Er det greit for henne å si det til meg om min mann? (langt)

[Gjest Fornærmet og skuffet]

Jeg og min venninne hadde en liten episode her, hvor jeg gjorde noe som såret henne dypt. Jeg gjorde det overhodet ikke med hensikt for å såre henne. Det jeg gjorde var å fortelle min mann noe om henne, som hun syntes ikke var på sin plass for meg å fortelle videre. Jeg innrømte at jeg gjorde en grov feilvurdering og ba henne om unnskyldning, og håpet at hun så at vi to nok hadde ulik syn på hvor grensene går for hva man kan si til sin ektefelle. Det sa hun at hun gjorde, men hun mer eller mindre anklaget meg for å være en dårlig venninne, noe som gjorde meg veldig trist og lei meg, da det jeg gjorde ikke var ondt ment, bare en megablemme.

Mannen min syntes det var synd å se at jeg hadde det så vondt, så han sendte min venninne en melding (uten at jeg visste om det) for å fortelle henne at jeg tok dette svært tungt. Hun ringer meg da opp, og beklager om hun har såret meg, og jeg beklager at jeg såret henne, og vi ordner opp og blir venner igjen. Så sier hun til meg: "men han derre mannen din, han klarer jeg ikke lenger". Dette mottar jeg med sjokk og fortvilelse, og spør hva han har gjort. Og hun mener han har blandet seg altfor mye i det som var en "venninnesak", og at fra nå av, så er det vi to som er venninner, og han får holde seg utenfor vårt forhold. Hun sier at han er barnslig som sender melding og ikke ringer henne for å fortelle henne om hvordan jeg tok hele krangelen vår.

Jeg merker at min lojalitet blir splittet. Jeg synes IKKE det er greit at noen sier til meg at "jeg liker ikke mannen din"...Jeg blir fornærmet og skuffet. Helt greit om noen ikke liker ham, men da holder man det for seg selv, eller hva? Jeg synes det er ufint og uhørt å si slikt, men det gjør tydeligvis ikke min venninne. Hva synes dere? Er det greit å si sånt om en venninnes mann?

[Gjest Gjest_jadda_*]

I dette tilfellet har det nok mer med hva slags setting hun sa det i. Du har fortalt noe om henne til din mann, noe hun følte var et overtramp. Dere skværer opp og i tillegg sender din mann henne en melding om at du hadde det vondt pga. denne episoden. Hun følte da at din mann ble enda mer involvert og reager i samtalen med deg med å komme i forsvar og sier at hun ikke liker mannen din lenger.

Sannsynligvis mener hun det ikke så bokstavelig, men hun føler seg dolket i ryggen og at han vet ting om henne som gjør at hun ikke vil klare å omgås han naturlig lenger.

At man ikke bestandig liker venninners ektemenn eller kjærester kan nok skje. Jeg sier derimot ingenting om det til mine venninner, for det er ikke jeg som har valgt mannen og jeg må godta deres valg.

I dette tilfellet tror jeg heller det ble sagt i øyeblikkets hete pga. skuffelsen over brutt tillit.

[Antagonist]

Jeg synes hun overreagerte i utgangspunktet; du har jo beklaget at du sa det videre.

Når det er sagt, var det kanskje litt feil at din mann skulle ringe henne og "ordne opp" når det var han som tydeligvis var del av problemet, i og med at hun tok det så ille opp at du hadde fortalt ham det hun hadde sagt til deg i fortrolighet. På den måten skjønner jeg jo at hun reagerte, selv om hun virker litt i overkant hårsår når man tar alt du har skrevet i betraktning.

[Rosalie]

Jeg kunne nok også ha gjort det etter en slik situasjon. Og jeg må jo si at jeg hadde garantert reagert dersom mannen til venninna mi blandet seg enda mer etter at man egentlig er ferdige med saken.

[Pokahonta]

Drop a friend.

Slik får man IKKE lov til å prate om mannen din. Hun kan tenke hva hun vil, men å si slik..

