Hvordan forholder du deg til..

[Gjest Gjest]

Hvordan forholder du deg til bekjente/"venner" som kun tar kontakt når de trenger en tjeneste? I mitt tilfelle: En dame jeg kjenner tar kun kontakt med meg når hun har spørsmål om jeg kan stille opp for å gjøre en tjeneste (fikse håret hennes/barnas, fikse pc etc). Jeg har pleid å droppe innom på vanlige besøk (etter at jeg har sendt sms på forhånd for å høre om det har passet) på mitt initiativ. Det siste året har hun vært på besøk hos meg to ganger; den ene gangen var de invitert, den andre gangen tok hun med seg datteren som hadde kranglet med faren sin hvorpå mor ville at JEG skulle ringe til far og snakke ham til fornuft?! Dette var en vanlig far/datter-krangel. Mor og far er skilt.

Hvordan forholder dere til denne type mennesker? Stiller dere opp?

Jeg har begynt å føle meg utnyttet og begrenser kontakten. Og sier oftere "nei, det passer ikke" når jeg får spørsmål om jeg kan gjøre ditt og datt. Jeg er liksom bare verdt å kontakte når jeg trengs..

[Gjest Gjest]

Om jeg føler at de kun ser på meg som en gratis barnevakt/privatlærer/vaktmester, og ikke er interessert i meg som person, så trekker jeg meg unna. Det er utnytting.

Det er greit med dem som er helt ærlige og spør om hjelp uten å prøve å late som om vi er venner, og som yter noe tilbake.

De jeg IKKE liker er dem som overser meg og driter meg helt til de trenger en tjeneste. Da er vi plutselig bestiser, og de smisker og er såååå blide og spør om hvordan det går og det er sååå lenge siden sist osv.

Jeg spyr av falskhet.

Om du føler deg utnyttet, og at hun kun ser på deg som en gratis hjelper, så si nei når hun spør deg noe, og ikke oppsøk henne.

[Gjest Bare innom]

Hvordan forholder du deg til bekjente/"venner" som kun tar kontakt når de trenger en tjeneste? I mitt tilfelle: En dame jeg kjenner tar kun kontakt med meg når hun har spørsmål om jeg kan stille opp for å gjøre en tjeneste (fikse håret hennes/barnas, fikse pc etc). Jeg har pleid å droppe innom på vanlige besøk (etter at jeg har sendt sms på forhånd for å høre om det har passet) på mitt initiativ. Det siste året har hun vært på besøk hos meg to ganger; den ene gangen var de invitert, den andre gangen tok hun med seg datteren som hadde kranglet med faren sin hvorpå mor ville at JEG skulle ringe til far og snakke ham til fornuft?! Dette var en vanlig far/datter-krangel. Mor og far er skilt.

Hvordan forholder dere til denne type mennesker? Stiller dere opp?

Jeg har begynt å føle meg utnyttet og begrenser kontakten. Og sier oftere "nei, det passer ikke" når jeg får spørsmål om jeg kan gjøre ditt og datt. Jeg er liksom bare verdt å kontakte når jeg trengs..

Jeg har et par slike "venner", og stiller opp med det jeg kan stille opp med når de spør, og så ofrer jeg dem ikke en tanke i mellomtiden.

Jeg har hverken krefter eller ork til å engasjere meg så mye med slike mennesker, hverken på den ene eller andre måten (skuffelse, irritasjon, såret eller lignende).

Jeg har skjønt hva de er ute etter, og forholder meg til det.

[MissStiles]

Jeg har også noen sånne venner. Jeg gidder ikke stille opp for dem like mye som jeg stiller opp for de andre vennene mine. For meg så handler det om å gi og få på samme måte.

[Gjest Gjest]

TS her.. Hvordan tålererer disse "vennene" å få et nei når dere blir spurt om noe? Er det sure miner eller helt ok?

[Gjest Infralove]

Ignorera dei til dei sluttar å plage meg. Men eg har som regel ikkje blitt venner med slike folk i det heile tatt. Når eg ikkje respektera nokon, så er eg heilt likegyldig til korleis dei føler seg eller kva dei meina om meg. Dess meir dei masar, dess mindre respektera eg dei. Sikkert kynisk av meg, men slik er det nå.

[Jade]

Slike som f.eks. spør i tide og utide om barnevakt og å få låne penger. Bare si nei. Ikke gidd å begrunne det engang. Etterhvert gidder de ikke spørre lengre.

