Hvor vanlig er det å ikke ha venner?

[AnAnAss]

Jeg er 18 år og har egentlig ikke noen "venner."

jeg er en nokså einstøing.

Jeg har flere bekjente, og henger av og til med dem i helgene for til en viss grad opprettholde min sosiale status.

Men jeg liker ingen av vennene mine. Synes det er gørr å være sammen med dem. Synes de sier tåpelige ting. Synes de er irriterenede. Får følelsen av at de egentlig synes jeg er alle de tingene også.

Det plager meg altså ikke så mye å ikke ha noen venner, fordi jeg egentlig ikke liker folk.

Men det plager meg å føle meg så annerledes, og at den eneste jeg kan snakke med er psykologen min . Og det begrenser seg til 45 minutter en gang i uka

Har vel forandret meg en del de siste årene på vidergående, da jeg hadde mange nære venner gjennom barndommen og ungdomskolen, men så har det forandret seg nå i takt med personligheten min.

Uff.. ble et litt rotete innlegg, men det jeg lurer på er vel om det er andre som har det på samme måte?

[Gjest Gjest]

Det kan være nokså vanlig i din alder, om det er viktig for deg.

Du er bare mer søkende enn dine "venner". Det er ikke alle som har lyst til å følge a4/mal/gjennomsnittet/mønsteret. Noen liker å søke og er nysgjerrige. De forventer at det skal skje noer mer.

Du kan reise utenlands et år, treffe andre mennesker i helt andre miljøer enn du er i nå, flytte på deg og gjøre hva du vil med livet ditt.

Du er priviligert, du bor i Norge. Du kan gjøre hva du vil, grensene setter du bare selv.

Slutt å fokusere så mye på deg selv og være så selvsentrert. Det finnes andre mennesker som verden dreier seg om også, ikke bare deg.

Det oppdager du om du kommer deg vekk fra ditt nåværende miljø, som du åpenbart ikke trives i.

Du får la være å klage og heller handle.

[Gjest Gjest]

Å ikke ha venner etter videregående er faktisk ganske uvanlig.

Alle, absolutt alle, forandret ser i løpet av videregående.

Det vanligste er derimot å forandre seg sammen.

Det er selvsagt mange som har det som deg, men det er ingen tvil om at en vesentlig størstepart av norske 18-åringer har venner. Ikke meningen å være usensitiv, men konstruktiv.

[Fat Sally Lee]

Jeg er 18 år og har egentlig ikke noen "venner."

jeg er en nokså einstøing.

Jeg har flere bekjente, og henger av og til med dem i helgene for til en viss grad opprettholde min sosiale status.

Men jeg liker ingen av vennene mine. Synes det er gørr å være sammen med dem. Synes de sier tåpelige ting. Synes de er irriterenede. Får følelsen av at de egentlig synes jeg er alle de tingene også.

Det plager meg altså ikke så mye å ikke ha noen venner, fordi jeg egentlig ikke liker folk.

Men det plager meg å føle meg så annerledes, og at den eneste jeg kan snakke med er psykologen min . Og det begrenser seg til 45 minutter en gang i uka

Har vel forandret meg en del de siste årene på vidergående, da jeg hadde mange nære venner gjennom barndommen og ungdomskolen, men så har det forandret seg nå i takt med personligheten min.

Uff.. ble et litt rotete innlegg, men det jeg lurer på er vel om det er andre som har det på samme måte?

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier! Da jeg var 18 til jeg ble ca 21 var jeg veldig uinteressert i andre mennesker. Kjedet meg rett og slett sammen med andre, men hadde jo selvsagt noen venner jeg hang med, mest for å ikke falle helt utenfor... Jeg hadde jo samboer, kollegaer og bekjente på skolen, men jeg trakk meg alltid unna og møtte dem ikke med mindre jeg måtte. Aner ikke hvorfor, jeg ble jo invitert på ting hele tiden, men sa jeg skulle jobbe eller noe slikt. Jeg hadde det hyggelig sammen med folk når jeg "måtte", og fremsto nok som både hyggelig og utadvendt, men interessen for å pleie relasjoner manglet. Nå har det forandret seg, og jeg trives sammen med folk igjen. Aner ikke hva det var som skjedde, men det var bare en fase. Det går sikkert over for deg også

[AnAnAss]

Gjest: Jeg klager ikke, jeg bare spør. tror ikke jeg kommer til å bli kjent med noen bar ved å reise til et annet land. trives i norge.

fat sally lee: Var egentlig det du skrev jeg føler ja! tror ikke helt jeg greide å formulere det i førsteinnlegget

[Fat Sally Lee]

Da synes jeg du skal la det gå sin gang. Men behold de relasjonene du har, de kan komme godt med senere. I dag er jeg mye nærmere de vennene jeg hadde i min "einstøingperiode". Egentlig tror jeg ikke de (eller andre) merket så mye til denne merkelige perioden min... Jeg bodde blandt andre mennesker, og var sammen med andre veldig ofte, men mentalt var jeg ikke til stede.

Jeg brukte tiden alene på å lære meg ting jeg var interessert i, og ble veldig godt "kjent med meg selv" på den tiden. Så nå kjenner jeg meg selv veldig godt, og vet hva jeg vil og hvor jeg vil, så det er ikke bare negativt!

