Finne tilbake til gammel kjæreste

[Gjest Lovelorn Man]

Hei, kjære damer og forumdeltagere ellers.

Jeg er en mann midt i 30-årene.

Jeg opplevde min store kjærlighet for noen år siden.

Hun var ikke perfekt, og det var litt turbulens, men jeg elsket henne, og har ikke møtt noen siden som har rørt meg på samme måten.

For øyeblikket er vi ikke på talefot, men jeg vet ikke helt hvorfor det ble slik.

Finnes det håp?

Har dere selv, eller noen dere kjenner, noensinne funnet tilbake til en kjær eks, som dere av en elller annen sikkert tåpelig grunn havnet ute av talefot med?

Har dere hørt noen historier om slike tilfeller noensinne, av å finne tilbake?

På forhånd takk for alle innspill, all hjelp. Håper også de som ikke kjenner til noe sånt, har forståelse for at dette er en viktig sak for den/de det gjelder.

Beste hilsen,

ts

[Ethereal]

Ta kontakt med henne da vel! Du vet jo ikke om det kan bli noe før du har snakket med henne

[Gjest gjest_pia]

Hei du!

Jeg møtte en fyr for over 5 år siden, og vel, det var veldig bra, men vi bodde på hver vår kant av landet, og jeg var ikke villig til å flytte på meg (også på grunn av tidligere erfaring med avstandsforhold) og det hele rant litt ut i sanden. Dvs vi møttes noen ganger etter dette, men hadde ikke kontakt utover det. Jeg ble etterhvert samboer med ny kjæreste og selv om denne gamle flammen flyttet tilbake til mitt hjemsted så tok jeg ikke kontakt (skulle bare mangle, siden jeg jo var i et forhold). Men så ble dette forholdet slutt i sommer, og på min første tur ut på byn som singel så møtte jeg denne fyren igjen. 5 år var gått, og vi hadde nok begge vokst litt på det.. noe vi behøvde. . . Nå er vi kjærester og har det bare helt supert! Samtidig så angrer jeg ikke på at det ikke ble noe av for 5 år siden, for nå er vi begge motiverte for å gi alt i forholdet, og vet at vi nok ikke får flere sjanser (ovenfor hverandre, vel og merke).

Så min erfaring er utelukkende positiv, men hvis noen hadde fortalt meg for 1 år siden at dette kom til å skje så hadde jeg fornektet det hele... life's strange..

[Kamikatze]

It takes two to tango...

[Helene]

Jeg også hadde en kjæreste da jeg var ung, men pga av avstand ble vi enige om at vi ikke kunne være sammen. Vi kranglet aldri og hadde det egentlig bare fint sammen. Men som sagt, vi var unge og likevel fornuftige.

Så gikk årene. Vi hadde ikke kontakt. Levde vært vårt liv. Hadde samboere, fikk barn, diverse brudd, livet gikk videre. Og årene gikk.

Så tok jeg forsiktig kontakt. Og fikk positiv respons tilbake. Vi mailet mye før vi møttes. Snakket mye sammen. Nå har vi det bare fint sammen. Er kjærester og møtes så ofte som vi kan. Hva som skjer i framtiden vil vi ikke spekulere i ennå, det er for tidlig. Men vi nyter dagene og koser oss. Det er deilig.

Jeg tror det er håp for deg også. Men ta kontakt og ikke ha for store forhåpninger i begynnelsen. Prøv å bli kjent med henne på nytt igjen. Se hva som skjer. Lykke til.

[Gjest Gjest]

Hei, kjære damer og forumdeltagere ellers.

Jeg er en mann midt i 30-årene.

Jeg opplevde min store kjærlighet for noen år siden.

Hun var ikke perfekt, og det var litt turbulens, men jeg elsket henne, og har ikke møtt noen siden som har rørt meg på samme måten.

For øyeblikket er vi ikke på talefot, men jeg vet ikke helt hvorfor det ble slik.

Finnes det håp?

Har dere selv, eller noen dere kjenner, noensinne funnet tilbake til en kjær eks, som dere av en elller annen sikkert tåpelig grunn havnet ute av talefot med?

Har dere hørt noen historier om slike tilfeller noensinne, av å finne tilbake?

På forhånd takk for alle innspill, all hjelp. Håper også de som ikke kjenner til noe sånt, har forståelse for at dette er en viktig sak for den/de det gjelder.