[Gjest Gjest]

Nei, sånne folk har jeg ikke bruk for. Heldigvis har samboeren min skjønt at han ikke heller må si ja hver gang folk ringer og spør om noe. Han har blitt skuffa av noen mennesker som bare ringer når de trenger noe.

[Gjest Naria]

Jeg har en bror som er slik jeg. Jeg synes det er så trist. Det skjer ALDRI at han ringer eller sender SMS bare for å høre hvordan det går med meg. Han inviterer meg heller aldri på besøk, hvis det ikke er for at jeg skal sitte barnevakt. Da sier han ofte at jeg kan komme litt tidlgere.

Han hadde ikke en gang "tid" til å invitere meg til barnedåpen til sitt yngste barn. Han regnet med at mamma fortalte meg når det var?! Synes dette er veldig trist. Og har gitt opp å prøve å opprettholde et forhold til han. Merker også at jeg er lite villig til å stille opp når han trenger meg.

Og vi som hadde et så fint forhold.

[Alice Ayres]

Jeg gir så lenge det føles greit for meg. Hvis det begynner å irritere meg eller gjør meg stresset, gir jeg ikke. Jeg gidder ikke å konfrontere disse menneskene, bare trekker meg stille unna - litt feigt kanskje - men nå er disse mennesken sjelden folk som står meg nært, så jeg bare unngår å ta telefonen eller returnere oppringninger.

[Gjest strykebrett]

Jeg syns du burde si det til henne akkurat som det er jeg. Si at du har ikke noe lyst til å gjøre henne den tjenesten (neste gang hun spør) fordi hun aldri ringer hvis det ikke er noe hun vil ha av deg. Kan godt hende hun ikke er helt klar over det selv en gang, like greit at hun får høre det.

[nessi]

Jeg hadde vondt for å si nei til slike mennesker før, men det er det slutt på. Jeg har funnet ut at jeg har nok gode venner, så jeg har rett og slett "silt" ut de jeg følte brukte meg når det passet dem.

Det frekkeste jeg har vært borti var ei venninne jeg ikke hadde pratet med på 1.5 år (vi var venner bare et par år) som plutselig sender sms om at det er dugnad i det nye huset til hennen og samboeren den helgen. Fint hvis vi (jeg og mannen min, som hun så vidt har møtt) kan kontakte samboeren henne for å høre hva slags verktøy og utstyr vi skal ha med oss. Jeg kan love deg at den sms'n svarte jeg aldri på, og jeg har ikke kontaktet henne siden.

[Pest]

Jeg har kuttet dem ut og bruker heller energien min på meg selv. Har det mye bedre slik.

[Veronica88]

Som flere sier: Noen av oss har lært på den harde måten at å gjøre det alle rundt deg vil, og gjøre alle fornøyde, krever så mye energi i lengden at det er verdt å ta et par oppgjør her og der!

Sånne venner er vekk fra livet mitt. Jeg synes også det er feil å kalle folk "venner", når man aldri ser dem privat. "Vennegjeng" er en ting, for da er det gjerne både venner og venners venner, og alle er nødvendigvis ikke "dine" venner. Så å være i en vennegjeng med noen og være venn med noen skiller jeg litt på.

Dessverre så ser enten ikke sånne "venner" som bare utnytter noen, dette selv, og blir enten triste og såret, eller fornærmet over å ha blitt "avslørt" som en slik "venn". Og nekter så klart alt.

Jeg hadde en nær bestevenn, som jeg var mye med og vi visste alt om hverandre (en gutt forresten!). Var mer som søsken enn venner igrunn. Men så flytta jeg, og det ble plutselig vanskelig å gidde å ta kontakt med meg på eget iniativ?? Så plutselig ringte han, var vel 3-4 måneder siden sist jeg hadde prata med ham, han skulle til en større by i nærheten her, og "ville besøke meg i samme slengen så slapp han også å stresse med å reise hjem samme dag".

Greit nok, jeg sa nå ja der og da, men så tenkte jeg på det. Skal jeg invitere enn "ex-venn", jeg knapt ser lengre, knapt hører fra, for 1-2 netter hos meg og min samboer (som aldri har møtt ham)? Så jeg tok den feige veien, jeg skyldte på vi var begge blitt syke da det nærmet seg. Han skulle jo uansett reise for en privat ting, så han må jo nesten regne med at sånt skjer. Jeg er ikke et hotell som garantert har rom.

