kommentarer på det der, fra folk som har barn eller ønsker seg det. Kommentarer som går på at uten barn blir alderdomen så tom. Jeg har tenkt å være sprek og aktiv og dø med skoene på, og med mine venner rundt meg, og ikke sitte og vente på at barn og barnebarn skal komme på pliktbesøk til meg fordi jeg er gammel.

Livet går helt sikkert helt fint uten barn, og en hver får ønske det man vil for sin egen fremtid. Ingen MÅ ha barn..

Även om du har barn kan ålderdomen bli ensam, jag känner många gamlingar som stött bort sin familj under åren och sedan sitter där bittra. Eller den goa tanten min mamma kände vars sonhustru "förbjöd" sonen att besöka sin mamma...

Om du inte bygger upp ditt liv runt barn är det bara att hoppas att du fyller det med andra saker och har gott om vänner, bekanta och andra långt upp i åren.

[Englepusen]

Har det på samme måten selv. Bryr meg ikke om barn for å si det på den måten. De kan være søte og morsomme noen ganger men stort sett så føler jeg ikke noe spesielt for barn.

Men jeg er bare 24 år nå og har masse tid på meg. Jeg sier ikke at jeg aldri skal ha barn, men jeg har ikke lyst på noen nå.

Syns ikke det er noe problematisk i at en kvinne ikke vil ha barn.

Jeg er veldig lik min mor har jeg funnet ut. Hun var akkurat som meg når hun var i 20 årene. Hun skulle aaaaldri gifte seg og aaaaldri ha barn. Men etterhvert så ble hun gift, og når hun nærmet seg 30 så følte hun at noe manglet. Da hadde de reist og gjort det de hadde lyst til. Så da kom jeg og mine 2 søsken til verden. Og glad er jeg for det :D

Moren min var også litt redd for å bli som noen av de barnløse tantene sine. De tenkte bare på seg selv og gjorde akkurat som det passet dem..

[Usikker]

Jeg er også barnløs......selvvalgt barnløs. 43 år. :-?

Selv om det er selvvalgt så har det ikke vært noen enkel prosess å komme fram til den beslutningen. Det har kostet mange tårer og tunge stunder - og enda kan det bringe fram tårer og tunge tanker. Det er flere grunner til at jeg har valgt et barnløst liv.........årsaker jeg ikke ønsker å komme inn på. Dette er MITT valg - basert på MINE vurderinger. Og jeg ønsker å bli respektert for dette - uten å måtte "stå til rette" overfor andre.

Det som sårer mest er andres tankeløse kommentarer.......og alle disse "bedreviter'ne". Så mange ganger som jeg har hatt lyst til å skrike, banne, gråte - når disse personene har prøvd å overbevise meg. Nå er det slutt på maset - heldigvis. Andre - akkurat som meg - anser meg for gammel til å få barn!

Jeg er kjempeglad i barn- passer gjerne barn. Skifter bleie, koser, triller, leker, pludrer.............. jeg elsker barn! Hvis ikke moren spør om jeg vil holde barnet - ja så spør jeg selv. Jeg kan ikke få nok.......joda, jeg kan få nok - men jeg er ganske tålmodig. Har barnetekke - jeg trenger ikke å foreta meg så veldig mye før barn henger rundt meg 8)

Barn er ærlige - mye ærligere enn voksne. De bryr seg ikke om hvordan du ser ut - hvordan du er kledd - om du er sminket.......... Barna liker deg for den du er! Og akkurat DET føler jeg er veldig godt å oppdage.

Er veldig glad inni meg når jeg får være sammen med barn! 8)

Hver og en av oss må selv få velge hvordan vi vil leve livet - det er faktisk en menneskerett å ha den valgfriheten! 8)

[Gjest Anonymous]

Både her inne på KG og IRL har jeg fått et ganske bestemt inntrykk av at det mest fantastiske man kan oppleve,er å få barn. Greit nok, enkelte har den oppfatningen, og det respekterer jeg selvsagt, selv om jeg ikke forstår det.  

Men når jeg forteller folk jeg kjenner at jeg faktisk ikke vil ha barn selv, blir jeg i 99% av tilfellene møtt av kommentarer av typen "det sier du bare fordi du er så ung" eller til og med "da kan du vel ikke regne med å bli gift heller" og " du forandrer nok mening om noen år".  

Jeg vet selvsagt at det er vanlig at unge kvinner skifter mening angående dette, og mange får nok barn simpelthen "ved et uhell". De fleste greier trolig likevel å bli en god mor og elske disse barna selv om de ikke var planlagte, mens andre gjør det ikke. Og slik vil ikke jeg bli!  