Beste hilsen,

ts

self finnes det håp.......men først må du jo ta kontakt med henne...

[Gjest Lovelorn Man]

self finnes det håp.......men først må du jo ta kontakt med henne...

Har prøvd skriftlig... Gikk ikke bra, virker ikke. Kanskje jeg måtte ha dukket opp på døren hennes. Men hun er litt hysterisk av seg. Det er hun som bryter kontakten helt med folk, ikke så mye andre som gjør det med henne.

Vel, jeg får vel bare finne ei annen. Men jeg liker ikke helt det heller. Da må jeg jo lyve hvis de (nye) spør meg om jeg elsker dem og om de er stjernen og den viktigste person i mitt liv, osv. Og hvis jeg forteller dem om hun andre, så vil de bli sjalu, og forholdet vil bli forsuret.

Kan jeg være i et forhold uten å være ærlig?

Hva ville dere damer ha syntes om det??

[Gjest Illiya]

Har prøvd skriftlig... Gikk ikke bra, virker ikke. Kanskje jeg måtte ha dukket opp på døren hennes. Men hun er litt hysterisk av seg. Det er hun som bryter kontakten helt med folk, ikke så mye andre som gjør det med henne.

Vel, jeg får vel bare finne ei annen. Men jeg liker ikke helt det heller. Da må jeg jo lyve hvis de (nye) spør meg om jeg elsker dem og om de er stjernen og den viktigste person i mitt liv, osv. Og hvis jeg forteller dem om hun andre, så vil de bli sjalu, og forholdet vil bli forsuret.

Kan jeg være i et forhold uten å være ærlig?

Hva ville dere damer ha syntes om det??

Å være i et forhold uten å være ærlig om følelsene dine er fysj-fysj. Har du fortsatt ikke kommet over eksen, bør du vente med å gå inn i et nytt forhold til du blir forelsket igjen. Ikke bruk en annen dame som redskap til det.

Alle vil vel være elsket av kjæresten sin, og være den som er den viktigste.

[Gjest Gjest_Godess_*]

Har prøvd skriftlig... Gikk ikke bra, virker ikke. Kanskje jeg måtte ha dukket opp på døren hennes. Men hun er litt hysterisk av seg. Det er hun som bryter kontakten helt med folk, ikke så mye andre som gjør det med henne.

Vel, jeg får vel bare finne ei annen. Men jeg liker ikke helt det heller. Da må jeg jo lyve hvis de (nye) spør meg om jeg elsker dem og om de er stjernen og den viktigste person i mitt liv, osv. Og hvis jeg forteller dem om hun andre, så vil de bli sjalu, og forholdet vil bli forsuret.

Kan jeg være i et forhold uten å være ærlig?

Hva ville dere damer ha syntes om det??

Jeg vet ikke hva som har skjedd mellom dere, men har du prøvd dette og fortsatt ikke vunnet henne tilbake?

- Prøvd alt du kan å gjøre det godt igjen som gikk galt mellom dere (selv om du ikke helt forstår henne)

- Sendt henne roser / blomster på jobben eller hjem

- Sendt henne kjærlighets brev / kjærlighets dikt / kjærlighets ORD

- Ringt på døren hennes med vakre ord i munnen og roser i hånden

- Skrevet "Jeg elsker deg..." i nysnøen utenfor huset hennes (fort deg ut i dag!)

- Sendt henne to biletter til Taj Mahal beregnet på dere to

- Eller bare rett og slett ringt og fortalt henne hvor mye du elsker henne og hvor mye hun betyr for deg, og at du aldri vil bli lykkelig med en annen kvinne?

Nei, da har du ikke prøvd godt nok!

Lykke til!

[Gjest Lovelorn Man]

Å være i et forhold uten å være ærlig om følelsene dine er fysj-fysj. Har du fortsatt ikke kommet over eksen, bør du vente med å gå inn i et nytt forhold til du blir forelsket igjen. Ikke bruk en annen dame som redskap til det.

Alle vil vel være elsket av kjæresten sin, og være den som er den viktigste.

Men når jeg leser i forumet her, så virker d ikke som om disse følelsene alltid er like viktige eller essensielle.. Kan ikke d å være sammen med ei ny, på sikt få meg til å elske min nye mer enn min forrige? Jeg tror veldig mange menn må lyve litt for damene sine av og til. Fordi kjønnene ofte vektlegger litt forskjellig, og ofte er den ene parten mer følsom, emosjonell og/eller trengende enn den andre.