Men han tok et hint.. jeg vet han har slettet meg fra msn (ja man kan sjekke dette selv uten tvilsomme nettsider). Så han skjønte vel at det hjemmet som alltid har vært åpent for ham, (Han var velkommen til alle døgnets tider når jeg bodde hos min far), nå hadde stengt.. Jeg vil

Jeg har "heldigvis" flyttet langt unna der jeg vokste opp og der de fleste sånne dårlige venner (og slektninger) har holdt til. Så for meg var det lett å bare "ikke svare, ikke ringe selv". Feigt ja, men enkelt. De bør jo etterhvert skjønne at jeg vet hva de vil!

Vær sterk og si/lyv at du har andre ting å gjøre den helga. Om du ikke orker å lyve, ALLE har noe å gjøre i helga, om det så bare er å sitte hjemme. Så si det. "Jeg har noe annet å gjøre så jeg rekker ikke denne helga" og prøv å ikke ha tid før langt fram i tid. Om ting hørtes ut som det hastet, f eks barnepass, vel da er du opptatt til dagen etter dette må skje. Sånn tilfeldigvis.

Er du frekk, så tar du "jeg har allerede sagt ja til barnepass den kvelden for en nærmere venn, så jeg må nesten prioritere henne over deg, siden vi ikke er så nære venner". Om hun vil vite hva du mener med "nærmere venn", vel vær ærlig! "Hun møter meg ofte, vi går og shopper sammen, går på kafe osv, og passer hverandres barn jevnlig, det er det jeg mener med en nærmere venn".

Er du heldig, så tar disse "tjeneste"-telefonene slutt. Så føler du ikke at du får noe for disse tjenestene, eller gidder å gjøre dem mer, så tål at folk blir litt sure. De er ikke sure på DEG, de er sure på at de ikke har noen å utnytte mer. Tenk sånn. DU har ikke gjort noe galt, du har bare sagt stopp.

[Gjest Gjest]

Hadde og ei slik venninde engang.

Vi var mye sammen i noen år pga at barna våre var gjenvgammle og ofte på besøk til hverandre.

Men etter at barna ble større ble det mindre besøk.

Dvs. Jeg gikk til henne,men hun hadde skjeldent tid til å komme til meg. (bodde ikke så langt unna hverandre)

Det var kun da hun trengte barnepass at hun var innom her med guttene og forsvant selv. Og ble som regel borte mye lengre en hun hadde avtalt på forhånd. Ofte 3-4 t. De var ganske ville gutter så det var rimelig slitsomt sammen med våre to så 5-6 timer. (følte meg som en gratis barnevakt)

Hun SA jeg bare skulle si fra når jeg trengte barnevakt.. Og jo jeg spurte mange gang, men hun hadde aldri tid.

Jeg fortsatte i mange år å "la meg bli utnyttet". Var kun jeg som ringte for en vanlig prat (uten at jeg ba om hjelp fra henne) og gikk på besøk.

Var ikke før jeg en episode engang barna våre var ute å lekte. Det begynnte å regne. Siden mine jenter ønsket å være ute i regnet tok jeg de bare inn å fikk på de varmere tøy + regntøy. De var vel ute en 4-5 timer mener jeg. Mine sier i fra om de blir kald og våt og kommer inn.

Like etter at mine jenter var kommet inn fikk jeg en meget sinna mor på døra. Viste seg at hennes gutter hadde vært alene hjemme. Hun hadde bare tatt for gitt at jeg passet på de uten å spørre meg. Og jeg fikk kjeft så det holdt for at barna hennes var gjennomvåte og iskalde etter så mange timer ute ???

Ante jo ikke at barna var alene hjemme og de hadde ikke sagt noe til meg eller spurt å komme inn her. Men jeg synes nå synd på de små da..

Etter det ble det rimelig annstrengt kontakt kan en vel si.

(Men hun spurte faktisk om barnepass for en helg 1\2 år etterpå,, da sa jeg nei)

Vi flyttet noen år senere og jeg har ikke hørt fra henne siden.

[Gjest Gjest_Bambi_*]

(.......)

Er du frekk, så tar du "jeg har allerede sagt ja til (.....) den kvelden for en nærmere venn, så jeg må nesten prioritere henne over deg, siden vi ikke er så nære venner".

De er ikke sure på DEG, de er sure på at de ikke har noen å utnytte mer. Tenk sånn. DU har ikke gjort noe galt, du har bare sagt stopp.

Elsker svaret ditt! Skal jammen meg huske på å bruke den setningen neste gang jeg hører fra disse såkalte"vennene" mine.