ikke no gøy..

[Gjest oppgitt]

Hørt om nær døden-opplevelser? Jeg har nær 30-opplevelser. Og de er like skumle.

Snart kommer rynkene, er sikker på at jeg fant en under det ene øyet for litt siden. Og det blir nok bare verre, blir nok sende ut som en innskrumpa rosin tilslutt.

les mer her

Innlegget er endret iht KGs regler.

mrs_bond, mod

Endret 23. januar 2009 av mrs_bond

[Cocporn]

Nytter ikke å bare lese "the game" om du ikke ØVER...

Jeg blir ikke god i boksing selv om jeg har sett rocky lissom.. (vil forøvrig anbefale David Deangelo.. Plenty'O stuff på youtube.. Eller hør på www.pickuppodcast.com

Handler mer om hvordan du ser på deg selv, du har jo en laber selvtillitt slik du skriver. Begynn å jobb med deg selv og studer andre, positur, talemåte, måten du går på..

Gå ut, selv om du ikke drikker.. Start i det rolige og sitt på kafe med avis om du har problemer med menneskemengder..

[Gjest 85modell]

Det høres ikke så lett ut å være deg, situasjonen du er oppi er trist, men til trossfor at ting er slik de er nå, så trenger det ikke å bety at det alltid må være slik! Jeg hadde det akkurat som deg en periode, vet ikke helt hva som var "galt" med meg, noen ganger følte jeg at det var alt, andre ganger ingen ting, men det grunnene hadde tilfelles var at de satt i meg det var jeg som konstruerte de, de hadde ingen ting med verden der ute å gjøre, så da begynte jeg å tenke annerledes om meg selv, og det hjalp. Som følge av negative tanker unlot jeg å komme meg ut i verden, jeg mer eller mindre isolerte meg. Ventet på at prinsen skulle komme ridende på en hvit hest, men slik ble det ikke, ingen kommer å banker på døren din! Du må ut der, og du må oppsøke steder hvor du treffer folk, ikke nødvendigvis på byn, og en dag treffer du kanskje noen gjenom noen venner, eller på treningssenter, dans, studie? hvor somhelst...du nevnte nett, har du møtt de du har at god kjemi med? her gjelder det å ikke gi opp selv om det ikke klaffer med de første, og du må gi alt, ikke hold igjen, ikke vær redd for å bli avviat, da blir du det! Selv ville jeg ha gått til psykolog for å få hjelp til å takle folkemengder, og ja det vil kreve en insatts av deg, psykologer kan ikke trylle, bare vise deg veien som du selv må gå. Er det foresten lov å spørre om hvorfor du er uføretrygdet, er bare nysgerrig jeg:)

[Gjest oppgitt]

Det høres ikke så lett ut å være deg, situasjonen du er oppi er trist, men til trossfor at ting er slik de er nå, så trenger det ikke å bety at det alltid må være slik! Jeg hadde det akkurat som deg en periode, vet ikke helt hva som var "galt" med meg, noen ganger følte jeg at det var alt, andre ganger ingen ting, men det grunnene hadde tilfelles var at de satt i meg det var jeg som konstruerte de, de hadde ingen ting med verden der ute å gjøre, så da begynte jeg å tenke annerledes om meg selv, og det hjalp. Som følge av negative tanker unlot jeg å komme meg ut i verden, jeg mer eller mindre isolerte meg. Ventet på at prinsen skulle komme ridende på en hvit hest, men slik ble det ikke, ingen kommer å banker på døren din! Du må ut der, og du må oppsøke steder hvor du treffer folk, ikke nødvendigvis på byn, og en dag treffer du kanskje noen gjenom noen venner, eller på treningssenter, dans, studie? hvor somhelst...du nevnte nett, har du møtt de du har at god kjemi med? her gjelder det å ikke gi opp selv om det ikke klaffer med de første, og du må gi alt, ikke hold igjen, ikke vær redd for å bli avviat, da blir du det! Selv ville jeg ha gått til psykolog for å få hjelp til å takle folkemengder, og ja det vil kreve en insatts av deg, psykologer kan ikke trylle, bare vise deg veien som du selv må gå. Er det foresten lov å spørre om hvorfor du er uføretrygdet, er bare nysgerrig jeg:)

Det er pga ryggen..