[Gjest Illiya]

Men når jeg leser i forumet her, så virker d ikke som om disse følelsene alltid er like viktige eller essensielle.. Kan ikke d å være sammen med ei ny, på sikt få meg til å elske min nye mer enn min forrige? Jeg tror veldig mange menn må lyve litt for damene sine av og til. Fordi kjønnene ofte vektlegger litt forskjellig, og ofte er den ene parten mer følsom, emosjonell og/eller trengende enn den andre.

Kjenn litt på det selv da. Hadde det vært helt ok for deg å være sammen med ei dame som fortsatt hadde sterke følelser for eksen, og var sammen med deg fordi hun ikke kunne få ham?

Hvorfor tror du veldig mange menn må lyve litt til damene sine av og til? Hva mener du med det?

Jeg har selv opplevd å være i forhold hvor mannen er den som er mest emosjonell og følsom, det er ikke bare forbeholdt damene.

[Jade]

Hvis dere ikke er på talefot, så ser jeg ikke helt hvordan du kan tro at det kan bli dere to igjen.

Hvis dere er uvenner, er første bud å bli venner igjen. Hvorfor er hun sur på deg? Har du gjort noe mot henne, som hun kun er sur for, pga at hun elsker deg så høyt? At hun ikke ville brydd seg hvis hun ikke har følelser for deg?

Uansett; jeg aner ikke hva hun føler for deg. Hvis hun har følelser for deg, så er det håp, hvis ikke, så er det ikke håp.

[Gjest Lovelorn Man]

Kjenn litt på det selv da. Hadde det vært helt ok for deg å være sammen med ei dame som fortsatt hadde sterke følelser for eksen, og var sammen med deg fordi hun ikke kunne få ham?

Hvorfor tror du veldig mange menn må lyve litt til damene sine av og til? Hva mener du med det?

Jeg har selv opplevd å være i forhold hvor mannen er den som er mest emosjonell og følsom, det er ikke bare forbeholdt damene.

Ja, jeg sier jo selv at det ikke er forbeholdt damene. Er en grunn til at jeg formulerte meg akkurat slik som jeg gjorde, vet du ;-)

(Les gjerne innlegget mitt, som du svarte på, om igjen)

[Gjest Lovelorn Man]

Uansett; jeg aner ikke hva hun føler for deg. Hvis hun har følelser for deg, så er det håp, hvis ikke, så er det ikke håp.

Hun sa noe, en stund før bruddet, om at hun aldri opplevde kjærlighetsfølelser for noen mann, kanskje heller ikke forelskelse en gang. Hun lurte på hva det var. Men jeg fikk ikke alltid helt dette til å stemme med oppførselen hennes. Sex var hun i alle fall glad i. Men, det var veldig lite kyssing oss i mellom. Altså, hun elsket sex, men var ikke noen kyssedame. I tillegg hadde hun ingen kontakt med sin far, hvilket alltid er et dårlig tegn - sånne vil nesten alltid ha problemer med å forholde seg til menn.

Jeg skjønte ikke helt hvorfor hun slo opp, og hvorfor vi ikke kunne/kan snakke. Jeg har jo bare prøvd skriftlig kontakt, så vet ikke hvordan det ville vært om vi møttes ansikt til ansikt. Jeg gjorde alt for henne, viste henne hvor glad jeg var i henne, var oppofrende. Leste noe på et mannsforum om at dette skal man aldri gjøre med damer, fordi de da mister respekt for en. Mulig det er noe i det. Men jeg har da sett en del eksempler på at det virkelig virker også, da.. Men kanskje visse personlighetstyper (blant damer) ikke responderer så godt på det. Men hun sa jo klart at hun forventet at mannen spanderte, og hun spurte også direkte om penger av og til. Hun har vel ikke hatt noe langt forhold på 8-9 år nå (ingen lengre enn med meg, og det var jo ikke så altfor lenge det heller), så det kan rett og slett være at hun sliter litt med seg selv - eller har alt for mange å velge mellom. Ikke greit å vite, jeg ser henne for sjelden og vi har ingen felles, nære venner.

