krangling og atter krangling

[Gjest Gjest]

Min mann og jeg krangler nokså ofte. Vi er stae begge to og gir oss ikke så lett. Nå er jeg gravid og jeg har nok ikke vært bare enkel å ha med å gjøre i den siste tiden. Jeg reagerer fortere og tåler mindre. Jeg har forsøkt å unnskyldt meg for dette og det virker som jeg får litt forståelse for det, men det er glemt i neste sekund. Samtidig syns jeg min mann også blir fortere irritert om dagen, uten at jeg helt får tak i hva som er grunnen til det.

Jeg kan ikke unnskylde hverken den ene eller den andre når det gjelder å havne i disse kranglene som vi gjør. Jeg oppfatter det sånn at vi ofte tolker ting forskjellig, vi er tross alt mann og kvinne, og noen ganger hører jeg ting annerledes enn hva han gjør og omvendt.

For meg er ikke hovedproblemet at vi krangler, men at det hver gang blir dratt så utrolig langt. Vi sier stygge ting til hverandre og den ene skal bestandig overgå den andre. Tilslutt ender det ofte med at han tar av seg ringen og gjør det slutt.

Egentlig så stoler jeg på at dette er noe han bare sier i sinne og egentlig ikke mener, samtidig gjør det meg også veldig usikker om dagen.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men akkurat nå sitter jeg på soverommet fordi han nettopp sa at hans høyeste ønske var at jeg gikk fra han.

Jeg prøver å ikke legge for mye i det, men nå har jeg hørt dette så ofte at jeg lurer på om følelsene faktisk begynner å bli borte.

Han sier hver gang i ettertid at dette er et resultat av hva jeg sa rett før, el fordi jeg ikke ville høre på han el noe.

Samtidig mener han at jeg hele tiden forsøker å innta en offerrolle og dersom jeg gråter, mener han at jeg bare tuter for å "skape" meg.

Jeg er overhodet ikke uskyldig i alt dette, jeg har en like stor medvirkende årsak til at vi krangler, og også større årsak etter hans mening da...

Jeg vet han er redd for å bli alenefar igjen, siden han har barn fra før. Men noen ganger er jeg redd dette er hovedgrunn til at vi er sammen.

Han sier han elsker meg på gode dager, men jeg merker at det har blitt vanskeligere å tro på det i det siste.

Vi har snakket litt om det, og han påstår da at dette er bare noe som dukker opp i sinte øyeblikk. Samtidig vet jeg også han mener at den dagen man ikke tåler noe særlig av partneren lengre, så handler dette om at følelsene ikke er så sterke lengre.

Jeg har ikke lyst å dra, men jeg vet ikke lengre om det er dette han vil. Jeg vil jo ikke være sammen med han bare pga at han ikke ønsker å være alenefar heller.

Jeg vil aldri ta en forhastet beslutning midt oppi en krangel, som nå. Men jeg er så utrolig lei av å høre at han ikke tåler trynet mitt, at han ønsker jeg hadde flyttet osv osv.. Jeg vil han skal være der like mye når vi krangler, og føle meg 100% sikker på at det er det han vil.

samtidig blir jeg usikker på meg selv. Er jeg så grusom som han sier og med andre ord ikke kan forvente noe annet fra hans side??

(Det hjalp litt på humøret å få skrevet dette faktisk:)

[Gjest spaggetti]

Og hvem er det som starter kranglene da ?

[Gjest ts]

Og hvem er det som starter kranglene da ?

Noen ganger begge, noen ganger han, noen ganger meg. Noen ganger mener han det er meg og noen ganger mener jeg det er han.. Derfor syns jeg ikke det har vært så viktig. da jeg mener vi er nokså dårlige der begge to.

Men jeg er ganske sikker på at han mener det stort sett er meg.

[Gjest Gjest_spagetti_*]

Noen ganger begge, noen ganger han, noen ganger meg. Noen ganger mener han det er meg og noen ganger mener jeg det er han.. Derfor syns jeg ikke det har vært så viktig. da jeg mener vi er nokså dårlige der begge to.

Men jeg er ganske sikker på at han mener det stort sett er meg.

Spørsmålet er da om du selv er typen som mener at krangling er en livsnødvendighet?. JEg mener selv at forhold med mye krangling er ikke noe utgangspunkt og begge parter må skjerpe seg og jobbe med sinnet sitt.

Det er vel kanskje på tide å sette seg ned med ham og ha en rolig diskusjon om dette. Dvs at du MÅ beherske deg og prøve å deale med ham og få hans synspunkt på ting. Dvs sette dere ned som to uavhengige parter over et forhandlingsbord og trekke opp noen grenser som det skal jobbes med....

Klarer du og han ikke å oppføre seg som tenkende mennesker er det vel på tide å avslutte elendigheten og gå videre (Hvis du ikke mener at krangel er en livsnødvendighet da).

[Trine_]

Dere burde ordne opp før ungen kommer.

Enten dere går fra hverandre eller ikke.

Hvis dere bare krangler, er ikke det bra for ungen(e)

*lykke til*

[Gjest Illiya]

Dette er nok en uholdbar situasjon for dere begge. Men nå er det DU som tar opp dette inne på et forum, og da bør DU ta tak i situasjonen først.

Det du gir, det får du tilbake. Hvis du greier å være den rolige i kranglene, vil han også være roligere. Hvis du greier å la være å starte krangler, vil det bli færre krangler.

Hvis du prøver å gjøre hverdagen bedre for begge ved å jobbe for lengre lunte (til tross for at du er gravid), vil han ønske å fortsette med deg i stedet for å ville at dere skal gå fra hverandre.

En må ta det første steget, og det kan godt være deg:)