Jeg kunne få meg en mann og bli gravid og ta sjansen på at jeg kom til å bli en god og kjærlig mor - men jeg tør ikke det. Etter min mening fortjener et barn bedre enn å vokse opp hos en mor som slett ikke liker barn. For jeg gjør nemlig ikke det. Jeg sier det rett ut og får sikkert pepper for det nå - men jeg har faktisk aldri hverken syntes barn er søte, eller følt trang til å få noen. Mens mine venninner får stjerner i øynene av å se et lite barn krype gurglende rundt, føler jeg ingenting. Og dette er etter den allmenne oppfatning unormalt og kynisk. Og jeg er også klar over at dette kan gjøre det vanskelig for meg å få en mann som kan akseptere dette.  

Poenget mitt er altså at jeg liker ikke barn og vil ikke ha noen - men jeg ønsker veldig sterkt at det ikke var slik...  

Noen som har synspunkter på dette?

Jeg synes du skal være stolt over deg selv, for å ha en slik selvinnsikt krever mye. Jeg tror at mange mener at alle kvinner før eller siden har lyst på barn, men det er ikke alltid slik. Jeg har selv 3 skjønne barn, men har en venninne som er snart 40 som alltid har hatt samme mening som deg. En skal heller aldri al noen lure en inn i en situsjon en ikke vil være i. et barn krever mye, og er en fra før av ikke noe særlig positiv til det med barn, da skal en følge sitt eget hjerte. Det kan være du forandre mening, men det kan også være at du for alltid vil ha den meningen og da skal du få ha den uten at mange skal moralisere deg for det.

Følg ditt eget innstinkt og ikke hør på alle som mener ditt og datt

[Samsara]

Orker ikke lese alle svarene, men i alle fall: Det er ikke sånn at om man ikke liker barn, så vil man ikke være en god mor for sitt eget.

Jeg er ikke spesielt glad i unger, og har ikke ubegrenset tålmodighet med dem heller. Jeg lekte med dukker som liten, men var aldri passepike eller trillet rundt på nabolagets unger. Heller har jeg ikke vært spesiellt opptatt av andres unger, før jeg fikk selv. Og fremdeles syne jeg mange unger er noen skikkelige skitunger, uten at jeg bryr meg om pepper for det.

Rett ut er jeg nok ikke den typen man tradisjonelt oppfatter som en typisk mor. Jeg rydder og vasker fordi jeg liker å ha det rent og pent, men ville blitt hoppende glad for hushjelp eller vaskehjelp - jeg hater nemlig å gjøre det selv. Jeg er strengere enn de fleste mødre, men mer avslappet enn andre. Og jeg lever og ånder ikke for ungene mine alene heller, jeg føler sterkt at jeg er mer menneske enn bare mamma og setter stor pris på de ikke-mamma-relaterte sidene av tilværelsen også.

Likevel, ungene mine synes jeg er den beste mammaen i hele verden, og jeg er en super mor for dem.

Ombestemmer du deg og vil ha barn, eller blir gravid ved et uhell, vil du nok oppdage at det går an å elske ungen sin over alt på denne jord uansett hvilken holdning man hadde eller fremdeles har til andre barn.

Men forøvrig mener jeg at det ikke er den eneste saliggjørdene lykke å bli mor. Og mang en gang har jeg tenkt at det hadde vært mer praktisk om man *ikke* var innrettet med en tikkende biologisk klokke som gir hunger på unger, eller i alle fall at den tikket litt lavere. Å få unger er et insikt hos de fleste. Og for de som greier å innta en rasjonell holdning til dette og innser at dette insiknktet ikke er nope de gidder å væøre med på...vel, det er da nok unger i verden, ikke sant?

Så ergo: Lykke til, uansett hva du bestemmer deg for. Jeg greier ikke å sette meg inn i følelsen om å ikke ville ha barn, det er for meg komplett uforståelig. Men samtidig har jeg frarøvet livet mitt mange vinklinger det kunne ha tatt, som sikkert hadde vært mye kuulere, ved å få unger. Man angrer ikke et øyeblikk når man har fått dem, ikke seriøst, men er man så heldig å ikke ha behov for eget avkom, så stiller nok verden seg litt åpnere for en.

Dette ble muligens litt rotete, jeg sitter smårusa på smertestillende pga tannpine, men jeg antar det likevel var mulig å forstå meningen i.

[Sisilie]

-Enig med mysepusen.

Jeg var også en av dem som stod fram med bombastiske meninger da jeg var ung:- "Jeg skal aldri ha barn".basta!

Så her sitter jeg idag,da- med to skjønne barn, som har vokst seg store og fornuftige og jeg ville ikke vært dem foruten. Og det har jammen vært mye pes og mas,men kan ikke forestille meg livet uten dem,nei.....men fikk da tatt min utdannelse likevel.

-Og akkuratt nå nyyyyter jeg det å slippe foreldremøter, følge til tannlegen, sitte i timesvis på legevakten, snakke med lærere,stille opp på skole-turer, arrangere barneselskaper, ja i det hele tatt.