Når det gjelder det andre, så ville jeg ikke hatt noe problem i det hele tatt med å være sammen med en dame som egentlig mest elsket en annen - ikke så lenge det faktisk var meg hun var sammen med, og var ærlig om dette med følelsene og heller ikke var trengende/krevende overfor meg, eller utro (av og til, med ham). Ei dame med sånne følelser, som holder seg innenfor de grensene der, kan være ei helt grei dame for en mann. Hvis hun oppfører seg som en kjæreste/samboer/kone på alle måter ellers, og er et godt morsemne, så ser jeg virkelig ikke problemet. Kjærlighet er ikke nødvendig for et fungerende forhold. Det holder lenge med gjensidig respekt, vennskap og tilstrekkelig tiltrekning.

Dette er kanskje et spm om modning.. Jeg er jo altså i midten av 30-årene.

Og merk at jeg kun snakker for meg selv. Jeg er sikker på at det finnes mange damer som mener det samme som meg, men også en del menn. Og andre menn og damer føler at sterke kjærlighetsfølelser er nødvendig, men jeg tror det er et modningsspørsmål, altså at dess yngre man er, dess viktigere blir denne kjærlighetsfølelsen. Jeg mener at man kan elske en person, og være sammen med en annen, fordi den første ikke er tilgjengelig og/eller ikke er en optimal morstype, mens en er gift/samboer med ei annen, av fornuftsårsaker.

Jeg tror også at tilstrekkelig kjærlighet/respekt er noe vi kan øve oss opp til å føle for nær sagt hvem som helst. Og at stor romantisk kjærlighet/tiltrekning ofte er en illusjon, som nesten garanterer at vi blir misfornøyd, fordi vi idealiserer en annen person, som vi tiltrekkes av, og dermed nesten er nødt til å bli skuffet, når vårt idealbilde av den personen viser seg å ikke stemme med virkeligheten.

Så kanskje om jeg kom tilbake sammen med denne eksen, så ville jeg ha begynt å lure på hvorfor jeg egentlig gikk og lengtet etter henne.. Fullt mulig det.

[Gjest Illiya]

Det kan godt hende at fornuft er nok for noen, men jeg tror ikke det er et spørsmål om hvor moden man er, men hva man vil ha. Eller hva man kan nøye seg med.

Jeg er 40, og er i et forhold på 8. året, hvor vi absolutt har sterke kjærlighetsfølelser for hverandre begge to. Det har bare blitt bedre med årene. Derfor høres det ikke noe bra ut for meg å være i et fornuftsforhold, hvor mannen min heller ville vært sammen med en annen hvis han hadde kunnet.

Kanskje jeg er godt vant, kanskje til og med bortskjemt på kjærlighet, og det gjør vel sitt til at fornuft ikke ville vært nok for meg.

Jeg ville nok heller vært alene enn å være et andrevalg. Å være andrevalget gjør at det å være i et forhold ikke er verdt det for meg, da vil jeg heller gjøre andre ting i livet. For et forhold begrenser også. En kan ikke gjøre hva en vil, en må alltid ta hensyn til den andre i et forhold, det gjelder både små og store ting. Og det er verdt det når en får kjærlighet tilbake, og vet en er elsket, men ikke når en vet at det er en annen mannen helst ville hatt, og en selv er en helt grei erstatning.

Men sånn er det for meg, du har helt rett i at andre kan være annerledes.

[Gjest Illiya]

Jeg tror også at tilstrekkelig kjærlighet/respekt er noe vi kan øve oss opp til å føle for nær sagt hvem som helst. Og at stor romantisk kjærlighet/tiltrekning ofte er en illusjon, som nesten garanterer at vi blir misfornøyd, fordi vi idealiserer en annen person, som vi tiltrekkes av, og dermed nesten er nødt til å bli skuffet, når vårt idealbilde av den personen viser seg å ikke stemme med virkeligheten.

Så kanskje om jeg kom tilbake sammen med denne eksen, så ville jeg ha begynt å lure på hvorfor jeg egentlig gikk og lengtet etter henne.. Fullt mulig det.

Jeg er både enig og uenig i dette. Klart viljen til å føle kjærlighet kan føre til at en føler større kjærlighet/respekt, men det kommer også an på utgangspunktet. Er det en du kan se opp til, en som har noenlunde samme verdier, en som oppfører seg bra osv, så er det ikke så vanskelig. Er det derimot en som ikke alt stemmer med på de punktene, kan det bli verre. En som mangler sosiale evner, som har motstridende meninger enn deg ang viktige ting osv, så er det verre. Det kan faktisk føre til helt andre følelser enn kjærlighet og respekt samme hvor hardt en prøver.