Hun høres ikke ut som noe spesielt god venninne heller, som er nærtagen og klarer å få deg til å bli så deppa over noe som ikke var noe BIG DEAL.

Hun høres manipulerende ut...

Trenger du henne da?? Jeg hadde sakte men sikkert kuttet henne ut.

[Heritære]

Synes også at hun overreagerer og personlig så hadde jeg heller satt pris på at mannen til min venninne hadde vist henne så stor omsorg at han hadde "blandet" seg inn og fortalt meg om hvor trist og lei seg hun var. Dette ville jo bare ha gitt meg større forståelse for at hun virkelig angret det hun hadde sagt. Jeg ville heller aldri sagt til min venninne at jeg ikke "klarer mer" av hennes ektemann/samboer. Det er da ikke han jeg er venn med og jeg må jo ikke nødvendigvis omgås han. At min venninne har valgt han er hennes valg og så fremt han ikke er fysisk eller psykisk slem mot henne så har jeg ikke noe med hva hun har som kriterier i sine valg av menn likeså vica versa.

Endret 23. januar 2009 av Heritære

[space]

Jeg og min venninne hadde en liten episode her, hvor jeg gjorde noe som såret henne dypt. Jeg gjorde det overhodet ikke med hensikt for å såre henne. Det jeg gjorde var å fortelle min mann noe om henne, som hun syntes ikke var på sin plass for meg å fortelle videre. Jeg innrømte at jeg gjorde en grov feilvurdering og ba henne om unnskyldning, og håpet at hun så at vi to nok hadde ulik syn på hvor grensene går for hva man kan si til sin ektefelle. Det sa hun at hun gjorde, men hun mer eller mindre anklaget meg for å være en dårlig venninne, noe som gjorde meg veldig trist og lei meg, da det jeg gjorde ikke var ondt ment, bare en megablemme.

Du sier jo selv at det var feil av deg å fortelle din mann det du gjorde. venninnen din synes (ufra reaksjon hennes) at det var noe han ikke skulle vite. Så da føler hun seg kanskje ikke bekvem i nærheten av han lenger.

At hun anklaget deg for å være en dårlig venninne er noe som sikkert hadde gått over etter litt, gjorde det helt sikkert ikke bedre av at mannen sende henne en mld.

I mange tilfeller bør en tenke etter og forstå hva en skal fortelle om venninner til mannen, og omvendt. Ikke bare hvilken grenser en har selv.

Så ja, jeg kan faktisk forstå venninnen din litt. Og det er kanskje bare et spørsmål om tid. Du sier selv at venninnen din ble dypr såret, da tar det litt tid å komme over det.

[Gjest Pest]

Jeg har ei eksvenninne som måtte fortelle alt til samboeren sin. Jeg ble faktisk lei, og sluttet å fortelle henne ting som jeg ikke ville at "alle" skulle vite.

Så jeg forstår vennen din. Og om hun mener at hun er lei av at han blander seg, så må du evalure hvem som er i venneforholdet deres, om du vil at mannen din skal være en del av venneforholdene dine så får du holde deg til de vennene som vil at han skal være involvert.

[Shaz]

Du har innrømmet at du begikk en, sitat: megablemme !

Din venninne er fra før av svært ukomfortabel og sint over at du har fortalt dette til din mann, og han blander seg i tillegg inn ved å sende henne sms om saken.

Det er da ikke så rart at hun reagerer på dette, da blir han plutselig enda mer innblandet i det hele.

Han gjorde det selvfølgelig i beste mening, men det slo nok helt feil ut i denne sammenhengen.

[Gjest garfe]

Enig med din venninne. Du burde hatt vett nok til å holde ham ute av sakene deres i første omgang. Når han da ikke engang har vett nok til å ligge unna så skjønner jeg henne godt. Han hadde ikke trengt å leke advokat for deg. Jeg hadde blitt mektig fornærma sjøl og ikke stolt på deg mer.

[Gjest Gjest]

Enig med din venninne. Du burde hatt vett nok til å holde ham ute av sakene deres i første omgang. Når han da ikke engang har vett nok til å ligge unna så skjønner jeg henne godt. Han hadde ikke trengt å leke advokat for deg. Jeg hadde blitt mektig fornærma sjøl og ikke stolt på deg mer.