Synd at det er så veldig få kvinnelige pistolskyttere, det driver jeg med nemlig

[Gjest 85modell]

Det er pga ryggen..

Synd at det er så veldig få kvinnelige pistolskyttere, det driver jeg med nemlig

Ok, jeg skjønner...men pistolskyting hores jo gøy ut, inviterr en jente på det da...sånn uforpliktet så hun ikke føler noe press på seg, også vil hun etterhvert som begynne å like deg ettersom hun blir bedre kjent:)

[Gjest Wind]

Woooo. Skyting er jo sykt gøy. :D

Støtter gjest ovenfor. Inviter noen med på det. Og start i det små. Øvelse gjør mester.

Dessuten hadde jeg trodd at mange jenter 25+ begynte å roe seg litt ned mtp fylla osv? Kanskje jeg bare har feil inntrykk.

Endret 22. januar 2009 av Wind

[Gjest Gjest_kvinne_*]

Hva med å møte kvinner på kvinners arena? Lån småen til noen og trill en tur i parken... Bli en sånn "eldrevenn" eller hva det heter og møt opp på kaffe med gamlingene. Enten på institusjoner eller på eldresentre. Engasjer deg i ting der det finnes barn. Eller dyr. Der finner du ofte også kvinner nemlig! De er ikke bare dancing queens på byen!

Hva utseende angår, så skal det ikke mer til enn litt innsikt i hva som kler deg og ikke. En tur til frisøren. Og en dusj.

Pistolskyting er litt "macho", bare det vil skape interesse hos kvinner. Hvorfor pistoler liksom! (Så lenge det ikke er ALT du har å snakke om)

Kvinner liker dessuten småprat. Om alt mulig. Og kanskje særlig om barn (de fleste kvinner rundt 30 har gjerne barn) En utfordring for deg vil da være å finne ut hvorfor kvinner er så opptatt av barn, hvem er disse barna?! Og hva er det med dem?

[Gjest Wind]

Kvinner liker dessuten småprat. Om alt mulig. Og kanskje særlig om barn (de fleste kvinner rundt 30 har gjerne barn) En utfordring for deg vil da være å finne ut hvorfor kvinner er så opptatt av barn, hvem er disse barna?! Og hva er det med dem?

Bare ikke begynn å luske rundt barnehager og småskoler for å spionere på ungene.

[Gjest Gjest_kvinne_*]

Bare ikke begynn å luske rundt barnehager og småskoler for å spionere på ungene.

[Gjest gammeljomfrua]

Da jeg var 28 var jeg ukyssa, hadde ikke engang holdt en gutt/mann i hånda på kjærestevis. Null erfaring med menn, og jeg hadde på en måte innfunnet meg med at sånn var livet mitt, jeg kom aldri til å finne meg en mann. Jeg så for meg at jeg skulle leve resten av livet alene og prøvde å lære meg å glede meg over alt det andre gode i livet.

I dag er jeg 33, har samboer, stebarn, prøver å bli gravid.

Ja, det har skjedd utrolig mye på fem år. Årsaken er i all hovedsak en holdningsendring hos meg selv. Det krevde mot og hard jobbing, men jeg klarte det!

Jeg startet med å chatte med menn på nett. Det var helt uaktuelt for meg å skulle gå på byen og "sjekke opp" en mann. Det hadde jeg virkelig ikke forutsetninger for å klare. Selvtilliten var på bånn.

Jeg gikk metodisk fram. I starten var det kun chat for å bygge opp egen selvtillit. Jeg anonymiserte meg selv fullstendig, øvde på å bare snakke med menn om alt fra priser på dagligvarer til preferanser innen sex. Så lenge jeg var 100% anonym og ikke trengte å røpe mine mindre attraktive sider (overvekt, sjenanse, mangel på erfaring) så kunne jeg late som jeg var full av selvtillit og snakke deretter. Det hjalp godt! Etter hvert testet jeg ut fremmede menn på deres holdninger til svakehetene mine. På anonyme chattesteder presenterte jeg meg som den tykke, den sjenerte, den uerfarne osv og erfarte at det faktisk var mange som ikke hadde problemer med de tingene jeg så på som uoverkommelige hindre. Jeg har heller aldri vært glad i fyll og overdreven festing. Det var jeg også ærlig om, og fant ut at mange delte mitt syn på dette. Det vil alltid være en hel haug med mennesker som deler ditt syn på hva som er gøy eller viktig i livet.