MEN:- det å ha barn er sorger og gleder i skjønn forening.

-Jeg savner de små barnehendene som kom med "bomster til mol"....... .jeg savner de gangene de la hodet i fanget mitt når verden gikk dem imot..osv..sukk.

En ting er iallefall sikkert:- Jeg skal aldri bli en sytende gammel bestemor som klager over at barna aldri besøker meg........det er viktig å leve sitt eget liv- barn eller ikke!!.

[Padmee]

Vel, her sitter jeg med en datter på snart 4 og planlegger nummer to. For 5 år siden sa jeg at jeg aldri kommer til å få barn for jeg vil ikke ha dem. Jeg lekte med tanken på å sterilisere meg, men kom aldri så langt. Ble gravid ved et uhell fordi jeg hadde et svakt øyeblikk, noe som førte til at jeg ble med på noe jeg egentlig ikke ville. Så her sitter jeg 4 år senere, og selv om jeg er glad i min datter, så angrer jeg bittert på det som skjedde. Hadde jeg kunnet ville jeg har dratt tilbake og gjort det om igjen. Jeg burde aldri ha fått barn, ikke nå iallefall. Hater og være mor. Men samtidig er jeg veldig glad i barn. Utdanner meg til førskolelærer, elsker og jobbe i barnehage. Da vet en nemlig at når klokka blir så og så mye kan en gå hjem. Det er deilig å vite at barna ikke er ens ansvar for mer en noen få timer for dagen.

Jeg er også av den typen mor som sender barnet i barnehage selv om jeg er hjemme en dag, dette fordi jeg føler at jeg må få litt tid for meg selv også. Alt skal ikke dreie seg om mann og barn.

Dette er slik jeg føler det nå, men jeg er jo bare 24 år, så det kan være at synet endrer seg og at jeg blir veldig takknemlig for det barnet jeg har fått, men per i dag kunne jeg egentlig ha vært det foruten. Men nå, siden jeg allerede er en mor ønsker jeg veldig sterkt å få flere. Dette fordi livet mitt allerede er forandret, og jeg kan aldri få det livet jeg ønsket meg alikevel.

[Ann Forup]

jeg synes det er ok når kvinder vælger at være uden børn, jeg er også af den opfattelse af det er det største i verden men også det vanskeligste i verden.

men må sige at jeg havede en veninde som ikke ville ha børn, hun lånte mine i weekenden når æggestokkene begyndte at rør på sig, og så var hun koreret for et stykke tid *G* men så blev hun gravid i en alder af et par og 30 og valgt at få det og i dag ville hun ikke være for uden, så mange ting kan forander sig i tides løb, men som jeg siger man har en mening til man tager en ny.

[Gjest Vanessa]

Takk for uventet støtte! Det hjelper veldig

[aline]

Jeg har ikke lest alle innleggene, men jeg må bare få si at jeg har det akkurat likedan, og jeg er 29 så jeg får stadig beskjed om at det vel snart er noe jeg bør tenke på... :-?

Og jeg HAR jo tenkt på det, og kommet til at jeg egentlig ikke har lyst på... Det må i tilfelle en MEGET spesiell mann til!!

Jeg har heller aldri følt noe spesielt for "små, søte bebiser", har ei bestevenninde som har en sønn, han var skjønn, og det var innmari deilig å levere han tilbake når han ikke lukta så godt lenger eller ikke var så blid lenger.

Selvfølgelig tror jeg at det kommer til å bli annerledes dersom jeg faktisk får barn engang, men jeg har også det å stri med at jeg er skrekkelig lik min far, og han har i mine øyne ikke vært en god forelder, og grunnene til at han ikke har vært det gjør at han i mine øyne ikke burde fått barn, jeg har endel av de samme tendensene til hva jeg ønsker med livet mitt og hva jeg vil ha med meg, og jeg ønsker ikke å utsette barn for den følelsen min far har satt i meg, det er en stor grunn til at jeg ikke nærmer meg barn, ikke prøver å bli kjent med dem og ikke setter meg inn i hvordan de fungerer!

Men på en måte håper jeg at jeg finner en mann som gir meg lyst til å få barn med ham, eller enda bedre, finner den rette mannen som deler mitt ønske om å få barn ved å adoptere ett barn som allerede er født og som mangler kjærlige foreldre. Men hvor enkelt er det å finne en perfekt partner som OGSÅ ønsker akkurat det da? :-? Dersom vi i det hele tatt øsker barn mener jeg?

Man velger livet sitt slik det passer for en selv, og jeg har blitt veeeeldig flink til å ikke bry meg om alle som forteller jeg at "bare vent, du får barn snart du også, og DA blir det sååå bra!!"

Jeg synes jeg har det rett så bra nå jeg, og higer ikke etter å få lyst på barn akkurat.