En litt rar situasjon syns jeg. Hun må da vite at du også har behov for å tømme tanken litt. Det handler jo om å dele erfaringskunnskap. Kanskje du ikke burde si det, men en har vel lov "å drite på draget" avogtil?

Går sikkert over bare hun får litt tid på seg.

[Gjest Gjest]

Her har både du og mannen din tråkket godt i salaten, så du har absolutt ingen grunn til å bli fornærmet. Kom deg ut av offerrollen.

[Gjest Gjest]

Jeg og min venninne hadde en liten episode her, hvor jeg gjorde noe som såret henne dypt. Jeg gjorde det overhodet ikke med hensikt for å såre henne. Det jeg gjorde var å fortelle min mann noe om henne, som hun syntes ikke var på sin plass for meg å fortelle videre. Jeg innrømte at jeg gjorde en grov feilvurdering og ba henne om unnskyldning, og håpet at hun så at vi to nok hadde ulik syn på hvor grensene går for hva man kan si til sin ektefelle. Det sa hun at hun gjorde, men hun mer eller mindre anklaget meg for å være en dårlig venninne, noe som gjorde meg veldig trist og lei meg, da det jeg gjorde ikke var ondt ment, bare en megablemme.

Mannen min syntes det var synd å se at jeg hadde det så vondt, så han sendte min venninne en melding (uten at jeg visste om det) for å fortelle henne at jeg tok dette svært tungt. Hun ringer meg da opp, og beklager om hun har såret meg, og jeg beklager at jeg såret henne, og vi ordner opp og blir venner igjen. Så sier hun til meg: "men han derre mannen din, han klarer jeg ikke lenger". Dette mottar jeg med sjokk og fortvilelse, og spør hva han har gjort. Og hun mener han har blandet seg altfor mye i det som var en "venninnesak", og at fra nå av, så er det vi to som er venninner, og han får holde seg utenfor vårt forhold. Hun sier at han er barnslig som sender melding og ikke ringer henne for å fortelle henne om hvordan jeg tok hele krangelen vår.

Jeg merker at min lojalitet blir splittet. Jeg synes IKKE det er greit at noen sier til meg at "jeg liker ikke mannen din"...Jeg blir fornærmet og skuffet. Helt greit om noen ikke liker ham, men da holder man det for seg selv, eller hva? Jeg synes det er ufint og uhørt å si slikt, men det gjør tydeligvis ikke min venninne. Hva synes dere? Er det greit å si sånt om en venninnes mann?

Forstår venninnen din veldig godt:

Selvom du har behov for å dele ting med din mann, så skal man være litt påpasselig med hva man deler, spes om det dreier seg om (nære) venners problemer/issues.

At din venninne føler seg såpass tråkket på at hun anklager deg for å være en dårlig venninne, er litt hennes problem, men sånt kan ta tid å lege.

Men gu' bedre for en dottete mann du har da! Hadde jeg hatt en krangel med en venninne, som i store trekk dreide seg om at jeg hadde vansker med at mannen hennes hadde fått vite/diskutert ting om meg jeg ikke ville at han skulle vite, så må jeg si jeg virkelig hadde flydd i været hadde jeg fått en sms fra denne fjotten. Det er da vitterlig grenser for hvor mye man skal engasjere seg i hverandres "privatliv"!

Og det er heller ikke sikkert at venninnen din i bunn og grunn likte mannen din sånn kjeeeempegodt heller. Så derfor reagerte hun som hun gjorde... Og derfor syntes hun kanskje det var på sin plass å få sagt skikkelig ifra også...

Jeg synes ikke du har noe som helst grunn til å være fornærmet. Det er du og din mann som har bæsja grundig på pinnen; du ved å skvaldre om henne til mannen din, og han ved å trenge seg inn på deres konflikt på en utrolig umoden (sms?!?), ufin og frekk måte.