Når jeg så gikk videre til å prate mer seriøst med menn, laget meg profiler på nettsteder og var interessert i å møte noen, da hadde jeg nytte av selvtillitstreningen jeg gjorde tidligere. Jeg var veldig bevisst på hvordan jeg framstilte meg selv. Jeg tok fram mine beste sider, og chattet med humor og selvtillit. Jeg var ærlig i profilene mine om overvekt, for jeg ville oppleve skuffelsen ved å prate med en hyggelig mann som ville snu ryggen til meg når han fant ut at jeg var overvektig. Men ærligheten ble aldri selvmedlidende, det tror jeg er viktig. Jeg brukte humor, f.eks. "ser du etter en sylfide med lange blonde krøller? Se bort, for jeg er ikke henne. Jeg er den runde, sjenerte venninna som gjemmer seg bak blondinesylfiden", eller noe sånt.

Jeg unnskyldte aldri overvekten min, den er en del av meg. Ta meg som jeg er eller la være.

Jeg fikk kontakt med mange menn. Jeg gikk på mange deiter. Noen ganger fikk vi bare ikke den gode kontakten face to face som på nett. Noen ganger ble mannen skuffet over det han møtte (man klarer ikke å formidle hele sin personlighet over noen samtaler på nett). Noen ganger var det jeg som ble skuffet over mannen jeg møtte. Andre ganger likte vi hverandre begge to, men det ble ikke mer enn vennskap. Deitene førte til noen flørter, et par ONS og vips var jeg ikke jomfru lenger. Det gjorde underverker for selvtilliten min.

Etter mye testing og prøving, møtte jeg HAN. Mannen jeg nå bor sammen med. Vi falt for hverandre begge to øyeblikkelig, og siden har det vært oss to. Jeg har funnet den jeg vil bli gammel sammen med. Livet er godt å leve.

Jeg ønsker deg lykke til på din ferd.

[Gjest Gjest]

Da jeg var 28 var jeg ukyssa, hadde ikke engang holdt en gutt/mann i hånda på kjærestevis. Null erfaring med menn, og jeg hadde på en måte innfunnet meg med at sånn var livet mitt, jeg kom aldri til å finne meg en mann. Jeg så for meg at jeg skulle leve resten av livet alene og prøvde å lære meg å glede meg over alt det andre gode i livet.

I dag er jeg 33, har samboer, stebarn, prøver å bli gravid.

Ja, det har skjedd utrolig mye på fem år. Årsaken er i all hovedsak en holdningsendring hos meg selv. Det krevde mot og hard jobbing, men jeg klarte det!

Jeg startet med å chatte med menn på nett. Det var helt uaktuelt for meg å skulle gå på byen og "sjekke opp" en mann. Det hadde jeg virkelig ikke forutsetninger for å klare. Selvtilliten var på bånn.

Jeg gikk metodisk fram. I starten var det kun chat for å bygge opp egen selvtillit. Jeg anonymiserte meg selv fullstendig, øvde på å bare snakke med menn om alt fra priser på dagligvarer til preferanser innen sex. Så lenge jeg var 100% anonym og ikke trengte å røpe mine mindre attraktive sider (overvekt, sjenanse, mangel på erfaring) så kunne jeg late som jeg var full av selvtillit og snakke deretter. Det hjalp godt! Etter hvert testet jeg ut fremmede menn på deres holdninger til svakehetene mine. På anonyme chattesteder presenterte jeg meg som den tykke, den sjenerte, den uerfarne osv og erfarte at det faktisk var mange som ikke hadde problemer med de tingene jeg så på som uoverkommelige hindre. Jeg har heller aldri vært glad i fyll og overdreven festing. Det var jeg også ærlig om, og fant ut at mange delte mitt syn på dette. Det vil alltid være en hel haug med mennesker som deler ditt syn på hva som er gøy eller viktig i livet.