Stor romantisk kjærlighet/tiltrekning er som oftest en illusjon ja. I den første tiden viser en jo fram de beste sidene av seg selv, og begge parter vil gjerne ligne hverandre. Senere kommer forskjellene fram, og de kan være store. En får som regel et litt annet bilde av den andre da. Men er kjærligheten der, elsker en jo hverandre, selv om det finnes sider som en ikke er så begeistret for.

Skal en gå videre med forholdet, så må en jo bare godta de dårlige sidene også, såfremt disse ikke er veldig framtredende, og av en sånn art at en ikke kan leve med dem.

Jeg vet ikke om en blir så skuffet, en vet jo at ingen er feilfri. Men jeg tror at om kjærligheten/forelskelsen er der i utgangspunktet, så er en kanskje også mer aksepterende overfor hverandres mindre bra sider.

[Gjest Lovelorn Man]

Jeg ville nok heller vært alene enn å være et andrevalg. Å være andrevalget gjør at det å være i et forhold ikke er verdt det for meg, da vil jeg heller gjøre andre ting i livet. For et forhold begrenser også. En kan ikke gjøre hva en vil, en må alltid ta hensyn til den andre i et forhold, det gjelder både små og store ting. Og det er verdt det når en får kjærlighet tilbake, og vet en er elsket, men ikke når en vet at det er en annen mannen helst ville hatt, og en selv er en helt grei erstatning.

Men sånn er det for meg, du har helt rett i at andre kan være annerledes.

Du skriver veldig mye bra, Illiya. God lesning alt sammen, takker for det.

Men på akkurat det punktet jeg siterer her, så trenger jeg en presisering:

Hvis du ikke har barn, så ville du vel heller ha vært i et fornuftsforhold, enn å være alene og barnløs, etter de fylte 40?

Og jeg har vel et visst inntrykk av at det er mye vanligere, mer sosialt akseptabelt og på de fleste måter enklere for en dame, som allerede har barn, å leve lenge uten partner, enn en mann som er minst 40, og som ikke har barn?

Damer vil i den alderen ofte finne venninner osv som er i samme situasjon, og de vil møtes en del, gjøre ting sammen osv, og dermed fylle de sosiale behovene i hverdagen. Og damer som bor alene, vil i de aller fleste tilfeller lett kunne kultivere noen mannebenskontakter, som villig vekk stiller opp om behovet er der, for kos o.l. ....

Det er jo ikke helt det samme for barnløse menn, i den alderen. Skulle jeg ville mene. Sosiale forventninger generelt, og styrkeforholdene på kjønnsmarkedet spesielt, spiller vel inn der. Og mange vil lure på hva som er galt med en barnløs og dameløs mann i 40-årene, ville jeg tro..

Det er også noe med dette at om man deltar i sosieteten, eller bor på små steder, så er det å ha en partner essensielt for å kunne fungere i selskapslivet (det sosiale liv, tilstelninger, kvelder, ball, festligheter, you name it). Jeg kjenner til og med til homofile politikere, som holder seg med ektefeller/samboere av det motsatte kjønn, for å opprettholde denne viktige fasaden, denne kontakten med samfunnet, og har med dette fasaden og det sosiale alibiet i orden.

Jeg har i det hele tatt en mistanke om at et flertall av ekteskap i voksen alder (over de fylte 40) er mer eller mindre fornuftsekteskap. Enig?

[Gjest Illiya]

Du skriver veldig mye bra, Illiya. God lesning alt sammen, takker for det.

Men på akkurat det punktet jeg siterer her, så trenger jeg en presisering:

Hvis du ikke har barn, så ville du vel heller ha vært i et fornuftsforhold, enn å være alene og barnløs, etter de fylte 40?

Og jeg har vel et visst inntrykk av at det er mye vanligere, mer sosialt akseptabelt og på de fleste måter enklere for en dame, som allerede har barn, å leve lenge uten partner, enn en mann som er minst 40, og som ikke har barn?

Damer vil i den alderen ofte finne venninner osv som er i samme situasjon, og de vil møtes en del, gjøre ting sammen osv, og dermed fylle de sosiale behovene i hverdagen. Og damer som bor alene, vil i de aller fleste tilfeller lett kunne kultivere noen mannebenskontakter, som villig vekk stiller opp om behovet er der, for kos o.l. ....