[Gjest Infralove]

Nokre har meir behov for åleinetid enn andre. Eg syns ikkje det er automatisk moro å vere med folk. Eg er avhengig av at min vennekrets gir me noko. Enten i form av "virklighetsflukt, intellektuelle utfordringar eller god støtte og gode råd. Elles er det berre slitsamt å vere med menneskjer.

Då eg var yngre, pleide eg alltid late som om eg var mykje meir sosial enn det eg eigentleg var. Det er jo eit slags press på at viss man ikkje er sosial, så er man ikkje heilt normal. Men eg har lært meg å akseptere at eg er sånn. Eg likar jo å vere åleine ein del, eg likar jo å vere meg (= Å akseptere det, har hjelpt meg veldig. Eg akseptera og at eg muligens er litt annerleis (rar). Men samstundes ser eg meg sjølv som ein maur i ei maurtue. Og etter å ha vore på KG ei stund, ser eg at langtifrå er den raraste her i verden

Og for øvrig; introvert

[Gjest Gjest]

Jeg hadde en periode i den alderen hvor jeg ikke følte meg noe særlig nær vennene mine. Antagelig skyldtes det en blanding av at jeg ikke hadde "funnet" (eller akseptert) meg selv mtp interesser og prioriteringer, at det føltes viktig å gjøre som alle andre (dra på byen på dustete utesteder og sånn) selv om jeg ikke trivdes med det (vet ikke om vennene mine gjorde det heller, men det snakket vi ikke om) og at de også sikkert var usikre på endel ting. Blant annet hadde det skjedd relativt alvorlige ting i familiene til et par av dem, men vi snakket ikke noe særlig om det. Antagelig virket jeg mindre åpen for å lytte enn jeg trodde da, pga generell usikkerhet var jeg sikkert nokså vanskelig å forholde seg til.

For meg hjalp det bare å bli eldre og komme i nye sammenhenger. Jeg hadde vokst opp sammen med mange av de samme menneskene fra barnehage til vi var ferdige med videregående, og hadde nok låst meg litt fast underveis. Da jeg flyttet og begynte å jobbe, seinere studere, utvikle og ta på alvor ting som engasjerte meg, og få nye venner med mer sammenfallende interesser og væremåte, ble jeg tryggere på meg selv. Da ble det også lettere å verdsette en del av barndomsvennskapene - pr i dag som ca 30, har jeg mye kontakt med flere av de vennene jeg i en periode følte meg fremmed fra.

Jeg tror det er viktig å begynne med seg selv - finne ut hvem man er som person og ikke strebe etter noe man tror er et generelt mål for "alle". Ikke alle trives med å ha et tosifret antall vennskap man må pleie ukentlig, ikke alle liker å dra på byen hver helg, ikke alle liker å bare diskutere gutter/film/forlovelser/politikk/lønning/shopping/strikking.

[Guinevere]

Folk er forskjellige, og selv om jeg antar at de aller fleste på din alder har venner, betyr ikke det automatisk at det er noe galt i å ikke ha det. Selv har jeg gode venner, men de er objektivt sett ikke mange, iallfall ikke hvis vi skal bruke målestokken hvor alt under 200 Facebook-venner er synonymt med venneløs... Personlig setter jeg imidlertid kvalitet foran kvantitet (ja, klisjé, men likevel!), og når jeg dessuten har et travelt liv med mange interesser, ser jeg ingenting galt i å være kresen med hvem jeg bruker tiden min på. Jeg er ikke egentlig ekstremt innadvendt og kan fint skravle med hvem som helst for å være høflig, men jeg liker å være restriktiv med hvem jeg slipper nærmere. Det er mange mennesker som rett og slett kjeder meg, fordi vi ikke har noe som helst til felles eller fordi kjemien bare ikke stemmer. Det kan også nevnes at jeg ikke fikk venner før på videregående, siden jeg på barne- og ungdomsskolen var veldig voksen for alderen, jeg hadde opplevd mye vondt i livet og klarte liksom aldri å knytte noen bånd til mine klassevenninner som tilsynelatende ikke hadde større bekymringer i verden enn hva de skulle ha på seg på neste fest. Til gjengjeld så nok de på meg som verdens særeste fordi jeg ikke delte interessene deres, men det er ikke noe jeg gidder å gruble over nå, for å si det sånn. Siste året på videregående jevnet dette seg mer ut, både fordi folk i klassen var mer voksne og fordi jeg generelt fikk en bedre livssituasjon og ble mer åpen overfor folk. Jeg kommer aldri til å ha 500 Facebook-venner, men har aldri hatt lyst på det heller.

Men altså, TS, jeg synes ikke du skal tvinge deg selv til å omgås folk hvis det ikke gir deg noe. Tvangssosialisering ser jeg ikke helt hensikten med. Samtidig er jeg sikker på at du før eller siden vil treffe mennesker som interesserer deg og som du har utbytte av å være sammen med. Kanskje er du veldig voksen for alderen mens dine jevnaldrende ikke helt er på samme nivå, og isåfall kan det hende det blir bedre om noen år, når de har "tatt deg litt igjen". I mellomtiden synes jeg ikke du skal plage deg selv med tanker om å være annerledes, for ingen er like og det er det ikke meningen at vi skal være heller. Så lenge du i bunn og grunn har det bra med deg selv, er nok alt som det skal være.