Når jeg så gikk videre til å prate mer seriøst med menn, laget meg profiler på nettsteder og var interessert i å møte noen, da hadde jeg nytte av selvtillitstreningen jeg gjorde tidligere. Jeg var veldig bevisst på hvordan jeg framstilte meg selv. Jeg tok fram mine beste sider, og chattet med humor og selvtillit. Jeg var ærlig i profilene mine om overvekt, for jeg ville oppleve skuffelsen ved å prate med en hyggelig mann som ville snu ryggen til meg når han fant ut at jeg var overvektig. Men ærligheten ble aldri selvmedlidende, det tror jeg er viktig. Jeg brukte humor, f.eks. "ser du etter en sylfide med lange blonde krøller? Se bort, for jeg er ikke henne. Jeg er den runde, sjenerte venninna som gjemmer seg bak blondinesylfiden", eller noe sånt.

Jeg unnskyldte aldri overvekten min, den er en del av meg. Ta meg som jeg er eller la være.

Jeg fikk kontakt med mange menn. Jeg gikk på mange deiter. Noen ganger fikk vi bare ikke den gode kontakten face to face som på nett. Noen ganger ble mannen skuffet over det han møtte (man klarer ikke å formidle hele sin personlighet over noen samtaler på nett). Noen ganger var det jeg som ble skuffet over mannen jeg møtte. Andre ganger likte vi hverandre begge to, men det ble ikke mer enn vennskap. Deitene førte til noen flørter, et par ONS og vips var jeg ikke jomfru lenger. Det gjorde underverker for selvtilliten min.

Etter mye testing og prøving, møtte jeg HAN. Mannen jeg nå bor sammen med. Vi falt for hverandre begge to øyeblikkelig, og siden har det vært oss to. Jeg har funnet den jeg vil bli gammel sammen med. Livet er godt å leve.

Jeg ønsker deg lykke til på din ferd.

hei jeg er jente og i 20 åra...er i den situasjonen du var i og lurer på hvordan guttene reagerte på at du ikke hadde vært sammen med noen eller ligget med noen? og en liten ting til: var det vanskelig å kysse? gruer meg litt til det, kanskje jeg ikke er god nok...

[Gjest gammeljomfrua]

hei jeg er jente og i 20 åra...er i den situasjonen du var i og lurer på hvordan guttene reagerte på at du ikke hadde vært sammen med noen eller ligget med noen? og en liten ting til: var det vanskelig å kysse? gruer meg litt til det, kanskje jeg ikke er god nok...

Jeg bekymret meg for de samme tingene, men det gikk overraskende bra.

Å kysse var ikke vanskelig, trikset er bare å slappe av og la seg veilede av den man kysser. Altså, ikke direkte instruksjoner, men lek "hermegåsa", gjør det samme. Så lærer du fort.

Den første jeg lå med visste at jeg var jomfru, han syntes det var spennende! Men om du ikke føler for å røpe det så kan du jo bare si at du er litt sjenert i starten, det vil forklare hvorfor du ikke er veldig frampå i senga.

Da jeg møtte min kjære fortalte jeg ikke om min mangel på erfaring før vi hadde vært sammen i 2-3 uker. Han følte seg beæret over at han var mitt første - og siste! - seriøse forhold.

Menn kan se på det på så forskjellig måte. Noen synes det er fint med ei jente med lite erfaring, for det betyr at han ikke har mange "spøkelser" å konkurrere med. Andre menn vil ønske seg ei erfaren jente som er et fyrverkeri i senga fra første dag. Det må man egentlig bare føle seg litt fram på. For meg føltes det naturlig å søke meg mot menn som ikke var åpenbart sexfikserte. Altså holdt jeg meg unna dem som ga uttrykk for at de likte veldig spesielle eller avanserte ting. Funket fint for meg.

Jeg tror at mangel på erfaring ikke egentlig vil være det store problemet. Problemet er mangel på selvtillit, så bare du jobber deg over det problemet så går resten som en lek.

Lykke til!

[Gjest oppgitt]

x -post :http://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1064757