slå opp eller ikke?

[Gjest Gjest_Anonym_*]

huff..nå må jeg bare få blåst ut alle tankene mine,og forhåpentligvis få litt gode råd. Jeg og samboeren har vært kjærester i to år nå. vi er begge 20 år. I løpet av disse to årene har vi skaffet oss to hunder, som nesten har blitt barna våre,hehe:) Problemet er at jeg vet ikke hva jeg føler for han lenger. Jeg klarer ikke å sortere ut tankene mine. Vi har hatt problemer med økonimien vår helt siden vi møttes, mye pga at jeg plages med rygg og kropp, og har enda ikke fått noe skikkelig behandling av nav, og dermed måttet prøve masse yrker på egenhånd, som har resultert i at jeg har måttet slutte..

Dette er på en måte grunnproblemet, men samtidig så krangler vi utrolig masse. Og det er nesten bare småting og bagateller, sånn som hvem som skal gjøre ditt og datt i huset, eller hvem skal gå ut med hundene osv..Jeg føler virkelig at jeg er den som prøver å holde krangelen på et rolig nivå, uten at jeg skal være så mye bedre enn han. Men han er den som roper og kjefter på meg. Det skjer mange ganger at han kaller meg for en tosk, eller at han sier "nå må du begynne å oppføre deg som om at du er voksen og ikke som en baby!". Når jeg får høre alle disse ordene så kjenner jeg at jeg føler meg nedverdiget. Det må da gå an å kunne snakke sammen på en normal måte! Vi har levd sånn nå i 2 år, det siste har vært verst da jeg ikke brydde meg så veldig før. Men nå har jeg begynt å tvile på om det finnes forhold der man virkelig har respekt for hverandre. Hvis jeg flytter ut, for det er hans leilighet,så står jeg på bar bakke..Jeg har ingen inntekt, og ikke annen utdannelse enn allmenne fag vgs.

Likedan så spør jeg han noen ganger om han gidder å gjøre noen småting, som å ta middagstallerkenen av bordet, eller henge opp klærne. Ja det skal han gjøre. Men da kvelden kommer, han han fortsatt ikke gjort det, og det ender som regel med at jeg må gjøre det. Og når jeg tar det opp med han,blir han bare sur. Føler at jeg ikke kommer noen vei uansett hva jeg gjør og sier.

I tillegg har jeg totalt mistet sex-lysten, og vi har sex kanskje en gang i uka/hver 14 dag. Jeg skjønner ikke hvorfor,for det skjedde bare plutselig. Og nå er den helt borte. Jeg hadde en periode med masse blødninger der nede, som varte i flere mnd, men det er borte nå. Håpet at lysten skulle komme tilbake når jeg ble kvitt blødningene, men det gjorde den altså ikke..

Kan noen gi meg noen råd hva jeg skal gjøre??Kjenner at følelsene går veldig opp og ned,en dag har jeg det kjempebra, og en annen er bare grusom.

Hilsen oppgitt...

[mMann]

Ikke ta dette personlig. Jeg hadde aldri orket å levd med en dame som ikke hadde noe å ta seg til i dagliglivet. Jeg hadde da forventet at hun hadde tatt på seg husmor rollen og sørget for at alt er strøkent på hjemmefronten uten krangel. Jeg hadde nok vært veldig irettert hvis jeg jobbet full tid for å få inn penga for så å komme hjem til mer arbeid med dama bare liggende på sofaen uten å ha gjort noe som helst.

Lediggang er roten til alt ondt så jeg vil foreslå at du kanskje går litt mer aktivt til verks med å finne noe som du kan fylle dagene med istedenfor å samle opp masse dumme tanker som du bare ender ut i krangel med. Typen din høres frustrert ut og jeg kan forstå ham. Jeg er dog ikke enige i hans respons med "tosk" som virker umoden.

Ellers går alle forhold i bølger og mange par krangler når det nærmer seg 2års samliv. Da har den første forelskelsen gitt seg og en leter etter ting som da definerer kjærlighet.

[Gjest Yihaa]

mMann, jeg er enig i mye av det du sier. Men mener du virkelig at han ikke kan hverken lufte hunder eller rydde bort tallerkenen selv om hun går hjemme? Hun er jo ikke i arbeid fordi hun er syk/har smerter. Jeg er helt enig i det at den som går hjemme absolutt tar mesteparten av husarbeid (og event hundelufting), men det er vel ikke slik at han bare kan slippe alt ned rundt seg, mens hun piler rundt og rydder etter ham?

TS:

Gjør du noe aktivt for å bedre økonomien? Maser du på NAV? Undersøker muligheter for videre skole eller annen jobb?

Krangler dere om bagateller, må dere rett og slett finne grunnen til det. Banalt kanskje, men hva annet kan man si?

Jeg synes ikke han har rett til å kalle deg "tosk" osv.

Dere er så unge. Ingen av dere har vel lyst til å være i et forhold der ting egentlig ikke fungerer? Dere må ta tak begge to for å få ting til å fungere bedre, og gjør det ikke det innen rimelig tid, ville jeg brutt.

Endret 23. januar 2009 av Yihaa

[Jade]

Kan dere ikke ta en skikkelig prat. Forventer han at du skal gjøre alt husarbeide? Du har jo trossalt problemer med ryggen!