Det er jo ikke helt det samme for barnløse menn, i den alderen. Skulle jeg ville mene. Sosiale forventninger generelt, og styrkeforholdene på kjønnsmarkedet spesielt, spiller vel inn der. Og mange vil lure på hva som er galt med en barnløs og dameløs mann i 40-årene, ville jeg tro..

Det er også noe med dette at om man deltar i sosieteten, eller bor på små steder, så er det å ha en partner essensielt for å kunne fungere i selskapslivet (det sosiale liv, tilstelninger, kvelder, ball, festligheter, you name it). Jeg kjenner til og med til homofile politikere, som holder seg med ektefeller/samboere av det motsatte kjønn, for å opprettholde denne viktige fasaden, denne kontakten med samfunnet, og har med dette fasaden og det sosiale alibiet i orden.

Jeg har i det hele tatt en mistanke om at et flertall av ekteskap i voksen alder (over de fylte 40) er mer eller mindre fornuftsekteskap. Enig?

Jo, jeg er enig i mye du sier. Det jeg snakker om, er jo basert på mitt liv og mine erfaringer, men jeg kan godt se for meg andres situasjon.

Dette med å være 40 år og barnløs, er nok noe annet enn å være 40 år og ha barn. Har man barn, er man ikke alene uansett, en har alltid barna. Har man barn, har man på en måte gjort unna en viktig ting, og jeg tror en føler seg mer fristilt da, ihvertfall hvis barna er store. En er ikke så avhengig av å ha en partner uansett da.

Jeg er vel også en ganske uavhengig dame, som heller ser muligheter enn begrensninger i det å være alene....men jeg velger å være sammen med mannen min fordi forholdet gir meg så mye. Så jo, jeg tror jeg heller ville vært alene enn i et fornuftsforhold om jeg var 40 og ikke hadde barn. Jeg tror jeg ville hatt et rikere liv uansett enn sammen med en som ikke var i forholdet med hele seg. Det ville nok gnaget meg mye, tror jeg.

Men jeg tror også endel kvinner ser det som bedre å være i et forhold enn å være alene, jeg er bare ikke en av dem.

Du har nok rett i at det er annerledes å være enslig mann når en blir 40. En blir kanskje sett annerledes på av samfunnet, og menn finner kanskje ikke hverandre på samme måte som kvinner gjør. Vennene har vel etablert seg, og menn er kanskje dårligere på å bevare kontakten med hverandre også.

Hvorvidt de fleste ekteskap som er inngått i voksen alder er basert på fornuft, aner jeg ikke. Den enkelte må vel finne ut hva som er best for seg, og gå for det, enten det er fornuft (fellesskap, vennskap) eller følelser (og fellesskap, vennskap).

Fornuft trenger absolutt ikke være dårligere, bare begge parter er innforstått med det, og synes det er nok.

Det som kan bli feil, er når bare den ene er innforstått med det, og den andre tror det er kjærlighet. Det kan bli skuffelse og bitterhet utav det, og i lengden vil det ikke vare, eller være heldig for noen av partene.

[Gjest Lovelorn Man]

Jeg tror jeg ville hatt et rikere liv uansett enn sammen med en som ikke var i forholdet med hele seg. Det ville nok gnaget meg mye, tror jeg.

Ser den, men ville det ikke gnaget enda mer å være alene, uten barn som ser opp til en? Er en alene er det absolutt ingen som ser opp til en, ingen å være forbilde for.

Ellers helt enig i alt du skriver - veldig mye fornuftig der

[Gjest Illiya]

Ser den, men ville det ikke gnaget enda mer å være alene, uten barn som ser opp til en? Er en alene er det absolutt ingen som ser opp til en, ingen å være forbilde for.

Ellers helt enig i alt du skriver - veldig mye fornuftig der

Nei, hadde jeg vært alene, ville jeg jo holdt muligheten åpen for en mann som kunne elske meg, og som jeg kunne elske. Var jeg i et fornuftsforhold, ville den muligheten vært stengt, eller vanskeligere.

Det er ikke SÅ viktig for meg å ha en mann at jeg vil ha en uansett nei.

Hvis det er viktig å være forbilde, kan en jo engasjere seg i tante/onkelbarn, eller noe sånt.

Endret 24. januar 2009 av Illiya