Jeg hadde nok heller ikke fiksa en slik variant av hankjønnet, og jeg hadde garantert sagt det omtrent på samme måten som din venninne. Sånt må man tåle når man driter seg ut.

[Gjest Langsyne]

Jeg og min venninne hadde en liten episode her, hvor jeg gjorde noe som såret henne dypt. Det jeg gjorde var å fortelle min mann noe om henne, som hun syntes ikke var på sin plass for meg å fortelle videre. Jeg innrømte at jeg gjorde en grov feilvurdering og ba henne om unnskyldning, og håpet at hun så at vi to nok hadde ulik syn på hvor grensene går for hva man kan si til sin ektefelle. Det sa hun at hun gjorde, men hun mer eller mindre anklaget meg for å være en dårlig venninne, noe som gjorde meg veldig trist og lei meg, da det jeg gjorde ikke var ondt ment, bare en megablemme.

Mannen min syntes det var synd å se at jeg hadde det så vondt, så han sendte min venninne en melding (uten at jeg visste om det) for å fortelle henne at jeg tok dette svært tungt. Hun ringer meg da opp, og beklager om hun har såret meg, og jeg beklager at jeg såret henne, og vi ordner opp og blir venner igjen. Så sier hun til meg: "men han derre mannen din, han klarer jeg ikke lenger". Dette mottar jeg med sjokk og fortvilelse, og spør hva han har gjort. Og hun mener han har blandet seg altfor mye i det som var en "venninnesak", og at fra nå av, så er det vi to som er venninner, og han får holde seg utenfor vårt forhold. Hun sier at han er barnslig som sender melding og ikke ringer henne for å fortelle henne om hvordan jeg tok hele krangelen vår.

Jeg merker at min lojalitet blir splittet. Jeg synes IKKE det er greit at noen sier til meg at "jeg liker ikke mannen din"...Jeg blir fornærmet og skuffet. Helt greit om noen ikke liker ham, men da holder man det for seg selv, eller hva? Jeg synes det er ufint og uhørt å si slikt, men det gjør tydeligvis ikke min venninne. Hva synes dere? Er det greit å si sånt om en venninnes mann?

Det må gå ann for en venninne å fortelle meg ting som kan bli imellom oss, selvom jeg har samboer/kjæreste eller er gift, og at det blir i mellom oss uten at jeg forteller det til han. Det er bare å bite til seg tungen av og til.

Og, jeg ville kanskje ha sagt unnskyld for at jeg hadde fortalt, og at hun kanskje ikke burde la det gå ut over hans innblanding, men at det var "jeg" som hadde innblanda han inn i dette.

Endret 23. januar 2009 av Langsyne

[Gjest Gjeste Blondie65]

Jeg synes du er umoden trådstarter og mannen din enda verre. Du forteller videre ting sagt i fortrolighet og går helt i kjelleren når venninnen din setter deg på plass. Når så mannen din ser at du er lei deg (i kjelleren) for din dumhet, ja da kroner han verket med å blande seg ytterligere. Hva slags ufølsomme mennesker er dere to egentlig? Skjønner dere ikke noe noen av dere?

Nå vet ikke jeg hva du fortalte men jeg tviler på om jeg hadde syntes det var direkte festlig dersom min venninnes mann hadde sendt meg sms hvor han fortalte at hun var lei seg pga samtalen vi hadde om mitt underliv eller hva det nå enn var. Ser du dette i det hele tatt? Det spiller faktisk liten rolle om det var underliv eller hælen som knakk på favorittskoen - poenget er at du fortalte det til en som ikke var betrodd denne opplysningen og som tydelig viser med sin videre adferd at dette har han ikke skjønt. Ikke du heller tydeligvis.

[Gjest Gjest]

personlig så hadde jeg heller satt pris på at mannen til min venninne hadde vist henne så stor omsorg at han hadde "blandet" seg inn og fortalt meg om hvor trist og lei seg hun var. Dette ville jo bare ha gitt meg større forståelse for at hun virkelig angret det hun hadde sagt.

Det hadde jeg også syntes!