[Gjest Gjest_anonym_*]

Ja, jeg har vært på utallige møter med Nav og lege for å finne en vei å gå..hadde time på Nav i dag, og ble fortalt om noe som heter kvalifiseringsprogram..men det er lang ventetid, så hva som skjer inntil at jeg får dette innvilget, er usikkert.de kunne ikke tilby meg noe form for stønad i ventetiden, ettersom at jeg ikke har tjent nok tidligere. Og sosialhjelp får vi ikke heller.

[punkyB]

Han samboeren virker ikke å være veldig oppbyggende for deg.

Men er du det for han? Sitter du med hendene i fanget og venter på at NAV skal ordne opp for deg ? Nå ve ikke jeg i hvilken grad du er plaget men kunne du feks. studere ? Det er jo vanskelig å få jobb uten utdanelse.

Trener du / tar behandling for å bli bedre?

Hvis du flytter for deg selv så blir du kanskje kvalifisert for sosial støtte. Om ikke du begynner å studere for å klare deg selv feks.

[Gjest Gjest_jente23_*]

huff..nå må jeg bare få blåst ut alle tankene mine,og forhåpentligvis få litt gode råd. Jeg og samboeren har vært kjærester i to år nå. vi er begge 20 år. I løpet av disse to årene har vi skaffet oss to hunder, som nesten har blitt barna våre,hehe:) Problemet er at jeg vet ikke hva jeg føler for han lenger. Jeg klarer ikke å sortere ut tankene mine. Vi har hatt problemer med økonimien vår helt siden vi møttes, mye pga at jeg plages med rygg og kropp, og har enda ikke fått noe skikkelig behandling av nav, og dermed måttet prøve masse yrker på egenhånd, som har resultert i at jeg har måttet slutte..

Dette er på en måte grunnproblemet, men samtidig så krangler vi utrolig masse. Og det er nesten bare småting og bagateller, sånn som hvem som skal gjøre ditt og datt i huset, eller hvem skal gå ut med hundene osv..Jeg føler virkelig at jeg er den som prøver å holde krangelen på et rolig nivå, uten at jeg skal være så mye bedre enn han. Men han er den som roper og kjefter på meg. Det skjer mange ganger at han kaller meg for en tosk, eller at han sier "nå må du begynne å oppføre deg som om at du er voksen og ikke som en baby!". Når jeg får høre alle disse ordene så kjenner jeg at jeg føler meg nedverdiget. Det må da gå an å kunne snakke sammen på en normal måte! Vi har levd sånn nå i 2 år, det siste har vært verst da jeg ikke brydde meg så veldig før. Men nå har jeg begynt å tvile på om det finnes forhold der man virkelig har respekt for hverandre. Hvis jeg flytter ut, for det er hans leilighet,så står jeg på bar bakke..Jeg har ingen inntekt, og ikke annen utdannelse enn allmenne fag vgs.

Likedan så spør jeg han noen ganger om han gidder å gjøre noen småting, som å ta middagstallerkenen av bordet, eller henge opp klærne. Ja det skal han gjøre. Men da kvelden kommer, han han fortsatt ikke gjort det, og det ender som regel med at jeg må gjøre det. Og når jeg tar det opp med han,blir han bare sur. Føler at jeg ikke kommer noen vei uansett hva jeg gjør og sier.

I tillegg har jeg totalt mistet sex-lysten, og vi har sex kanskje en gang i uka/hver 14 dag. Jeg skjønner ikke hvorfor,for det skjedde bare plutselig. Og nå er den helt borte. Jeg hadde en periode med masse blødninger der nede, som varte i flere mnd, men det er borte nå. Håpet at lysten skulle komme tilbake når jeg ble kvitt blødningene, men det gjorde den altså ikke..

Kan noen gi meg noen råd hva jeg skal gjøre??Kjenner at følelsene går veldig opp og ned,en dag har jeg det kjempebra, og en annen er bare grusom.

Hilsen oppgitt...

hei!

Ingen andre enn deg kan vite hva du bør gjøre, men jeg kan si litt om hvordan jeg hadde det da jeg slo opp med eksen min.

Vi bodde sammen i 2 år, og det siste halve året gikk jeg ofte å tenkte: skal jeg slå opp eller ikke?? jeg synes det var utrolig vanskelig! jeg ville jo ikke miste han, og selvfølgelig var jeg utrolig glad i han, bare ikke på den måten lenger... jeg var også veldig redd for å såre han. og jeg synes ikke jeg hadde en "grunn" til å slå opp. men en dag skjedde det bare. helt uplanlagt. de første dagene var grumsomme, men det gikk veldig fort over! og jeg har generelt vært i mye bedre humør etter det ble slutt! jeg tror at hvis man går lenge å tenke på det, kommer det til å skje snart uansett, bare et tidsspørsmål. MEN det er nok viktig å bruke tid slik at du ikke blir veldig lei deg etterpå. Jeg sto også på bar bakke etter bruddet. han eide leiligheten og jeg hadde ikke jobb. men det ordner seg alltid. jeg hadde familie som hjalp meg litt ønonomisk til jeg fikk jobb og leilighet. du kan ikke være sammen med noen pga at du er avhengig av han!

Lykke til