Han var jo ufrivillig med i problemet, så selvfølgelig ville han prøve å ordne til når han ser hvor lei seg og fastlåst partneren syntes det hele var. Og det var jo på grunnlag av hans SMS at de ble venner igjen.

Det var du, ts, som gjorde feilen, det innrømte du, bad om unnskyldning og den ble godtatt. Han har gjort INGEN feil, så hvorfor hun skal ikke orke han, det skjønner jeg overhodet ikke. :klø:

Uansett så skulle en samboer/kjærest/ektemann til en venninne ha gjort særdeles grove ting (vold, voldtekt, annen kriminell atferd, grov manipulering osv) om jeg skulle ha ytret til min venninne at jeg ikke orket å ha noe med han å gjøre.

[Ethereal]

Jeg syns mest at det barnslig av henne å si sånt om mannen din, for han sendte henne vel melding for å prøve å hjelpe, IKKE blande seg.

[Jade]

men han derre mannen din, han klarer jeg ikke lenger

For meg virker det som om det ligger mer bak. Men det er ren gjetting fra min side (selvsagt). Hvordan fant hun ut at du hadde sagt den hemmeligheten videre til mannen din? Har han kontaktet henne for andre ting? Lagt seg oppi ting han ikke har noe med? Var den veldig personlig den hemmeligheten? Kommenterte han den ovenfor henne?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Trådstarter her. Takk for svar, og både konstruktiv og ikke fullt så konstruktiv kritikk.

For meg virker det som om det ligger mer bak. Men det er ren gjetting fra min side (selvsagt). Hvordan fant hun ut at du hadde sagt den hemmeligheten videre til mannen din? Har han kontaktet henne for andre ting? Lagt seg oppi ting han ikke har noe med? Var den veldig personlig den hemmeligheten? Kommenterte han den ovenfor henne?

Det jeg røpte for mannen min var noe min venninne følte var et stort overtramp. Selv må jeg innrømme at jeg ikke ser den helt store krisen i at jeg sa det jeg sa til mannen min, men jeg respekterer at hun føler det, og har som sagt bedt om unnskyldning for det jeg gjorde. Hadde situasjonen vært omvendt, og hun hadde sagt det samme om meg til sin mann, så hadde jeg ikke brydd meg det fnugg, men vi er alle forskjellige.

Hun fant ut at jeg hadde sagt det til han fordi hun spurte meg rett ut om jeg hadde gjort det. Og jeg svart som sant er, at ja, det har jeg (jeg så jo ikke noe galt i det). Da så jeg med én gang at hun reagerte negativt på det. Før hele denne episoden har hun gitt uttrykk for at hun liker mannen min, og har hele tiden vært veldig interessert i at hun og hennes mann og jeg og min mann skal ha mye kontakt med middager, kino osv. Så tonen har vært god hele veien med oss alle 4, så jeg ble ganske så sjokkert da hun kom med kommentaren...

[Blåbæret]

Jeg har vert i en lignende situasjon.

Jeg snakker med samboeren min om det aller meste, og nevte noe for han som en venninde hadde sakt til meg.

Det ble full krise. Hun sa også da at hun ikke likte samboeren min mere: Noe jeg ikke forstår, for han hadde jo ikke gjort noe galt.

Dette er ca 1 år siden og etter det har vennskapet vårt dabbet sakte men sikert av.

Hun har enda ikke tatt til bake det hun sa og vil ikke være med meg når samboeren min er hjemme. Derfor har vi vert veldig lite med hverandre, siden han ofte er hjemme etter arbeidstid.

Jeg reiste ofte til henne i begynnelsen for å prøve vise at jeg ønsker å være venninden hennes, men det ble bare slitsomt.

Nå sier jeg ikke at det kommer til å bli sånn for dere. Jeg håper virkelig at du klarer å ordne opp med venninden din i dette og at det bare var noe som ble sakt i irritasjon.

Jeg har ikke noen hjelpende ord, men du er ikke alene om en slik opplevelse

til deg. En slik situasjon kan være veldig vanskelig.